Funnet av Ingstads vinterkvarter  
SANDY LAKE 2013
Thaidene-nene, Northwest Territories, Canada

Dag 34 - 35

Et verdig punktum for en fantastisk tur

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Et verdig punktum for en fantastisk turJeg har stirret ut gjennom teltåpningen i hele natt. Jeg har sett skydekket bryte opp – sett det langsomt lysne i øst – gått ut, sett tusener av stjerner tindre og skinne og nordlyset spille over hele nordhimmelen fra horisonten i øst liketil horisonten langt langt der borte i vest.

Det er den siste natten i villmarka. De dødes sjeler danser over vannet fra myra og innosen nord i sjøen mens de underjordiske danser inn fra sydsiden. Noen kaller det skodde og tåke, men i det svake lyset fra et stearinlys – i eventyrtimen rundt et glødende peisbål på tømmerhytta i Finndalen hjemme i Norge – der fortalte min far, Tore, at nei, dette er ikke vanlig skodde. Dette er tussene som danser ut fra tussegården i Optekroken! - Og ser du, fortsatte han, fra den andre siden kommer de dødes sjeler, de som er tatt av de underjordiske opp gjennom alle de årene mennesker har vandret i disse trakter. Det er de jeg ser. Dansen til de som ikke lenger er her og de vi ikke ser.

Tankene blir lange og ofte rare i en teltåpning i de få, herlige timene før solen klatrer opp over åsene i øst. Alt er stille. Alle mine kamerater er der, men sagbrukene er – utrolig nok – ikke lenger i virksomhet. De er stille og tause. Det eneste jeg hører er lyden av mennesker som innimellom snur seg i soveposene, grynter eller i halvsøvne glir ned glidelåser for å slippe inn kaldere luft i telt eller varme poser. Jeg føler meg nesten alene. Jeg lytter enda mer intenst. Var det den første morgenfuglen? Et kvitter i skogen? I det fjerne hører jeg det først lavt, så langsomt høyere liketil jeg ikke er i tvil. Over åsen i sørøst kommer de seilende i skvaldrende perfekt, symmetrisk V-formasjon. Et alvorlig tidlig morgenfly med sydenturister! Vi har sett det i lang tid på tundraen, langsmed vannene og vassdragene: gjessene gjør seg klare til årets vendereis til varmere strøk. Det går mot vinter. Dagene er allerede kortere. Vinden fra nord har blitt kaldere. Det hender det er is i grytene om morgenen og solen tar definitivt ikke like godt tak i kroppene våre. Nok et sommerkapittel i Helge Ingstads Nordlandet er i ferd med å skrives ferdig.

Idag kommer flyet fra Yellowknife. - Fem ukers eventyr renner mot slutten karer, rant det ut av en når de siste kubbene spilte opp på det sene kveldsbålet i går kveld ved Lake Timbervik. Ingen følte vemodets alvorlige kvaler, men tankene var der. Følelsen og vissheten om at i morgen, da er alt rundt oss snudd på hodet. - Jeg tror ikke jeg får tatt inn over meg alle opplevelsene før jeg er hjemme. Jeg vil savne dette, men det blir godt å komme hjem også. Thomas har rett. Både Peter – min bror – og jeg erindrer det veldig godt fra 2010. Det er den gode følelsen av å komme hjem til det trygge, det kjente og de kjære – men samtidig noe overrasket oppdage at noe nytt har tatt seg inn under huden din og tatt bolig i dine drømmer: smaken av Nordlandet, denne enorme urørte villmarka – dit du alltid vil drømme om å reise tilbake. Det er en merkelig sak. Man er bitt og bittet gir en kronisk trang man aldri greier å bli kvitt. Å ville tilbake. For vår del begynte jobben med neste tur der og da rett etter at vi kom hjem i 2010. Vi kunne ikke la være. En ting var at Helge Ingstads vinterkvarter fremdeles ikke var funnet. Noe annet var at vi visste at vi ikke kunne la være å dra tilbake. - Nordlandet kaller på oss, sa Peter. Det var det eneste han behøvde å si. Det var starten på dette eventyret for tre år siden. Slik begynte det.

