Vi etablerte campen «Ludvik» på en fin, liten gressmatte øst i Sandy Lake. Dette var et fint utgangspunkt for turene våre til Gus D'Aousts hytte og Whitefish Lake. Stedet tilbød rikelig med fisk, både stor ørret og kjempegjedder!

Det var kjølig og mye vind over tundraen ved ankomst, så det var ikke fritt for at gutta tok på seg zip-longs og andre varme klær. Kulden la likevel ingen demper på forskertrangen. Vi la ut på flere mindre, lokale ekspedisjonstokt i teigene i alle himmelretninger. Spesielt spennende var ferden inn i Sandy Lakes innos. Teigene innover der bød på magiske øyeblikk, perlekjeder av blinkende vann, flokker av ender og gjess - og ikke minst relativt omfattende akkumulasjoner av mygg.

Ruten til Whitefish Lake ble lagt sønnafor dalsøkket som går mellom Sandy og Whitefish. Senere fikk vi vite at dette også var den anbefalte ruten av indianerene. Turen går i greit tundraterreng som minner voldsomt om norsk høyfjell (Hardangervidda), byr ikke på noen større utfordringer enn en helt vanlig tur i norske høyfjell; de jamt 14 kilometerene det er snakk om å gå, er unnagjort på en knapp formiddag. Dersom du skal gå denne, vært obs på at det kan by på enkelte utfordringer å passere vassdraget ned mot Whitefish Lake i regntunge år.

Av interessante ting underveis på turen har vi naturligvis "det nord-amerikanske vannskillet" Det var litt spesielt å vite at "alt vannet til venstre renner ut i Stillehavet mens alt vannet tiøy høyre renner ut i Hudson Bay"

Vi tilbragte ett døgn i camp ved Whitefish Lake. Det var ytterst myggrikt der. Når det i tillegg ble svært varmt den natten, stod man stilt ovenfor dilemmaet: ligge utenfor soveposen med den konsekvens at du er fritt vilt for nitten millioner mygg ELLER ligge inni posen og lide tyrkisk bad en hel natt?

Alt fra den ytterste østende til ytterste vestende av Sandy Lake er et paradis. Da snakker vi ikke paradis i den forstand at det bare er vakkert der - hvilket det i høyeste grad er - men at det også er et paradis for de som liker å nyte late fiskedøgn med muligheter for enorme gjedder og sykt store ørret.

Man finner også rester av både gamle og nye camps langsmed nesten hele innsjøen. De nye campene viser at indianerene helt klart driver jakt og fangst her inne fremdeles. Dessverre hører det med til historien her at enkelte av disse plassene er de reneste søppeldynger. Likefullt; disse er begrenset i omfang og antall. Jeg kan ikke si at disse tingene ødela det minste av inntrykket; snarere tvert imot: de berettet om en pågående historie som strekker seg tusenvis av år tilbake. Det er historien om dette landet som indianerenes jaktmarker.

Sandy Lake er en vrimmel av trange og vide sund, bukter, nes og grunne sandbanker. Til tider kan padlingen være en utfordring idet man midtfjords plutselig grunnstøter på en fra avstand usynlig sandbanke. Ikke sjeldent måtte vi ro omveier, prøve på nytt, grunnstøte for så å prøve igjen et annet sted. I slike stunder var det bare å smøre seg med godt humør, nyte synet av de enorme sandeskere som veltet ut i vannet, stirre våkefullt innover land etter vilt eller la seg fascinere av sjøens konge: en velvoksen, stor og kraftig hvithodeørn. En annen utfordring med Sandy Lake kan være vinden. Står den på fra rett vest, så er sjøen lang og bølgene kan bli relativt voksne for en kano i tungtransport. Vi måtte ligge i ro et par døgn på grunn av stor sjø og mye vind.

Den absolutte perlen i Sandy Lake er  «Karius Island» Opprinnelig hadde vi tenkt å sette camp ved «Woe Creek», men der fant vi lite ved - dessuten likte vi ikke helt plassen og mengdene av pågående mygg og blackflies. Så, vi la til sjøs etter en natt, padlet en fattig kilometer eller så og seg inn i en sydvendt bukt på Karius-øya. Det var den kanskje mest fantastiske plassen av alle ved Sandy Lake. Bukten bød på en lang, herlig sandstrand. Vannet var passe langgrunt med temperatur på godt over snittet i resten av sjøen. Vi ville nok komme til å bli der en liten stund, så vi anla en bra mat- og sosial samlingsplass. Det skulle komme til å bli mange herlige kvelder rundt det sprakende bålet mens vi gumlet herlig, nystekt ørret på Karius Island! Sovecampen etablerte vi på toppen av øya. Der var det en naturlig, stor torv- og reinmoseflate som egnet seg ypperlig for telt og trøtte kropper.

