De fleste tenker gjerne revolver, rifle eller hagle når de skal ut i grizzly- eller svartbjørnsteigen. Det er ikke underlig, naturligvis. Våpen dreper. De har enorm evne til å maltraktere, ødelegge og drepe HVIS våpnet avfyres av de rette hender. I motsatt fall er sannsynligheten for skadeskyting relativt stor. En skadeskutt grizzly er en mye farligere bamse enn en som ikke er skadeskutt. En skadeskutt grizzly er en drapsmaskin.

De fleste nordamerikanske viltvoktere, indianere og andre kompetente med meningers rett, anbefaler absolutt alle å ha bearspray som basisforsvar mot bjørnen. Årsaken er enkel: bearspray er en type "håndvåpen" som ikke skader, som ikke krever direkte treff i killzone på dyret og som i tillegg er lett å lære og lett å håndtere. Dvs: menigmann kan ta det i bruk uten voldsom instruksjon og trening. Statistikken viser at i tilfeller med nærkontakt med bjørn, kommer vanlige folk som bruker bearspray heldigere ut av nærkontakten enn vanlige folk som bruker våpen - les: grizzlyen dreper flere mennesker i grupper som må skyte enn i grupper som bruker bearspray. Hvorfor? Fordi et våpen i utrente hender avler (ganske ofte) skadeskutte bjørn. Skadeskutt bjørn. Den dreper.

Man bør ikke dra ut i den canadiske villmarka ubevæpnet, det er alle meningsberettigede enige om. Det de derimot ikke er enige om, er hvilken type bevæpning som er mest fornuftig og hensiktsmessig; les: mest effektiv - du ønsker jo å stoppe bjønnen? Tradisjonen i Alaska og blandt tøffe menn i Canada (og andre steder), er at en feit revolver, rifle og andre kanoner, ja, det er både best, mest effektivt og det eneste som egentlig duger.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Hvorfor? Svaret er enkelt: å bruke et våpen og å være i stand til å ta det i bruk for å stoppe en angripende grizzly, er en prosess hvor det ikke er tid til å tenke, men bare til å handle på innøvd, tanketom automatikk og rene kroppsreflekser. Slik automatikk etableres kun med intens og målrettet trening med våpnet over lengre tid. De færreste har slik trening bortsett fra de som bruker våpnet som regelmessig syssel i skytelaget eller er i forsvaret.

Spot Satellite GPS Messenger er et solid apparat som gir deg sikkerhet i villmarka.

Apparatet kan, i likhet med SPOT-Connect, tracke sporet ditt og oppdatere et kart på internett. Dette kartet kan du dele med andre slik at de ser hvor du er.

I likhet med SPOT-Connect har den også den viktige SOS-knappen som utløser en redningsaksjon dersom du skulle trykke på den. Som tidligere sagt: den knappen kan ikke testes. Den trykkes kun ved krise.

Mens du med SPOT-Connect kan sende ulike beskjeder som SMS og epost, kan du ikke forfatte ulike meldinger med SPOT Satellite GPS Messenger. Her har du derimot et mindre utvalg ekstra knapper som utløser forsendelse av en forhåndsdefinert melding når de trykkes på. Eksempelvis en knapp for «OK» som sender din posisjon og «OK» til de forhåndsdefinerte mottakerne. Tilsvarende gjelder for en egen message-funksjon som sender din posisjon og en forhåndsdefinert melding. Dette gir naturligvis ikke samme muligheter som en SPOT-Connect, men fordelen er at du IKKE trenger en iPhone for at remediet skal fungere og gi deg sikkerhet i skauen.

Vi hadde med to SPOT Satellite GPS Messenger apparater. Ett var i bruk sammen med SPOT-Connect mens det siste lå i sekken som reserve i tilfelle de to andre streiket. Ekstra trygghet og ekstra sikkerhet.

I 2013 var SPOT-Connect et relativt nytt apparat. Det er en oppfølger til «Spot Satellite GPS Messenger» Forskjellen er den at SPOT-Connect kan parres med en iPhone slik at man kan sende regulære tekstmeldinger og/eller tekst-epost fra steder det ikke er dekning.

SPOT-Connect kan brukes på samme måtte som den vanlige SPOTen også. Skrur man på tracking oppdateres din posisjon på SPOT-kartet. Du kan gjøre det kartet tilgjengelig for alle slik at de kan følge deg på turen.