Dag 29

Ekspedisjon Upper Runa til Lake Monica

(Ikke tidligere publisert) Vi la i vei nordover Runa. Ved innosen fra Snowdrifts nordre løp møtte vi umiddelbart en liten trapp vi måtte trekke kanoene over. Ved høyere vannstand vil dette være en smal sak. Mulig det er litt tøffere strøm og at padletakene må være heftigere da, men det er uansett en smal sak hva enten den padles eller dyttes over.

Elven oppover mot Øvre Runa er en kanal på mellom 5 og 10 meters bredde. Det bar over sandbanker og enkelte grunner, men generelt er kanalen overraskende dyp. Det bar oppover i svak motstrøm som ikke tilbød store utfordringer. Elven gikk i meanderløp med høye bredder og mye nedfallsskog. Grantrærne vokste formelig horisontalt ut fra breddene. Andre steder lå de store knuter og vaser der de var slynget i land av flomvannet som strømmer ned her i mange meters høyde på vårparten. Flomnivået ser vi greit på breddene. Det er ingen tvil om at denne elven ikke innbyr til kosepadling i vårflommen; den må gå høy og i stor hastighet – fosse nedover stryk og gjennom svinger med enorme mengder tørrved og tørrtrær og alt mulig rask. En ferd der ute er uten tvil en ekstremøvelse i flomtiden. Er det en ting jeg aldri kommer til å gjøre, så er det å padle Snowdrift på vårparten. Det er sikkert.

Dag 27 - 29

Dette var virkelig morsomt

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Dette var virkelig morsomtEn underlig følelse kryper inn i tankene: her kunne jeg vært, forblitt, levd og dødd. Stillheten på elven nedenfor Big Pikes Lake er øredøvende. Endene myldrer frem fra kratt og tjerr når vi kommer. Andemor gjør alt hun kan for å vekke vår oppmerksomhet – og for å trekke den bort fra hennes lille flokk av andunger som padler stille, men likefullt ytterst effektivt i en annen – gjerne motsatt – retning.

I det fjerne hører vi en – kanskje to – lom. Vi kaller dem gjerne «de frusterte fruene» slik de tilsynelatende kakler småhysterisk, nesten nervøst – men definitivt furstrerte. Vi seiler langsomt langsmed den høye, typiske Snowdriftsbredden. Merkene etter de årvisse vårflommene er der. Røttene til den nærmeste skogen gaper med sine røtskjeletter ut i meanderens ytre sving. Noen har falt ut. Tørre og døde – ofte mange – i store vaser både langt oppå, men også nede der bredden møter vannet.

Høyt oppe ser vi rovfuglen, muligens en ørn. De svake skrikene høres klart i stillheten. Men så blir den brutt. Opp fra ingenting kommer måkemor mot oss for å inspisere, alternativt vurdere, faren vi i disse farkostene måtte representere for hennes reir og unger. Måkehannen – vi liker i det minste å tro at det er han – flakser derimot resolutt opp i det blå og holder et svare leven med den store fuglen vi også liker å tro at nettopp er en ørn. Vi har sett det flere ganger. Måkene er tøffe. De utfordrer hvithodeørnen, falken og våken uten frykt for egen helse og velvære. Det skal dog sies at dette åpenbart ikke kun er tilfellet når reir og unger skal beskyttes. På Sandy Lake fant vi stor underholdning i en illsint måke som resolutt og med alle våpen parat forsvarte et fiskehode Erling hadde etterlatt i fjæra. Det gikk høyt og lavt. De gikk fort – men ikke galt! Måken skrek og bakset med vingene. Først lavt over vannet nesten så vingene tok til flaten. Så høyt i sky så vi nesten ikke så dem. Det syntes åpenbart at måken var Spitfiren: rask og kjapp i vendingene, masse lyd og ekte bristisk hissighet i luften. Ørnen derimot, syntes betydelig langsommere – som en Hercules - der den seilte avgårde og kun gjorde noen raske vendinger når måken satte inn sine heftige angrep. Om nå dette er helt sant, altså hvorvidt måken er Spitfiren og ørnen en Hercules, det overlater vi til ekspertene å vurere. For oss var det uansett et fantastisk syn. Ørn og måke i kamp – eller, riktigere sagt: måke i kamp med relativt uinteressert ørn?

