I Puls med Villmarka  
Nordlandet.NET
Skogene. Fjellene. Tundraen. Sjøene.

MIGRERINGSSTATUS
Da har jeg endelig fått migrert over artiklene og bildene fra tidligere løsning og server.
Jeg er nå i gang med å organisere materialet slik at det presenteres i riktig kontekst.
Merk at en del lenker ennå ikke er oppdatert og derfor ikke fungerende.
De som venter på at Ingstad.NET siden skal komme opp igjen; det skjer - må ta en ting av gangen!
MÅLSETNINGER
Alle  artikler og bilder fra tidligere løsning skal inn i denne nye løsningen.

ICE-2010

CAMP GENESIS

Gutta på Ingstad Creek Expedition 2010 hadde hatt en formening om hvor langt det var ut i ødemarka. Sånn rent tallmessig. Det å sitte i luftkanoen å seile over endeløse vidder for deretter å følge en tilsynelatende endeløs elv i østlig retning, det det ga oss likevel en ny følelse. For hvert minutt som gikk, bar det lenger og lenger ut - lenger og lenger vekk - så langt ut at telefoner "døde" og det ikke lenger var det ringeste spor av mennesker å se.

Vi var spente. For dette var noe helt nytt. Flere av oss er på årlig reinsjakt vestafor Møsvatn. Andre sliter stadig ut skosåler på vei mot innbydende fjelltopper - år etter år - andre igjen er svært durkdrevne skogsfolk med tilsynelatende hele liv tilbrakt rundt bålet dypt inne i skogene. Likefullt. Dette var noe annet.

Det var tid for å lande et sted langsmed Snowdrift River. Det var var tid for å bli etterlatt. Det var underlig. En følelse samtlige delte. Det vi nå hadde, det var det vi hadde. Hverken mer eller mindre. Turens alvor seg innover oss; å være i villmarka var ikke lenger bare ord, men en realitet.

I denne spisoden fra Ingstad Creek Expedition 2010 lander vi, setter leir og setter sammen våre kanoer for den videre ferd nedover Snowdrift River.
Søket etter Helge Ingstads Vinterkvarter skulle ta til.

ICE-2010

The Gathering

Da gutta i Ingstad Creek Expedition 2010 landet i Yellowknife, hadde de ingen illusjoner - og knapt noen muligheter til å konstruere tanker - om hva som egentlig ventet dem. De visste de skulle ut på tundraen. De var, innerst inne, ikke uberørte av tankene på at de skulle frivillig rusle ut og omkring i girzzlybjørnens helt private matfat. De fleste glattet over. De fleste satte opp stive smil og lo påtatt. Alle var dog enige i at det var helt greit å ha med seg bjørnespray, fire hagler, altfor mange kilo slugs, bjellebånd med flere dusin bjeller og et ukjent antall raketter som smeller og skremmer. Reddere enn det, nei, det var vi ikke. Visstnok.

Vi var heller ikke forberedt på det at vår særs rutinerte og imøtekommende pilot, Dean Carter, skulle komme til å introdusere oss for en gammel mann fra "landet" Han het George Marlowe. Lite visste vi den gang om hans allerede solid opparbeide rennome og respekt i den lokale befolkningen. Han var First Nation - dvs. "indianer" Bosatt i First Nation landsbyen Lutselke (tidligere Snowdrift). Født der ute, ved Snowdrifts bredd, for rundt 80 år siden. En gammel mann. Likefullt ikke eldre enn at han to dager tidligere hadde kranglet med en grizzlybjørn om eierskapet til et reinkadaver et sted pokker-i-vold nordøst for Yellowknife - I respect the bear so I really tried to avoid it, but I had to shoot him when he was attacking from three meters distance. Han var en fullblods jeger av landet. Ikke en slakter. Ikke en som skyter bare fordi han kan.

George Marlowe lærte oss mye og fortalte mye om bildene vi viste ham, de Helge Ingstad hadde tatt. Han snakket rolig om ting han kunne. Villmarka. Bjørnen. Ulven. Flokkene av moskus. Skogbrannene som innimellom feide gjennom skogene. Livet på tundraen. Sommeren. Vinteren. Slik gikk det til at han spurte Dean Carter - piloten - om han ikke kunne få sitte på slik at vi kunne gjøre en mellomlanding med flyet øst i Store Slavesjø. Da ville vi få møte de eldre, de yngre - hans folk - og vi ville kunne få vise stammens eldre, de som husket, Helges bilder.

