Turen fra Camp Ludvik til Whitefish Lake bød ikke på store utfordringene. Det var varmt å gå og små kolonier av blackflies gjorde livet litt mindre behagelig enkelte steder. Vi tok turen som en to dagers tur. Første dag frem. Andre dag tilbake.

Ruten går omtrent i samme spor som indianerenes anbefalte sommerrute mellom Sandy Lake og Whitefish Lake. De bekker og åer som på krysses, er i det store og det hele små og greie. Er det regntunge tider bør man likevel forvente at de kan by på litt trasking opp og ned for å finne høvelige vadesteder. Spesielt bør her nevnes elven som går fra vannet syd for Ludvik og nordøstover før det renner inn i Sandy Lake (Se kart her) En annen kryssing som vil kunne by på noen utfordringer i regntunge år, er elven fra Lake Hurdal mot Whitefish Lake (samme kart som tidligere referert til). Man bør også være obs på at det er store myrdrag nede i selve dalen. I regntunge år er nok disse relativt tunge å passere. Å holde seg i høyden er nok et godt valg i slike år.  Ellers: ingen større utfordringer enn at de fleste vil kunne passeres greit!

Turen er "luftig" på den måten at man beveger seg ganske høyt i terrenget og har flott utsikt over Sandy Lake - Whitefish Lake dalen hele veien. Faktisk er det slik at man stort sett kan se minst en sjø hele veien, mens man midtveis kan se dem begge. Dalen er svært frodig, men uten skog av betydning. Litt før midtveis fra Ludvik til Whitefish, passerer man det nordamerikanske vannskillet. Det er naturligvis en litt spesiell opplevelse. Alt vest renner ut i Stillehavet. Alt øst renner ut i Hudson Bay. Til høyre ser du det litt utrolige bildet av vannskillet: vannet lengst til venstre renner vestover mens vannet rett over haugen til høyre renner østover. Ikke mange metrene mellom dem!

Distansene og sjekkpunktene i tabellen over er stort sett korrekte. Vi fulgte ruten ganske tight med kun få avvik i forhold til vår opptegnede rute på kartet. Det var heller ingen grunn til å avvike spesielt, for dette er en flott og grei tur i tradisjonellt fjellterreng!

Ludvik til Zeb er en strøken padletur i et fantastisk vakkert landskap. Store og lange sandstrender går over i lange og grunne sandtunger ut i fjorden. Bakenfor avløses stranden av store eskere, fremspring og lyngteiger liketil bredden. Man blir gjerne sittende litt og bare glo fra kanoen på Sandy Lake: det er så usigelig vakkert der oppe!

Sandy Lake er som de fleste sjøer å padle: grei og enkel. De eneste mindre forsinkelsene man muligens må påregne, er å finne veien gjennom eller rundt sandtunger som strekker seg ut i sjøen - eller sandbanker som plutselig bare dukker opp - eller sund som viser seg å bare ha 4 cm dypt vann (som sundet mellom Long Island og fastlandet sønnafor). Selv ved lav vannstand, noe det var når vi padlet Sandy Lake, er disse hindringene nesten å betrakte som trivielle hendelser. Det finnes alltid en farbar vei en femti meter til venstre eller høyre - eller så er det en kjapp beinvei å dra kanoen over den grunne sandbanken.

Litt mer "alvorlig" må man ta været på Sandy Lake. Sjøen er lang og skulle vinden stå kraftig inn fra rett vest eller rett øst, må man påregne at bølgene bygger seg relativt solid opp etter hvert. Vi opplevde såpass sterk vind fra vest at vi ble liggende fast et par dager ved Ludvik. Det var ikke uvær, men vi ville komme til å bringe solid med last og fribordet ville være noe begrenset. Vi hadde tiden for oss, så vi tok hverken sjanser eller begynte skytteltrafikk med lettere kanoer.

Tabellen over gir en ganske god beskrivelse av vår ferd fra Ludvik til Zeb over Sandy Lake. Endringene vi besluttet i teig, var som følger: Woe ble kun camp en natt. Lite ved og en noe stor populasjon insekter gjorde at vi valgte å legge til sjøs dagen etter for å søke lykken på Karius Island. Denne øya ligger noen hundre meter mot syd-øst for Woe og er lett å finne på kartet. Karius Island har en lun og passe grunn bukt - eller lagune - på sydøstlig side. Det er en flott strand innerst. Stedet anbefales på det varmeste. Camp Zeb ble heller ikke liggende der koordinatene indikerer. Stedet var bra nok, men det var betydelig bedre noen hundre meter lenger vest (se kart) Det bør undertiden likevel nevnes at posisjonen på ZEB i tabellen er et egnet drop-off / pick-up point for sjøfly. Vi fikk landsatt to menn der.