Dag 18

De har det bare i kjeften

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - De har det bare i kjeften

Det ble en grytidig morgen idag. Jeg voknet klokken 04:30, som vanlig med soloppgangen, men fant det ikke for godt å tvinge meg tilbake til søvn for å å våkne på et betydelig senere, men dog mer mennesklig tidspunkt. Grunnen var rett og slett den at jeg har betydelige problemer med å lade satelittelefonen, men har – til stor glede for oss og forhåpentligvis våre lesere – oppdaget at det går an å sende med telefonen når solen er sterk og klar.

Det ble ikke slikt uvær som vi trodde idag. I steden stod solen opp på en skyfri himmel. Varmen satte inn og fordrev nattekulden som alle var enige i at hadde sunket ytterligere noen grader. Det var frost i natt. Ullundertøy og annet rundt hals og på hode fungerte bra i soveposene bortetter.

Det ble liv i leiren med tiden. Jeg hadde sendt avgårde dagens reisebrev, var ferdig og allerede i gang med å pakke tingene mine på plass i sekken for rask avmarsj. Min bror gryntet innefra teltet. Ellers var det intet liv å spore før varmen satte skikkelig inn og teltene ble omgjort til bakerovner. Det skjedde rundt 08:00. Da ble det liv i glidelåsene i soveposene, folk harket og bar seg, snøt seg og ramlet ut av teltene.

Erling «Setesdalsmonsen» begynte på sin detchenjobb, dvs. sanke ved. Jeg bygde opp et frokostbål, fikk fyr og ble morgenkvistens fyrbøter og vannkokevakt. Folk vaklet ned fra teltene med trøtte tryner, merker etter oppblåsbare puter, glidelåser og en vond stein som lå akkurat under liggeunderlaget på helt feil sted. Stive og gamle menn, alle sammen. Men ingen – og da understrekes ingen – er ved dårlig mot, humør eller på annen måte yter galle mot omverdenen. I likhet med solen, så smiler hele bølingen sine tapre smil en tidlig morgenkvist.

Dag 24

Feiring i villmarka

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Feiring i villmarka

Det har gått to dager siden vi kom tilbake fra vår runde rundt på tundraen. Det var en suksess. En ting var at vi fikk oppleve flere av tingene vi hadde drømt om å oppleve; ulv, moskus, modne multemyrer og den evig store tundra med sine perlekjeder av vann, bekker og elver. Det hele lå der, dirrende i augustheten. Det var villmark, ensomhet og uendelighet. Og der var vi. Åtte helt normale nordmenn hvor mangelen på villmarkskompetanse ble tungt kompensert av den motsatte proporsjonalen: enorm villmarksinteresse!

En annen ting var at vi fikk oppleve ting vi ikke hadde trodd vi ville oppleve. Ulveflokken som svarte på Jan-Maurits ul. Han imponerte. Hentet røsten fra et eller annet urtidsmenneske inni seg. Å høre en hel flokk med store og små ulver, tanter og alfahanner og alfahunner i full sang der ute på tundraen ved «Ylva» - et sted langt der inne, utenfor allfarsvei – endog ikke tilgjengelig med fly sommerstid; det var en mektig og fullstendig uforglemmelig opplevelse. Å få selveste Storeulv – eller muligens en av hans speidere – innenfor synsvidde i mørket, kun femti meter unna – med klart oppdrag om å undersøke hva det var som ulte her bortefra, det var en opplevelse som ikke kan beskrives eller forklares. For en som har drevet med sledehundkjøring i alle år og som har vært glødende opptatt av hund og villmark i alle år, så er det nettopp dette som er selve drømmen her i livet. Å møte HAN!

