I Puls med Villmarka  
Nordlandet.NET
Skogene. Fjellene. Tundraen. Sjøene.

MIGRERINGSSTATUS
Da har jeg endelig fått migrert over artiklene og bildene fra tidligere løsning og server.
Jeg er nå i gang med å organisere materialet slik at det presenteres i riktig kontekst.
Merk at en del lenker ennå ikke er oppdatert og derfor ikke fungerende.
De som venter på at Ingstad.NET siden skal komme opp igjen; det skjer - må ta en ting av gangen!
MÅLSETNINGER
Alle  artikler og bilder fra tidligere løsning skal inn i denne nye løsningen.

Thaidene Nëné 2020

Flight med historisk maskin!

Nå kan de bare glede seg til tur til Canada til sommeren og ombordstigning i denne De Havilland Canada DHC-2 Beaver maskinen fra 1955!

Turen går til Sled Creek via Fort RelianceStore Slavesjø. Med på turen er Åge Nomeland og hans sønner Sigbjørn Nomeland , Geir Ola Nomeland, Peter Engelschiøn og hans barn Sofie Wilhelmine Enes Engelschiøn og Haakon Engelschiøn.

Funnet av

Vinterkvarteret

I 1929 forlot Helge Ingstad sivilisasjonen og dro ut på den vid åpne, enorme, Canadiske tundraen. Han visste ikke hvor han skulle dra. Han bare for sørøstover fra kjeden av små innsjøer mellom de østlige breddene av Great Slave Lake og Artillerysjøen og ut over viddene.

Han hadde kun sleden og hundene sine. Han hadde et gevær. Et telt. Ammunisjon. Ikke mye mer.

De hvite slettene virket uendelige jo lenger han kjørte. Himmel og jord gikk sammen til ett, langt der foran. Dagene var korte. Nettene var lange. Temperaturene kunne ofte falle til jevne -30c - ofte til langt under -40c. Når vinterstormer raste og herjet over slettene, falt den effektive temperaturen til langt under dødelig. Å holde seg inne ville være greit, men perlsjegeren - ja, han hadde en jobb. Ikke sjeldent var de ute i vær andre helst ville holdt seg innendørs. Helge hadde episoder der ute hvor kuldedøden lett kunne ha funnet ham.

Et sted der ute i kulden - bak blåner og vidder - der tilbrakte Helge vinteren 1929 til 1930 i telt. Som trapper. For å fange ulv og rein.

Dette er bildehistorien om en gjeng nordmenn som i 2008 bestemte seg for å finne stedet Helge oppholdt seg vinteren 1929-30.

For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene fra ekspedisjonene

Funnet av hytta til

Gus DAoust

Å finne Gus D'Aousts hytte, var vårt første mål - eller oppgave - på Sandy Lake Expedition 2013. Det var en myk start - sårt tiltrengt gange-trening for våre tapre byskrotter - før  vi iverksatte de lengre og noe tøffere utfluktene ut over tundraen.

Peter hadde snakket mye med Tundra Tom og fått ganske så god informasjon om hvor vi skulle lete. Så da begynte vi å lete der han hadde pekt. Det skulle vise seg å ta litt tid, men kan ikke under noen omstendighet kalles noen spesiell bragd. Det handlet bare om å lete godt nok!

Å finne Gus DAousts sin hytte var spennende. Tundraens pelsjegerhistorie fikk vind og sus i seilene; det ble liksom litt kjøtt på beina på alle tekstskjelettene vi hadde lest om og om igjen i årevis. Med dette funnet følte vi at vi var i gang med selve turen: å se, finne og oppdage ting som en gang var kjent, men i dag glemt.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene av Gus DAosts hytte

Funnet av hytta til

Phil DAoust

Det kom på mange måter som en overraskelse. En bonus på turen. Vi hadde vært ved Whitefish Lake, vi hadde funnet Gus DAousts sin hytte. Vi hadde vandret over tundraen -hørt - sett - og opplevd ulv, jerv og andre ville dyr. Så når vi slet oss nedover en særdeles svakt vannførende Snowdrift østre arm og plutselig ramler over nok en hytte under en av portagene, vel, det følte vi var ganske sterkt - gøy - herlig!