Dean fant ideen fremtragende.

ICE-2010

Avreisen til villmarka

Det var en gjeng greenhorns som kom til Yellowknife i 2010. Javisst, vi hadde vært på reinsjakt og hundeløp og var vel vante med barske forhold fra hjemlandet. Kanada og tundraen skulle vise seg å ikke være voldsomt annerledes. Bare litt. Men ikke meget. Så om vi var greenhorns der, så holdt allerede ervervet kunnskap godt nok i lange baner.

Det første søket etter Helge Ingstads camp vinteren 1929-30 kom i gang etter to års studier av Helge Ingstads bøker og etterlatenskaper. I tillegg ble sunn fornuft og mange kilder brukt; tekstuelle, kartverk og epost frem og tilbake over atlanteren. Vi  endte opp med to mulige teiger. Begge var ganske store. Samlet sett altfor store til å undersøke av en enkelt ekspedisjon over noen skarve uker. Så The Ingstad Creek Expedition pekte på den ene av de to - helt vilkårlig - og sa: dit drar vi! Det skal undersøkes!

Dette er historien på film. Dessverre var ingen av oss veldig dyktige til å filme, så kvaliteten mht scener og dialog er det så som så med. Likefullt; det gir et inntrykk av det første rykket mot Helge Ingstads Vinterkvarter.

Dette er den første filmen: Om vår reise til Yellowknife og ut i villmarka!.


Fra en magisk tur til

Hurrungane!

Jeg har alltid vært betatt av høye fjell -- men da min far for flere tiår siden presenterte meg for Hurrungane, da ble jeg solgt. Dette er, for meg, selve indrefileten av alt som har med fjell å gjøre. De er høye. De er bratte. Her er isbreer. Her er det somme tider farlig. Her er det utfordringer. De byr på - de krever - de gir - de tar. Hurrungane er absolutt alt.

I 2018 tok vi en tur opp i høydene rundt selve Majesteten, Store Skagastølstind. Jeg har ikke vært der. Det er derfor vi drar dit. For å se. For en vakker dag. Da står vi der oppe. Turen kom til å bli en av de vakreste opplevelser vi har hatt. Skydekket lå tungt over berg, dal, hei og bre. Men på berghyllene under Søre Dyrhaugstinden, da blåste Vår Herre i en eller annen basun - og vips: sceneteppet ble langsomt trukket til side og en verden av tinder, breer, heng, skar og horger tøt frem fra bomullsmassen.

Min datter foreviget en hel del med sitt kamera.
Noe av dette kan du se i Swayen under.

For å se den i fullskjermsmodus, klikk HER!

Ut i Helge Ingstads

Villmarker (del 3)

Hvilke tanker gjør du deg når du våkner om morgenen og vet at det sannsynligvis har stått en moskus og glodd på deg kun noen fattige, få meter unna? Det var vår morgen i Camp Ylva. Når sant skal sies, så gjorde vi oss ingen voldsomt spesielle tanker - eller utbroderte avsindige sideuniverser med tanke på hva som kunne ha skjedd dersom-atte-hvis? Det gikk dog ikke fullstendig upåaktet hen, det skal vites.

Vi fulgte egentlig ingen av de grunnleggende, helt nødvendige spilleregler da vi la oss for natten på Ylva, bortsett fra at vi ikke la oss til på en strand eller på en elvebredd. Vi la oss rett på bakken med soveposene i hver vår jerven. Brukte ikke telt. Det er ikke det guruene på bjørneangrep anbefaler at man gjør. Vi gjorde det likevel. Det gikk bra. Likevel ikke helt bra. At permafrosten åpenbart ligger millimeter under torven på Ylva stiftet vi raskt bekjentskap med når det led på natt. Kulden slo opp gjennom jerven og pose og inn i marg og bein temmelig kjapt HVER gang man snudde seg, la en arm eller et bein i en ny posisjon. Det tok tid å få varmen igjen. Om vi hadde ligget i telt hadde neppe gjort noen forskjell. Det rare er likevel at jeg ikke kunne erindre denne kulda fra sist jeg lå på Ylva i 2013. Den andre spilleregelen vi brøt, er definitivt ikke bra: vi lagde mat, tok en dram og bålet oss kun meter unna der vi skulle sove. Jeg sier ikke mer om det. Det gikk bra, joda, men sånt skal egentlig ikke skje.