Den tredje tingen som ikke bare gledet oss stort, men gjorde oss endog euforiske, var naturligvis funnet av Helge Ingstads vinterkvarter vinteren 1929-30. Som tidligere nevnt; dette avsluttet fem års hardt arbeide med bok, bilder, kart og egen hjernevirksomhet. Når vi brettet ut kartene her idag, så ble vi nesten litt forundret selv: her er titusenvis av sjøer, dusinvis av daler, myriader av pytter og bekker. Det var den virkelige nåla i høystakken. Den er nå funnet. Det er et oppløftende og motiverende faktum. Det forteller oss at ja, selv det de fleste mener er komplett umulig, det er mulig dersom man kjører på og ikke gir opp.

Dag 22

Fem års arbeide er nå fullendt

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Fem ?rs arbeide er n? fullendtFem års arbeide er fullendt. Vi begynte med et areale på størrelse med halve sørnorge og en bok vi ikke riktig helt visste om vi kunne stole på. Vi snakket med Ingstad familien. Vi fikk innsyn og kopier av tidligere upubliserte bilder. Min bror Peter satte seg grundig inn i bokens geografiske antydninger. Jeg, Christian, satte meg grundig inn i kart og bilder. Det store spørsmålet var: hvor kunne det tenkes at Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter, den legendariske leiren i kapittelet «Alene på tundraen» i boken «Pelsjegerliv»

De fleste vi støtte på og spurte sa enten: det er umulig å finne ut av eller at det naturligvis lå ved Ingstad Creek. Vi visste at noen hadde søkt ved Ingstad Creek og ikke funnet noe. Vi fant denne bekkens plassering uforenelig med Helges egne beskrivelser i boka. Men hvor mye kunne vi stole på de beskrivelsene: hvor mye var en romantisert fremstilling og hvor mye var facts?

I 2010 følte vi oss klare på den måten at ja, vi hadde et par teiger vi mente var verdige kandidater. Jeg vil, i ettertid, ikke si vi feilet selv om ekspedisjonen ikke ga de rette frukter. Vi var den gang – og likeså i tiden etterpå – sikre på at Helges leir måtte ha ligget i dette lendet og dette dalføret et eller annet sted.

Slik kom ekspedisjonens andre del i gang. Vi ville søke på nytt og søke i andre teiger. Vi la opp en såkalt «Walkeabout» Vi er klar over at dette i aborginsk betydning innebærer noe ganske annet enn hva vi her la ut på, men vi fant betegnelsen helt ok fordi vi nå skulle ut på en på forhånd planlagt runde på tundraen, men hvor ruten likefullt ikke var med spikret enn at den fort kunne avvike – og, ikke minst: vi var ute etter å oppleve og å oppdage!

Vi hadde gjort unna våre undersøkelser ved Rally 3, ved vannet vi har kalt «Helge» og «Anne Stine» til ære for disse to fremtragende menneskene. Vi søkte naturligvis om igjen i det gamle skogholtet vi hadde plukket ut forut for 2010 ekspedisjonen. Svaret var og ble det samme: Helge kan umulig ha hatt sitt vinterkvarter der. I det følgende undersøkte vi teigene og skogoltene østover i dalen med det samme resultat. Det var riktig natur og riktige former, men intet liknet slik det må likne for å kunne si at dette var Helges vinterkvarter.