Vi kunne ikke tilbringe mye tid ved hytta til Phil DAoust. Men det ble noen bilder.
Et utdrag av disse kan du se i Swayen under.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Klikk og se bildene av Gus DAosts hytte

Fra en magisk tur til

Hurrungane!

Jeg har alltid vært betatt av høye fjell -- men da min far for flere tiår siden presenterte meg for Hurrungane, da ble jeg solgt. Dette er, for meg, selve indrefileten av alt som har med fjell å gjøre. De er høye. De er bratte. Her er isbreer. Her er det somme tider farlig. Her er det utfordringer. De byr på - de krever - de gir - de tar. Hurrungane er absolutt alt.

I 2018 tok vi en tur opp i høydene rundt selve Majesteten, Store Skagastølstind. Jeg har ikke vært der. Det er derfor vi drar dit. For å se. For en vakker dag. Da står vi der oppe. Turen kom til å bli en av de vakreste opplevelser vi har hatt. Skydekket lå tungt over berg, dal, hei og bre. Men på berghyllene under Søre Dyrhaugstinden, da blåste Vår Herre i en eller annen basun - og vips: sceneteppet ble langsomt trukket til side og en verden av tinder, breer, heng, skar og horger tøt frem fra bomullsmassen.

Min datter foreviget en hel del med sitt kamera.
Noe av dette kan du se i Swayen under.

For å se bildene, klikk på bildet under eller klikk HER!

Klikk for å se bildene fra en magisk tur i Hurrungane

Fra undersøkelsen av

Helge Ingstads kano

Den 6. august 2013 gikk gutta i Sandy Lake ekspedisjonen ned i en dalgrop. Noe av det første de fant var restene av en kano ved bredden av vannet. Kort etter så de "hattene" og "fordypningene" i åssiden og innså at det ikke var usannsynlig at de nettopp nå, i denne stund, endelig hadde funnet Helge Ingstads vinterkvarter.

I 2013 fikk vi ikke mye tid til å undersøke selve kanoen. Vi så den. Kikket litt på den. Erkjente at denne var gammel nok til å ha kunnet tilhøre Helge Ingstad. Så lot vi den ligge. Når vi dro tilbake i 2017, stod undersøkelsen av kanoen høyt på listen over våre gjøremål. Her i denne bildemontasjen gir vi deg en nærmere kikk på den.

> Klikk her eller på bildet under for å se alle bildene!

Bildeserie om Helge Ingstads etterlatte kano i Vinterkvarteret

ICE-2010

CAMP GENESIS

Gutta på Ingstad Creek Expedition 2010 hadde hatt en formening om hvor langt det var ut i ødemarka. Sånn rent tallmessig. Det å sitte i luftkanoen å seile over endeløse vidder for deretter å følge en tilsynelatende endeløs elv i østlig retning, det det ga oss likevel en ny følelse. For hvert minutt som gikk, bar det lenger og lenger ut - lenger og lenger vekk - så langt ut at telefoner "døde" og det ikke lenger var det ringeste spor av mennesker å se.

Vi var spente. For dette var noe helt nytt. Flere av oss er på årlig reinsjakt vestafor Møsvatn. Andre sliter stadig ut skosåler på vei mot innbydende fjelltopper - år etter år - andre igjen er svært durkdrevne skogsfolk med tilsynelatende hele liv tilbrakt rundt bålet dypt inne i skogene. Likefullt. Dette var noe annet.

Det var tid for å lande et sted langsmed Snowdrift River. Det var var tid for å bli etterlatt. Det var underlig. En følelse samtlige delte. Det vi nå hadde, det var det vi hadde. Hverken mer eller mindre. Turens alvor seg innover oss; å være i villmarka var ikke lenger bare ord, men en realitet.