Viktigst er kanskje likevel alarmfunksjonene på apparatet. Godt beskyttet under en slags kappe finner du en SOS knapp. Trykker du på den, så er enten helvetet løs eller redningen nær alt ettersom hvorvidt du gjorde det ved en feil eller ved en reell krise/ulykke. Saken er den at når SOS trykkes, så sender apparatet dine koordinater rett til SPOT og den internasjonale redningssentralen. Der hentes ut din medisinske informasjon (blodtype, medisinbehov). Så går meldingen til den nærmeste stasjonen i forhold til posisjonen du trykket SOS. De rykker ut. Hjelpen er på vei. Merk at man aldri tester SOS knappen. Trykkes den, så har man ingen mulighet til å reversere meldingen. Du har startet et skred.

Inmarsat Explorer 300 er en dugandes satellitt-telefon. Vi hadde med en slik på Sandy Lake Expedition 2013 og ble ikke skuffet.

Vi var først og fremst ute etter broadband-egenskapene til apparatet slik at vi kunne kople en nettverkskabel fra latop, inn i satellitt-telefonen og dermed være på nett. Det fungerte over all forventning. Hastigheten på nettet var mer enn tilstrekkelig for eventuell nettsurfing (noe vi av prinsipp ikke gjorde. Vi greide faktisk å la være å lese nettaviser, epost og annet i seks uker). I tillegg var båndbredden god nok til at vi fikk sendt av sted tilstrekkelig store bilder til trykk i Romerike Blads papirutgaver samt på deres nettsider.

Apparatet var lett å bruke. Noen enkle trykk og ingen magiske grep, så kom lyden fra apparatet som indikerte signalstyrken. Da var det bare å dreie på apparatet til det var maksimal støy og led-indikatoren stod i taket. Et trykk til og så var vi på internett.

En utfordring med enkelte satellitt-telefoner er hvor lenge de greier å bære sambandet. Inmarsat Explorer 300 går mot geostasjonær satellitt, så har man først samband, da er sambandet der så lenge lommebok og strøm holder det gående. Dette er også årsaken til at apparatet kan ha en så vidt grei og stor båndbredde.

Dessverre måtte vi ha med oss en hel laptop. Dog en av de mindre. Like fullt mye vekt bare for å kunne skrive tilbake til Romerikes Blad i Norge.

Opprinnelig hadde vi tenkt at det ville være greit med en iPad. Den er liten, grei og veier ikke for meget. Utfordringene var at vi ikke umiddelbart kunne overføre bilder rett fra kamera, behandle disse og sende de til Norge. En annen utfordring var at iPaden ville måtte bruke wi-fi eller bluetooth. Det var strømkrevende tjenester vi helst ikke ville bruke. Så, det ble en Dell fremfor iPad den gangen. Pr. i dag vet jeg at iPad har tilleggsremedier som gjør bildeoverføringen grei. I tillegg har vi nå så god erfaring med Solar- og Powergorilla at vi vet at lading ikke er et issue så fremt det ikke blir instant fimbulvinter. Da har vi i så fall andre mer betydningsfulle problemer å hanskes med.

Dell Latitude 6430 er en grei maskin med bra tastatur og touch. Får man skrudd av alle de strømkrevende funksjonene man likevel ikke bruker, så går den på lavkalori og suger ikke et Powergorilla-batteri tomt før etter lang tid.

Vi brukte Adobe til å redigere bilder og OpenOffice til tekstredigering. Epost gikk rett over gMail. Sistnevnte er ikke nødvendigvis så lurt siden det er en online-prosess hvor selve konstruksjonen av en epost skjer mens både satellitt-telefon og laptop bruker strøm. Man kunne med fordel kjørt inn en egen epostklient på laptopen, konstruert sin epost for deretter å kople seg opp på satellitt-telefonen og gjennomført overføringen. Det ville vært spart strøm.

Ett eller flere solcellepaneler pleier ofte å være med i ekspedisjonsbagasjen. Vi hadde med to. Ingen av dem fungerte tilfredsstillende. Dette kunne gått galt, men heldigvis hadde vi med oss tilstrekkelig med ekstra batterier til en del av de strømkrevende apparatene, så vi greide oss likevel.