PS! Aldri har vel Peter vært så nær Gollum-status som når bildet over ble tatt: denne fabelaktige ørreten fra Karius Island var absolutt, outstanding --- "PRECIOUS" (!!!) Broderen ved siden av (altså meg), var heller ikke langt unna Gollum-status akkurat her. Vi hadde jo naturligvis lyst til å sette tenna i den med en, eneste gang!!! Wriggeligng, fresh and juicy!! (Sitat: Gollum fra Two Towers). Men streng som Thomaskokken var, måtte den stelles med av kyndige hender, stekes og utgreies. Det var MAT i tallerkenen den kvelden, skal vites! Godt fanget brutter! DS 

Turen fra Zeb til Runa visste vi ville by på portages, spennende stryk og noe ufremkommelige forhold. Vi kan bekrefte at utsiktene var riktige - men vi må også legge til at realitetene ble noe mer utfordrende enn først antatt.

Elven fra Sandy Lake til Big Pikes Lake er en elv på kartet, men ved lav vannstand er det vanskelig å kalle dette en elv over enkelte partier. Der dalbunnen er bred og elven brer seg ut, blir dybden på elven ikke bare svært redusert; selve elven kan sies å forsvinne ned under steinrøysene flere plasser. Enkelte steder kan mindre padlebare vann bare ende i en steingard hvorpå elven forsvinner under - mens vi må løfte oss selv over.

Nå kan dette høres dramatisk ut. Vel, det var det ikke. Likefullt må vi peke på to partier som for oss utgjorde de lengste og i noen grad tyngste portages.

Den første ligger i sørenden av vannet ved vårt veipunkt D-3 (Se kart her). Dette er en relativt stor røys. Ikke vanskelig å gå, men rullesteinen kan by på enkelte utfordringer. Vi prøvde to ruter til neste vann. Den ene øst for elven og den andre vest for elven. Østlig rute bød på lengre gressmatter først, men så tjukke vidjetjerr med ekspedisjonens største konsentrasjoner av blackflies. De som gikk der fant stedet utilgivelig blodtørstig og ville unngått stedet for enhver pris hvis de fikk sjansen til å velge på nytt. Vestlig rute gikk over bare rullstein. Etterhvert som ruten ble gått noen ganger ble man kjent med beinveier og ustabile rullestein. Det var vel den beste ruten alt i alt.

Den andre lengre portagen ligger fra og med vår Camp Hylen ved veipunktet D-6 til D-7. Her kunne man, så langt vi så, ikke følge elven under portagen. Det var lite vann, så lining var uaktuellt. Vi valgte da å legge ruten over land på nordvestbredden. Her gikk det greit å gå. Heten dirret og rundene frem og tilbake ble mange. En begrenset mengde insekter gjorde det hele til kun en noe svett workout. Fra D-7 og videre til Big Pikes Lake var livet fint og padlingen gikk i smult, passe dypt farvann med ok strøm.

Skal du padle fra Sandy Lake til Big Pikes Lake har vi følgende oppfordring: vær oppmerksom på at elven er full av ustabile steiner i alle størrelser. Hvorvidt vi hadde flaks idet vi ikke fikk skader, vites ikke, men vi lærte oss kjapt alle sammen å seriøst vurdere hvert eneste steg. Enhver stein kunne potensielt velte, rulle eller "sette seg" Et bein, fot eller hånd i veien for en slik stein og kroppsdelen er knust og ekspedisjonen får et kjempeproblem. Det bør hertil nevnes at ved skade vil den skadde personen måtte transporteres flere kilometer oppstrøms til Sandy Lake eller ned til Big Pikes Lake for pickup med fly. Ingen andre vann i denne delen av Snowdrift egnet seg for landing/take-off med sjøfly. Det kan bli en tøff greie nesten uansett skadens art og omfang.

Tabellen over stemmer i forhold til våre bevegelser nedover Snowdrift Rivers søndre arm, men campene ble forskjøvet. Vi kom ikke like langt den første dagen som antatt og greide ikke å ta igjen det tapte den andre dagen. Camp første dag ble derfor rundt D-3 mens camp andre dagen ble rundt D-6. Den tredje dagen tok vi igjen alt det tapte, hoppet over camp ved Genesis ved Big Pikes Lake og dro rett til Runa. Det var en grei etappe som kun bød på den morsomme, lille rapiden ved enden av Big Pikes Lake. Den ble padlet.

Turen fra Runa til Wolf Creek går gjennom noen av de vakreste partiene Snowdrift River kan by på. Man forlater den magiske perlen Lake Lower Runa, legger ut i den passe strømsterke elven og tilbys både korte og morsomme rapids, greie portages og vakker natur med spennende dyreliv.

Vår reise fra Runa til Wolf Creek ble ikke helt som planlagt fordi vannstanden nå var blitt så lav at vi var bekymret for om sjøflyet ville kunne lande/lette ved Wolf Creek. Å oppdage dette ved selve endestasjonen ville være - om ikke fatalt - så meget beklagelig og på grensen til småkritisk. Da ville vi måttet enten ta oss tilbake motsrøms til Lake Timbvervik (15-20 km avhengig av veivalg) eller medstrøms helt ned til Siltaza Lake (110-120 km). Førstnevnte alternativ ville blitt en særs tung affære. Sistnevnte en ytterst lang padletur. Når vi samtidig visste at vi kun hadde et par dagers buffer frem til avtalt pickup, ville dette innebære et vanvittig kjør dag og natt. Det er langt fra sikkert at vi ville rukket det. Høyst sannsynlig ikke. Så, den tunge beslutningen ble tatt: ekspedisjonen måtte avsluttes i vestenden av Lake Timbervik. Dette vannet er en sikker landingsplass og det bør ha brutt ut global,langvarig tørke før et fly ikke kan lande der.