I denne episoden i miniserien "Ut i Helge Ingstads Villmarker" vendte vi nesen nordover fra Kaja mot de store horgene som ligger ved Snowdrifts kilder. Det bar over endeløse tundravidder. Støvlene knaste i knusktørr lyng, mose og utørret våtmark. Heten dirret, svetten rant og vi likte dårlig det forhold at vi åpenbart ikke hadde med oss store nok vannflasker til å håndtere det arktiske canadas svar på Saudi Arabias Rub al Khali. Bare det å nå bekkefaret fra Boblets Draw, føltes som å nå en lykkens - himmelens! - oase.

Vi var på vei hjem til Vinterkvarteret. Det var ganske langt i varmen, men veien bød på spennende oppdagelser av store kryss hvor dyretråkk av alle slag stimer sammen som åer til en elv. Der kan de krysse. Går man litt opp - eller ned - så stanger man i dype elvefar, sjøer eller bunnløse myrer. Det slo oss at en sånn plass måtte være mekka for rovdyr? Viltet ville jo komme som servert på fat? Sporene av både bjørn og ulv var flere. Likefullt; tilfellet av tusenvis av spor etter moskus, vel, det bekymret nesten mer. Å støte på en moskusløytnant eller selveste storoksen i teten av flokken? Vel, det hadde vi rett og slett ikke lyst på. Ikke her. Ikke midt uti her!

Vel fremme i Vinterkvarteret var det duket for midtveisfest, gaveutdeling og staselige forlystelser man bare finner ekstraordinære der ute i villmarka.


Ut i Helge Ingstads

Villmarker (del 2)

Vi overlevde natten ved Checkpoint Kaja. Ingen grizzlies. Ingen ulv. Om det var takket være vår høylytte snorking vites ikke; men lykkelige var vi! Uthvilte - dog søvndrukne - la vi straks i vei sørover og innover i den kanadiske tundraskogen.

I denne episoden i mikroserien "Ut i Helge Ingstads Villmarker" bevegde vi oss videre sydover langsmed Snowdrifts nordre arm. Fryktløst for vi gjennom stadig tettere skog med stadig flere spor etter bjørn og ulv. Det var ikke fritt for at vi stanset og lyttet, studerte spor nærmere eller hevet nesegrevene opp i luften; var det  der en fremmed odør - eller en litt annen lyd?

Dagens mål var Camp Ylva. Underveis gjorde vi flere funn fra fordums tid. En etterlatt Winchester - et skarpskyttergevær - fra tidlig 1900 og de nesten usynlige restene av en større og sannsynligvis svært gammel indiansk jaktleir føyde seg lekkert inn i rekken bak funnet av den 14.000 år gamle svært forseggjorte steinkniven. At vi på denne etappen gikk i kanskje det vakreste terrenget i Snowdrifts egne, gjorde ikke noen ting. Her var strender, rovfugl som kretset, moskus og skremmende store fotefar etter digre bamser.

Vi følte oss nærmere villmarken enn noen gang!


Ut i Helge Ingstads

Villmarker (del 1)

 

Dette er fjerde film i rekken av fem filmer fra Vidar og Christians tur til Canada i 2017. I denne filmen forlater de Ingstads dalgrop og legger ut på en lengre rundreise over flere dager til fots over de store viddene.

Underveis gjør de funn fra nord-amerikas historie like fra 7-14.000 år tilbake og frem til den nye tid, tidlig på 1900-tallet. De passerer massive, nesten ugjennomtrengelige moreneteiger, observerer fryktløse elg på vei inn i et av de store ulverevirene langsmed Snowdrift River og føler selv noen nerver vibrere før natten i et område hvor de vet at det både rusler grizzlybjørn, svartbjørn og ulv rundt om ...


Noen dager i

Camp Wolverine!

Vidar og Christian etablerte baseleiren "Camp Wolverine" i nordvestre ende av Helge Ingstads vinterkvarter. Leiren stod i seks uker. Denne filmen viser noen utvalgte, særdeles uhøytidelige øyeblikk fra etableringen, leirlivet, kameratskapet, galskapen og den gjeve midtveisfesten de opplevde der ute i villmarka.