I denne spisoden fra Ingstad Creek Expedition 2010 lander vi, setter leir og setter sammen våre kanoer for den videre ferd nedover Snowdrift River.
Søket etter Helge Ingstads Vinterkvarter skulle ta til.

ICE-2010

The Gathering

Da gutta i Ingstad Creek Expedition 2010 landet i Yellowknife, hadde de ingen illusjoner - og knapt noen muligheter til å konstruere tanker - om hva som egentlig ventet dem. De visste de skulle ut på tundraen. De var, innerst inne, ikke uberørte av tankene på at de skulle frivillig rusle ut og omkring i girzzlybjørnens helt private matfat. De fleste glattet over. De fleste satte opp stive smil og lo påtatt. Alle var dog enige i at det var helt greit å ha med seg bjørnespray, fire hagler, altfor mange kilo slugs, bjellebånd med flere dusin bjeller og et ukjent antall raketter som smeller og skremmer. Reddere enn det, nei, det var vi ikke. Visstnok.

Vi var heller ikke forberedt på det at vår særs rutinerte og imøtekommende pilot, Dean Carter, skulle komme til å introdusere oss for en gammel mann fra "landet" Han het George Marlowe. Lite visste vi den gang om hans allerede solid opparbeide rennome og respekt i den lokale befolkningen. Han var First Nation - dvs. "indianer" Bosatt i First Nation landsbyen Lutselke (tidligere Snowdrift). Født der ute, ved Snowdrifts bredd, for rundt 80 år siden. En gammel mann. Likefullt ikke eldre enn at han to dager tidligere hadde kranglet med en grizzlybjørn om eierskapet til et reinkadaver et sted pokker-i-vold nordøst for Yellowknife - I respect the bear so I really tried to avoid it, but I had to shoot him when he was attacking from three meters distance. Han var en fullblods jeger av landet. Ikke en slakter. Ikke en som skyter bare fordi han kan.

George Marlowe lærte oss mye og fortalte mye om bildene vi viste ham, de Helge Ingstad hadde tatt. Han snakket rolig om ting han kunne. Villmarka. Bjørnen. Ulven. Flokkene av moskus. Skogbrannene som innimellom feide gjennom skogene. Livet på tundraen. Sommeren. Vinteren. Slik gikk det til at han spurte Dean Carter - piloten - om han ikke kunne få sitte på slik at vi kunne gjøre en mellomlanding med flyet øst i Store Slavesjø. Da ville vi få møte de eldre, de yngre - hans folk - og vi ville kunne få vise stammens eldre, de som husket, Helges bilder.

Dean fant ideen fremtragende.

ICE-2010

Avreisen til villmarka

Det var en gjeng greenhorns som kom til Yellowknife i 2010. Javisst, vi hadde vært på reinsjakt og hundeløp og var vel vante med barske forhold fra hjemlandet. Kanada og tundraen skulle vise seg å ikke være voldsomt annerledes. Bare litt. Men ikke meget. Så om vi var greenhorns der, så holdt allerede ervervet kunnskap godt nok i lange baner.

Det første søket etter Helge Ingstads camp vinteren 1929-30 kom i gang etter to års studier av Helge Ingstads bøker og etterlatenskaper. I tillegg ble sunn fornuft og mange kilder brukt; tekstuelle, kartverk og epost frem og tilbake over atlanteren. Vi  endte opp med to mulige teiger. Begge var ganske store. Samlet sett altfor store til å undersøke av en enkelt ekspedisjon over noen skarve uker. Så The Ingstad Creek Expedition pekte på den ene av de to - helt vilkårlig - og sa: dit drar vi! Det skal undersøkes!

Dette er historien på film. Dessverre var ingen av oss veldig dyktige til å filme, så kvaliteten mht scener og dialog er det så som så med. Likefullt; det gir et inntrykk av det første rykket mot Helge Ingstads Vinterkvarter.

Dette er den første filmen: Om vår reise til Yellowknife og ut i villmarka!.