Ettersom vi ble på Karius Island en stund, dro vi også på enkelte ekspedisjoner innover land. Hovedturen gikk til  «King Baktus Cairn» innpå fastlandet, nord for øya. Jeg fant det veldig interessant å se at ja, ut fra beretningene om indianerenes ferdselsruter og Helge Ingstads beretning om ferden nord for Sandy Lake, så kunne dette stemme bra. Av egen hundekjørererfaring var det lett å se at nordleiet for Sandy Lake nok ville kunne være en motorvei for sledehunder vinterstid. At indianerene - og Helge - brukte denne mellom de vestlige områdene og østlige (Whitefish Lake), er definitivt ikke usannsynlig.

Camp Zeb var neste planlagte camp ved Sandy Lake. Dette er i enden av vannet, og naturen har forandret seg noe. Mens innsjøen stort sett byr på strender og andre herligheter i hele sin østlige lengde, er det mer stein, klipper og sprang i den vestlige enden. Her er sandeskerene i stor grad byttet ut med grus- og pukkeskere. Det er også noe mer skog i denne enden.

Ved Camp Zeb ankom de to siste ekspedisjonsmedlemmene, Harald og Aage. De ankom med småfly fra Yellowknife. Det ble stor fest da de dukket opp med remedier vi allerede savnet dypt etter fattige fjorten dager i felt. Men, sånn skal det være!

Snowdrifts søndre arm er en fantastisk reise i et utall portages, spennende småstryk og stille vann. Vi ante vel egentlig ikke hva vi la ut på her. Det var lav vannstand, så det fantes knapt det stryk som kunne padles normalt. De fleste innebar skyving, dytting eller bæring.

Vi trodde - og næret lenge et håp om - at de trange kårene for den fine ferden skulle være kortvarig. Det skulle vise seg at den ikke bare varte lenge ved; den varte ved helt til vi nådde Big Pikes Lake og i realiteten var ferdig med nordre arm i sin helhet. I løpet av den distansen hadde vi båret og dyttet i flere serier hver eneste dag i flere dager. Å si vi var lei er å ta i, men ja, vi var definitvt klare for bedre farvann! Det er ikke fritt for at tankene gikk til Helge Ingstads beretning et sted på veien til Elgsjøhytta. Han tilkjennega ganske klart at han var noe oppgitt, for sannerlig glapp det ut ut en liten bønn om bedre padleforhold også fra ham! Naturen lurte ham dog der og da, for det flotte og dype meanderløpet han gikk inn i, nei, det var knappe kilometeren langt og bød ham bare gode forhold i snaue halvtimen (Moskusrotte-elven). Deretter bød denne elven ham noe rundt fem dagers makeløst slit. Så, mens vi slet oss gjennom de uendelige skrugardene nedetter søndre arm, så kan man vel si at vi var i et slags skjebnefelleskap: stille bønner ble framført innvortes mens man utvortes tok det hele som en uberørt mann.

En ting var de lite ønskelige tilfeller av stadig bæring, en annen - og litt mer alvorlig sak - var at nær sagt enhver dytting, lining og trekking i både elven og langsmed de store steingardene, innebar at vi måtte passe svært godt på hvor vi satte beina. Grunnen er at Snowdrifts nordre arm er en voldsom flomelv om våren. Under flommen beveges, rulles og flyttes absolutt alt av store og små stein i elvefaret. Konsekvensen var at vi ikke kunne stole på stabiliteten til noen steiner: når jeg satte ned foten, ville steinen velte? Ville den rulle over og knuse foten min - eller hva med naboens eller han som kommer bak? Størst var utfordringen i elven hvor man hadde betydelig mindre oversikt og kontroll med hvor beina ble plassert. Enkelte av oss greide tidvis å sette fast en fot, en annen fikk en liten stein over beinet mens to andre gikk helt under vann ved en noe dramatisk anledning oppi strykene. Men, en eller annen engel var med oss, for alt gikk bra. Ingen mann skadd.

Skal du nedover Snowdrifts nordre arm behøver du kun sjekke følgende først: er det mye vann på tundraen eller er det ikke? Hver ekstremitet vil gi to vidt forskjellige opplevelser av dette partiet av Snowdrift. I flomtiden tror jeg definitivt at jeg ville latt være eller tilbragt noen år med profesjonelle ekstrempadlere før jeg tok sjangsen. I reinfattige år behøver du kun ta høyde for ekstra tid og ekstra bæring.