I filmen følger vi inititiativet "å bygge Valhall" - eller "Kuben" eller "Samfunnshuset", alt ettersom hvor lenge de hadde vært der ute. "Valhall", eller "Kuben" som den ble hetende til slutt, ble reist for å takle naturens naturens meteorologiske luner. De var lei av å måtte trekke innunder lav teltduk og mellom trange vegger når regnet høljet ned. "Kuben" ga dem rom i bredden og i høyden! Vi følger også heisingen av leirens første flagg, etableringen av avtredet og ikke minst den omstendelige prosessen det er å skaffe seg ferskt brød langt ute i villmarka!

Dette er tredje film i rekken av totalt fire hovedfilmer fra denne turen. Fjerde - og kan hende siste film - vil være fra Vidar og Christians mange turer ut fra vinterkvarteret og innover tundraen ...


Foredrag på Revir Oslo

Funnet av Vinterkvarteret

Bli med på reisen tilbake til Helge Ingstads Nordlandet - bli med på reisen tilbake til hans vinterkvarter sammen med Peter, Vidar og Christian i deres foredrag på

Revir Oslo 25. April 2018 kl. 19:00

Hvilke motivasjoner hadde vi?
Hvordan gikk vi frem?
Hvordan fant vi det?

Funnet av

Jervvannet!

Sommeren 2017 la Vidar Bruun og Christian Engelschiøn fra Romerike ut på en seks ukers lang ekspedisjon på tundraen i North West Territories, Canada. Målet var å bli fløyet flere hundre kilometer nordover og inn i urbefolkningens eget land – til deres urgamle jaktmarker; til deres Thaidene-Nene, «Forfedrenes Land» og i dette landet, å finne tilbake til Helge Ingstads leirsted vintersesongen 1929-30. Vinterkvarteret. I hjertet av disse hellige markene ble Vidar og Christian droppet på en liten sjø. Rundt dem bølget tundraen. Evigheten strakk sine armer ut i ingenting. Eventyret var i gang.

I boken "Pelsjergerliv" og novellen "Simlen" skriver Ingstad enkelte steder om et vann han kaller "Jervvannet". Dette vannet lå i hans østlige jaktterreng og fungerte som et sentralt knutepunkt når han dri ut på jakt og når han kom tilbake fra jakt. Det var dit han dro for deretter å fare videre i flere forskjellige retninger. Det var dit han dro tilbake for deretter å dra hjem til teltet i vinterkvarteret. Jervvannet var et nav i hans jaktmarker.

Denne filmen handler om Vidar og Christians søk etter og funn av Jervvannet langt inne på den kanadiske tundraen.

Første film

Tilbake til Vinterkvarteret!

Så er den endelig her: den første filmen vår fra vår reise tilbake til Helge Ingstads Vinterkvarter, sommeren 2017! I denne filmen kan du følge Vidar Bruun og Christian Engelschiøn på deres reise fra Yellowknife, over tundraen til Lake Tanana, marsjen deres fra første base og endelig støtet inn på den vidstrakte tundraen, til Helge Ingstads Vinterkvarter.

Vel fremme ved Helges dalgrop, vinterkvarteret, går vi i sporene til Sandy Lake Expedition 2013 og gjentar funnet fra start til slutt slik det artet seg den gangen de fant stedet. Christian var med den gangen og kjenner detaljene. Så er du interessert i Helge Ingstad og hans liv som Pelsjeger i Canada - da har du trolig lest kapitelet "Alene på Tundraen" i boka "Pelsjegerlig". Du vil garantert finne denne reisen tilbake dit i 2017 spennende. Helge forlot dalgropa for  87 år og dro aldri tilbake igjen. Men sporene etter ham, ja, de finnes der.
 

I neste film kan du følge Vidar Bruuns og Christian Engelschiøns funn av det myteomspundne "Jervvannet", et vann Helge Ingstad beretter om i boken "Pelsjegerliv" og novellen "Simlen" Dette vannet fungerte åpenbart som et nav i hans jaktfelt; det var dit han dro for å dra videre ut på jaktfeltet og det var dit han dro tilbake før han la i vei hjemover til dalgropa.

> Gå til kanalen - husk også å abonnere på kanal NORDLandet !