Dag 20-21

Entrer motorveien

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Entrer motorveienVi er fremme i dalen vi gjerne omtaler som «Helges dal». Her ligger vannene «Helge» og «Anne Stine» side ved side i dalen. Mellom dem renner det en creek. Ved creeken ligger et skogholt. Det var dette skogholtet vi hadde plukket ut forut for vår tur i 2010 som et av de mest interessante og potensielle steder for hvor Helge hadde sin vinteramp.

Den gang fant vi ut at det dessverre neppe var riktig sted. Så hvorfor dra tilbake hit? Vel, usikkerheten er en ting; vi ville gjerne se det enda en gang for å bli enda sikrere. Grunn: helt ulikt var det ikke. Spesielt usikre på vår konklusjon ble vi da vi for det første så at et av våre bilder fra området var mer eller mindre identisk med et Helge hadde tatt. For det andre ble vi svært usikre da Tundra-Tom, en rutinert villmarksturarrangør i canadas barrenland, satte nåla på kartet akkurat her, i denne skogsteigen når vi viste ham bildene Helge hadde tatt og spurte: Hvor er dette?

Tvil til side. Vi har vært i teigen på ny med både nye og gamle øyne, stirret oss tårevåte på Helges bilder, diskutert, lagt både godvilje og uvilje til, trukket fra og lagt til – konklusjonen er: noen motiver er slående like. Andre er grelt ulike. Summen av dette er et tall nøyaktig noe lavere enn det vi krever for å si at dette er stedet. Når vi da i tillegg legger til at vi hverken fant metall etter ovnen (som han la igjen, men som naturligvis kan være plukket opp av andre), ingen hermetikkbokser, ingen rester av cache (=plass til mat i høyden, i et stativ), ingen skinn eller lærrester, da diskvalifiserer dette stedet seg relativt klart. Det bør undertiden nevnes, for de som undres over om slike ting kan finnes på slike plasser, at Eirik – Helges barnebarn – fant de fleste av disse tingene liggende klart og flott i dagen den gangen han fant Helges hytte ved Elgsjøen. Det bør i tillegg nevnes at skrot av disse typer forefinnes i store mengder ved de fleste både gamle og nye leirplasser langsmed Sandy Lake. Vi fant mange. Det er et mønster her: de gamle jegerene, inkludert Helge, hadde ikke den samme praksisen mht etterlatenskaper vi gjerne har idag. Der de lå, der ligger det skrot.

Finn din egen polferd

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Finn din egen polferdBegrepet «ekspedisjon» gir voldsomme assosiasjoner. Det dreier seg om menneskelige, nesten uoverkommelige bragder; Livingstone gjennom det ukjente Afrika, Hillary og Norgays erobring av Mount Everest, Sverdrups fire år på Fram i canadisk arktis, Amundsens spektakulære erobring av Sydpolen og Ferdinand Magellans første jordomseiling. Det sier seg selv: de fleste føler vel at det å kalle turen sin en «ekspedisjon» kan være å ta litt vel mye i?

Like fullt er det svært mange som kaller turen sin dette uten at det dreier seg om å oppdage nye land, bli kjent med ukjente folkeslag eller å pådra seg en odds på 1 mot 139 i spørsmålet om ekspedisjonen kommer helskinnet fra dramatikken. De fleste som våger å kalle turen sin for «ekspedisjon» har ikke engang sultperioder der ute i felten – de fleste blir ikke alvorlig syke av dramatiske slangebitt - langt de fleste opplever ikke overfall av fiendtlige urinnbyggere, angrep fra sultne kondorer i Andesfjellene eller haiangrep i det strålende øyeblikket de finner Blackbeards skatt ved Dead Mans Chest i Karibia. I tillegg opplever svært mange langt greiere og mer realistiske mellommenneskelige relasjoner enn hva man skulle få inntrykk av på reality-tv. Like fullt er det svært få i etterkant som stiller spørsmålet: var dette egentlig en ekspedisjon?