Den tyngste biten av padleturen var unnagjort når vi padlet ut i Big Pikes Lake. Vi landet på dette vannet under ekspedisjonen i 2010 og visste at dette var de store gjedders vann. Men selv om snøret gikk ut og kastene ble flere, ble det smått med gjeddefangst denne gangen. Det viser bare hvordan vann kan arte seg vidt forskjellig fra tid til annen og fra år til år. I 2010 ble det hanket inn voldsomme gjedder ved Beans Outlet (utosen til Big Pikes Lake) og vi sikret et tosifret antall kilo fisk til middagen i Camp Runa.

Big Pikes Lake er en trivelig liten sjø å padle over. I enden kommer man til Jupiter Rapids. Dette er noen greie, små stryk som kan padles selv ved relativ lav vannstand. I 2013 hadde vi lav vannstand, mens i 2010 var det høyere. Det var naturligvis artigere i 2010. Det gikk raskere, men årets stryk bød på kvikk og morsom padling . Noen av oss kom helt ned på første forsøk - andre måtte dytte litt etter ublide møter med naturlige hindre.

Lake Lower Runa er en herlig, stille sjø med yrende fugleliv og en magisk stemning. Her kan man sitte og stirre og vente - liksom man er helt og fullstendig sikker på at bjønnen dukker opp hvert øyeblikk. På en måte er dette porten til svartbjørnens land; selve Snowdrift River. Spor av bjønn var det mange av både her og tidligere. Vi fikk et gjensyn med ferske spor av en grizzly på tur langsmed stranden. En diger moose hadde også vært innom nordenden av stranden. Vi ble ved Lake Lower Runa noen dager og gjennomførte noen enkle ekspedisjoner.

En av ekspedisjonene gikk opp gjennom Snowdrifts nordre arm via Astrid, Lake Upper Runa liketil Paddlers End. Dette er en fantastisk og magisk tur i et dypt, stille meanderløp hvor trærne henger over elven eller er skrudd sammen i store vaser langsmed land. Flommen har satt sine klare merker. Over alt vrimler det av ender og andre fugler. Det er spenning å spore ved enhver elvesving: er det bjønn der? Moose? Vil det reise seg en stor flokk gjess? Ettersom vi padlet nordover ble strømmen striere og det ble tid for et ar-tre dytte-portages. En av dem gikk over en passe voksen beverdam. Til slutt kom vi til "Paddlers End" - og der, som navnet indikerer, støtte vi på trappetrinnet som leder opp til nivået Lake Monica og White Wolf Valley. Vi vurderte å ta en lengre portage, men tiden begynte å renne ut, så vi vendte baugen hjemover.

Camp Runa er, som de fleste mulige camper i denne delen av Nortwest Territories, et flott sted. En lang strand tilbyr gode bade- og vaskemuligheter. En torv- og reinlavmatte i høyden tilbyr ypperlige forhold for sovecamp. Utsikten er upåklagelig. Ved er det solid tilgang på. Fisk derimot, det er det fattigere på. Vi vet av erfaring at herfra og liketil Siltaza Lake en hundre kilometer lenger ned, byr på smalhans hva angår enkel matauke. Vi ser da bort fra utosen ved Eileen Lake og enkelte fossedammer nedover hvor Whitefishen formelig står i klynger og både frokost, lunsj, middag og kvelds er sikret i løpet av en ti minutters tid.

Vi var nå i "kjente" farvann. I 2010 padlet vi fra Big Pikes Lake, via Runa, Eileen Lake og liketil Siltaza Lake. Det er en 160 km lang tur. Denne gangen skulle vi ikke padle like langt. Målet var magiuske Wolf Creek hvor vi hadde hatt en slik fantastisk kveld i 2010. Den ville vi gjerne gjenta.

Denne øvre delen av Snowdrift er en flott og grei padletur med grei strøm som hjelper den late padler raskt av sted. Kort etter at vi forlot Lake Lower Runa kom vi til Merkur Rapids. Dette er et ytterst snilt stryk som knapt fortjener å kalles et stryk, men som likevel høyst sannsynlig kan være utfordrende nok i regntunge tider. Vi hadde lav vannstand, så vi seilet ikke nedover som i 2010, men måtte dytte og trekke oss over et par steder. Etter Merkur gikk det stille gjennom dype Snowdriftskogen. Man blir sittende og kikke og speide, for hele veien er det spor av bjørn og elg. Andemor skvaldrer og padler febrilsk rundt for å vende vår oppmerksomhet mot henne og ikke andungene.

