Regnet trommet mot teltet og vinden ulte. Plugger ble revet opp og livet var ikke akkurat som på Baktus Bay; nå tok naturen tilbake det den ga av godvær de siste dagen og øste tilbake med renter. Sjeldent har jeg opplevd maken til regn. Sjeldent har jeg ligget og nesten vært bekymret for teltets helse. Dette er vårt eneste hjem – det bør holde – ellers blir vi rimelig kalde og våte.

Den herlige kvelden ved leirbålet i går ble avbrutt av skybrudd. Vi trakk inn under screenteltet og håpet – som vanlig – på at dette nok ville gå over. Det varte ved og det varte ytterligere og enda mere ved. Vi kom til at det nok var kvelden etter en lang stund, takket for oss og krøp inn i teltene våre på haugen. Det skulle bli en natt hvor alle dyttet inn ørepropper og lot bjønn være bjønn og andre rovdyr likestå; støyen fra vinden som rev i teltene og regnet som fosset ned og endog penetrerte sømmer på nye telt, vel, det støyet så fælt at det ikke var noen vei utenom. Ørepropper på.

Det rant av dag. Det var Thomas fødselsdag. Min bror og jeg våknet tidlig. Vinden ulte fortsatt og regnet fosset ned i de samme bøttevise mengder. - Dette ser ut til å bli en dag i teltet, proklamerte min bror mens han la boken sin foran seg og begynte å lese. Jeg trakk i klærne, for jeg var noe bekymret for den matrielle tilstanden nede i matcampen. Hadde vi fremdeles kanoer eller lå de langt nede i Snowdrift allerede? Hadde vi over hodet noen leir, eller var bagasjetarp og screentent tatt av vinden og nå lagt ut på loppemarkedet i Yellowknife?

Vannet hadde steget betraktelig og screenteltet svaiet kraftig i vinden. Kanoene var mer enn halvfulle av vann og bagasjetarpen tronet majestetisk bortved kanten av lia. Det meste – eller alt – var faktisk på plass. Uhildet og fremdeles funksjonellt. Jeg trakk tilbake mot teltet i fossende regn og piskende vind rett i mot. Det er ikke fritt for at det var særs greit å komme innomhus igjen. Dette var ingen trivelig inspeksjon.

Alle ble liggende lenge. Dette var ingen bra dag, men etterhvert stod bursdagsbarnet Thomas opp sammen med Roy, Jan Maurits og Erling. De bega seg straks utpå kjempejobben med å fyre opp bål i «Klara» - vår «trapperovn». Med Erlings kyndige assistanse og eminente evne til å finne brennbart materiale innmed granleggene, fikk de omsider fyr på damen. Og slik ga hum dem sine frukter; varmt vann til kaffe og varmt vann til mat. Da har ekspedisjonsfolk det helt allright.

Etter noen tid dro også jeg ned i matcampen. Da dro den nevnte bande ut for å friste fiskelykken ved Sandy Lakes utos. Etterhvert kom Peter, min bror, nedover lia. Vi la på litt mer guts i Klara og slik fikk vi også varmt vann og mat i kroppen. Det trengtes etter en lang og hissig tundranatt.

Så satt vi der da i regn og vind og tenkte at vel, dette var ikke den beste dagen til nå, men; er man i villmarka, vel, fa får man jagu ta det villmarka byr på. I går var det sydenvær. Idag var det voldsomt uvær. Sånn er det. Godt vi er forberedt på det meste.

De andre kom tilbake fra svart fiske ved Sandy Lake utosen. Til tross for fenomenale utiskter til både harr, gjedde og ørret, så var det svart der i uværet. Slukøret trakk de innunder tak, fyrte seg noen kaffe og lot praten gå om alt som var positivt og bra før vi til slutt følte at kulden igjen tok tak innunder klærne. - Det er ikke bra å sitte her og bli langsomt kald, mente Erling. Vi tok han på ordet og strøk opp i teltene igjen for å krype ned i poser, plukke frem bøker og spise en ekstra rasjon godteri. - Det er lov på sånne dager det, hevdet min bror. - Det er nå vi trenger det!

Regnstorm og uvær gjorde det veldig vanskelig for meg å både skrive og sende reisebrev til Romerikes Blad i går. Jeg forfattet et utkast men kunne ikke sette senderen ut i tordenregnet. Det fikk stå til; det kommer en dag i morgen, tenkte jeg. Og det gjorde det.  I steden ble det halvsoving hele dagen, min bor var innom Thomas med med en snickers i bursdagsgave og sånne forskjellige ting, Det skjedde lite annet. Alle ventet på morgendagen.

I morgen kommer gruppe to inn på tundraen. Vi ser frem til det. Med det slutter Harald og Åge seg til laget. Kjenner vi disse gutta rett, så blir det alvorlig leven rundt bålet fra i morgen kveld.