Med den beslutningen gikk vi glipp av de morsomme rapidsene Neptun, Europa og Titan som alle byr på høyere fart og moro for oss som ikke er profesjonelle kanopadlere. I tillegg fikk vi ikke campet som planlagt ved det enkelte mener er det vakreste stedet langsmed Snowdrift River, Uranus portage. Men vi fikk fremdeles gleden av å hanskes med Merkur og Saturn. Førstnavnte er en grunn rapid som man i normale år kan padle raskt og enkelt som en festlig liten hastighetsøkning, men som i tørre år blir en litt kjedelig affære med mye småbulkning og dytting over grunne passasjer. Saturn er et vannfall man ikke bør legge ut i uten å være dreven fossepadler. Dette er et enkelt trappetrinn i terrenget med noen meters direkte vannfall. Her får man en kort portage på ca 350m gjennom nedbrent skog på sydbanken.

Første camp langsmed selve Snowdrift River ble satt i en bukt i nordøstenden av Moose Lake. Det var en grunn bukt med en strand, flotte reinlavsmatter innover, godt med ved og en ypperlig sovecamp litt oppi høyden. Omtrent rett syd for campen, noe utpå en odde, fant vi restene av en nesten usynlig, utgammel indianercamp. Kun ved nærmere studium oppdaget vi en noe spesiell steinsetting, noen gamle stubber etter hogst og råtne raier til det som høyst sannsynlig har vært til telt. Sporene er få og vi regner med at det kun vil gå noen få år før det hele er helt og fullstendig brutt ned i naturen. Thomas oppdaget en svartbjørn som tumlet langsmed stranden på andre siden. Det er ikke fritt for at vi tok en tur over noe senere for å kikke på sporene.

Ved camp Moose Lake begikk vi den brøleren å drikke urent vann. Moose Lake er åpenbart en yndet tumleplass for nordvesterritorienes tusner av gjess. Disse gjør fra seg over alt. Så også her. Og det vannet drakk vi. Konsekvensen var at flere ble betydelig løsere innebords enn hva normalt er, besøkene i buskene mistenkelig mange og generell allmentilstand en smule redusert. Noen gikk det av seg, mens andre tok fatt i resepten leger kun anbefaler på kammerset: sterk alkohol! Så, da var det bare å fylle opp en voksen kopp med ren, ublandet vodka og helle dette i seg. Magen eksploderte, man ble noget svimmel i toppen - men det gikk ikke mange minuttene før det som måtte ha vært ondartet flora i magen hadde bukket under for det gode, gamle ildvannet. Straks etter var livet bedre. Man behøvde heller ikke ta til seg så mange drammer resten av den kvelden. Man hadde liksom falt i tønna allerede.

Ferden fra Moose Lake til Lake Timbervik er en relativt kort og grei padletur. Man må ta portagen Saturn, men ellers har elven lite å by på av fysiske utfordringer. Et stykke mellom Moose og Timbervik, faktisk egentlig nesten nede på selve Timberviksplanet, seiler man forbi forgjettede Ingstad Creek. Bekken ligger godt skjult og er ytterst lett å bare seile forbi uten å bli notert. Vi kikket bare litt opp og inn i den, men den er ikke mer spennende enn andre creeks. Mye insekter er det i utosen der også.

Navnet "Ingstad Creek" har bekken fått en gang for lenge siden. Av hvem, vites ikke, men at det henspiller på Helge Ingstad og hans opphold her inne vinteren 1929-30, er hevet over tvil. Av den grunn har det vært søkt og lett etter dalgropa Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter langsmed bekken liketil dets kilder inne på tundraen. Senest, så langt vi vet, var Sverre Hovind på tur i de traktene. Han fant ingenting den gangen. Når vi la ut på vårt første søk i 2010 vektla vi hans arbeide og manglende funn - og ikke minst de konklusjoner han kom frem til. Dette, sammen med andre argumenter i indianske reiseveier, andre pelsjegerers historier, Helges egen beretning og vårt eget tankegods la grunnlaget for vårt eget søk i 2010. Dette søket la igjen grunnlaget for vårt søk og endelige funn av Helge Ingstads vinterkvarter i dalgropa vinteren 1929-30.

Lake Timbervik er en stor sjø. Vinden kan ta tak og sjøen kan føles lang i motvind. Vi padlet til vestenden av sjøen vel vitende om at det er flotte campforhold, strand og masse ved der. Strand var viktig, for bushpilotene elsker å rygge flyet opp på stranden og nesten landsette flottørene. Stranden ved Timbervik tilbød slike gode forhold. Her kunne flygeren kjøre hele maskineriet i reversj så man nesten kunne gå tørrskodd fra strand til sete.