Vår erfaring er den at dersom du skal basere deg på strøm fra sol, så bør du ha en ladeløsning bestående av minst komponentene ett stykk solcellepanel og ett stykk oppladbart batteri hvor disse to rent produkt- og systemmessig hører sammen. Det oppladbare batteriet må være slik at dette har stor kapasitet og stort «bånntrøkk» slik at det kan lade opp andre relativt store batterier, som f.eks batteriet til en satellitt-telefon. Du bør prøve og teste utstyret grundig i lang tid før du drar ut slik at du kjenner utstyret, vet hva det står for og – ikke minst – vet at det fungerer skikkelig.

På Sandy Lake Expedition 2013 hadde vi med oss et flott og kostbart solcellepanel med et oppladbart batteri (se bildet). Det kostet noe sånt som 10.000. Løsningen var dårlig og pengene i det store og det hele bortkastet; det oppladbare batteriet var enten defekt eller av særdeles dårlig kvalitet og det kunne som sagt vært småkrise dersom vi ikke hadde hatt med oss andre, fulle batterier. Vi forsøkte ymse løsninger med en omformer vi hadde med oss, med koplinger rett på poler osv. Enden på visa var at vi konkluderte med at solcellepanelets evne til å omforme sol til strøm var så fattigslig at det var rent ut stakkarslig.

Powergorilla er et relativt lite batteri med solid kapasitet. Det kan tankes med 21.000 mAh, noe som er mer enn nok for en hel serie oppladinger av ymse strømkrevende apparater.

Vi hadde med ett stykk Powergorilla på Sandy Lake Expedition 2013 i Canada. Dessverre skulle det komme til å vise seg at solcellematten vi hadde med oss ikke var i stand til å lade Powergorillaen. Årsaken var todelt: for det første leverte solcellematten tynt med strøm. Det er hevet over tvil. For det andre har gorillaen en spesiell «dvalefunksjon» som inntreffer når den blir ladet med «Solargorilla», et produkt i samme serie som den selv. Disse to devicene kjenner hverandre ved tilkopling, Powergorillaen skrur av alle sine kretser og legger seg i maksimal lademodus. For at det skal inntreffe, må solcellematten kunne levere 11 volt presis; det er «kodeordet» for av med kretser og legg deg i maksimalt lademodus. Dette gjorde ikke vår medbrakte solcellematte, dessverre. Vi forsøkte å bruke en omformer som tunet om volten til 11, men i den prosessen gikk mye av den vesle energien fra solcellematten bort i varme i omformeren. Gorillaen ladet, men jeg tror vi ville måtte ha stekende ørkensol sammenhengende i 3 mnd før det ville vært noe synlig resultat på Powergorillaen. Antakeligvis ville omformer og annet rask gått til hundene lenge før den tid.

Hva annet kan man si om Ally-kanoen enn at ja, den var laget for dette, den tok utfordringene på strak arm og tålte det vi utsatte den for?

At Roy og Thomas pådro kanoen en rift et sted der nede i Snowdrifts nordre arm, ja, det skjer og det skjer alle en eller annen gang. Det handler kun om å padle nok. Roy lappet kanoen. Det funka. Deretter var den tett og god som ny.

Vi padlet med Pakboat kanoer forrige gang. Det er naturlig å sammenlikne. Det som kan sies er at Pakboaten synes mer smidig i strykene - den glir som en ål over, mellom og rundt steiner - følger strømmen intuitivt. Her var Pakboaten helt klart noen hakk bedre. Dette gjelder også selve kanokonstruksjonen. Mens vi måtte stripse fast de fleste ledd og festepunkter i Allyen for at de ikke skulle flytte seg eller regelrett hoppe av i strykene, var dette aldri noe problem med Pakboaten. Det bør også undertiden nevnes at Allyens tverrgående spiler har farlig tight kontakt med kanoskinnet både på styr- og babord sider; de dytter skinnet ut slik at det eksponeres som friksjonspunkter når man treffer steiner og andre hindringer. Dette gikk dog bra for oss, men Pakboaten har ikke dette - og jeg betrakter det som et par hakk bedre dette også.

Likefullt; jeg har ingen problemer med å dra ut med Ally igjen. Det er en meget bra kano.