Turen ned til vår første camp langsmed selve Snowdriftelven var kort og grei. Vi padlet inn i en sidesjø, Moose Lake, og anla camp på nordøstsiden av vannet ved en strand. I høyden fant vi atter en praktfull lav- og mosematte for sovecamp.

Moose Lake skulle bli et lite dramatisk kapittel på to måter.

For det første kom vi til å drikke vann som åpenbart var forgiftet av avføring fra hundrevis av gjess som tidvis hadde tilhold i sjøen. Konsekvensene av dette, for flere av oss, innebar serier av uutholdelige og utrivelige besøk i buskene. Noen fikk antakeligvis feber og følte seg svært så ugreie. Enkelte av oss ble kvitt dette ad veier medisinen offisiellt ikke anbefaler, men som de på kammerset sier at fungerer: alkohol! Så, det ble å fylle en god og solid kopp med god gammel vodka - ikke utblandet! - og sluke dette i en eneste omgang. Det sa brak, hodet svimlet, magen rumlet vilt og ubehersket. Man visste ikke riktig hva som skjedde - men NOE skjedde. Det tok kun minutter, så var mageondet drept og man måtte sette seg til tingene hadde roet seg ned i både hode og mage.

For det andre oppdaget Thomas en svartbjørn på andre siden av sjøen. Da det led utpå kvelden, bålet brant, lerken gikk rundt og løgn og fanteri fikk bein å gå på, hørtes et distinkt "knekk" i skogen rett bak oss. Var det ikke for at de fleste av oss hørte det samtidig, hadde nok "knekket" blitt nettopp det "knekk" vanligvis er; et fantasiens spill med forventningsfulle og fantasifulle sjeler. Det ble reagert og det ble gått en slags manngard i teigen. Dets berettigelse og kvalitet kan definitivt diskuteres. Det ble i hvert fall en diskusjon om det vi gjorde var riktig etterpå. Over langen kom vi til enighet. Vi gjentok ikke den manøveren senere.

Av spesielle severdigheter ved Moose Lake kan nevnes en nesten usynlig, utgammel indianerleir. Det er først når man står oppi den og studerer plassen man oppdager at hverken steinsettingen eller stokkene oppetter og rundt noen av trærne er naturlig. Vi fant ingen etterlatenskaper liggende i dagen, så det er åpenbart at leiren er svært, svært gammel.

Da vi forlot Moose Lake hadde vi allerede begynt å diskutere risikoen i å legge ut på ferden fra Lake Timbervik til Wolf Creek. Årsaken var den lave vannstanden. Vi visste at Lake Timbervik var både stor og dyp nok til å hente oss ut selv ved særdeles lav vannstand. Verre var det med Wolf Creek. Den sjøen er på langt nær like stor og tilbyr på langt nær de samme, gode ladings- og take-off mulighetene som Timbervik. Det verste scenariet var dersom vannstanden var for lav og vi befant oss ved Wolf Creek: da ville returen tilbake til Timbervik bli en dryg motstrømsaffære med nye tunge portages -- eller vi ville måtte dra langt, langt sydover i elven for pick-up. Underveis ble det bestemt at Lake Timbervik ble siste stasjon på denne ekspedisjonen.

Lake Timbervik tilbyr nok en vedfylt strand i sin vestende. Skogen er brent i teigene rundt, men det er likevel en fin plass. En voksen moskusflokk beitet i nordøstenden. Vi fikk herlig nærkontakt med denne i Timberviksinnosen. Vi kunne padle relativt nærme - det handlet kun om noen få meter. En av moskushannene stod og kikket på oss. Stampet ikke. Gjorde ingen tegn på utfall eller varsling. Vi følte oss trygge, for elven går svært dyp her. Skulle moskusen finne på å gjøre utfall, ville den måtte svømme -- og da ville vi padlet i all hast i en elv som renner i ca 10 km/t. Tror vi ville greie å holde herren unna. Det bør undertiden nevnes at da Aage og Erling padlet forbi noen minutter senere, var det en annen dans. Da hadde moskusherren fått nok av disse forstyrrelsene. Hva har nå disse flytende tømmerstokkene her å bestille? Så, moskusen stirret olmt ut mot kanoen, småstampet og sa klart i fra at nå fikk det være nok. Vi lot flokk være flokk og lot den i fred. Vi hadde fått vårt.

Fra venstre bak: Thomas Pedersen, Roy Kvamme, Jan Maurits Akre, Harald sollund.
Fra venstre foran: Christian Engelschiøn, Peter Engelschiøn, Aage Svinøy, Erling Sagneskar.
Dette var gjengen som fant Helge Ingstads vinterkvarter i North West Terriroties, Canada.