Den 25. mai 2018 foredro Vidar Bruun, Peter Sverdrup Engelschiøn og Christian Sverdrup-Engelschiøn om hvordan Helge Ingstads Vinterkvarter og det myteomspunnede Jervvannet i Pelsjegerliv ble funnet. Foredraget fant sted hos Revir på Clarion Hotel.

Her gikk de gjennom metodene, kildene og historikken -- men overlot til tilhørerene å evt ta det i bruk for selv å finne. En av tilskuerene, Marius Hatle, gjorde så, og fant helt på egen hånd senere.

Jobben med å finne Vinterkvarteret var lang og omfattende. Mye av jobben bestod i å forstå Helge Ingstad - hvorfor han skrev som han gjorde - semantikken - hva vi kunne legge til side som prosa og hva vi burde ta med oss videre som fakta?

Fra et område stort som sør-norge, ble søketeigen redusert til en gripbar teig. Fortellingen om dette, dag til dag, står å lese på ekspedisjonens hjemmeside. Om ikke lenge kommer også boka fra turen; dagboka med ytterligere informasjon, bilder og tidligere upubliserte tekster.

Ser du videoen og tenker å begynne ditt søk, overfører vi vår oppfordring fra familien Ingstad v/Eirik Sandberg Ingstad og Stein P.Aasheim: søk gjerne, finn gjerne - men dra dit i respekt for Helges ånd som hviler over stedet - feire ditt funn - men fortell ingen hvor du faktisk var!

... så kan du bli medlem av den svært begrensede gruppen "Losjen for vi som har vært i Ingstads Dalgrop (Dalgroplosjen)" på Facebook, hvis det over hodet har noen betydning 

Metodikken fra søket etter Ingstads Vinterkvarter og Jervvannet tar vi med oss når vi nå skal langt nordafor folkeskikken - nesten til nordpolen - for å søke, se og lete etter artefakter og spor av både vår største oppdager, Kaptein Otto Sverdrup, men også historiske og forhistoriske levninger fra tider lenge før mennesket reiste seg på to i Afrika. En massiv jobb er gjort, allerede, de siste 10 årene.

Det er under 100 - faktisk kun 98(!) - dager igjen til Vidar og jeg setter oss på morgenflyet til London for dernest å borde en flott intercontinental flyvemaskin med retning Calgary i Canada. Vår seksukerstur til en av klodens siste og største villmarker nærmer seg dramatisk. Du-og-du hvor vi gleder oss --- omtrent som de børn ca klokka 17:00 den 24. desember ...

Nå har det seg slik at både Vidar og jeg er relativt godt rustet med allerede godt utprøvd materiell og bekledning. Slikt byttes ikke uten videre ut. Begge har lang fartstid i forsvaret. Begge tilbringer mye tid utendørs. Vår materiellpool bårer preg av det: vi sokner ikke  til moderne, hi-tech plastikkprodukter av typen Gore-Tex, fancy støvler med dampdrevne skosåler og forniklede sømmer eller maxstrømforbrukende GPS'er med 3D display, velkomsthilsen fra Pamela Anderson og pop-ups med pil til nærmeste redningsstasjon.

Nei, den ene sokner til forsvarets urgamle feltbukse.
Den andre sokner til felttruser fra førstegangstjenesten.
Vi er liksom ... der!

Henning må dessverre trekke seg fra ekspedisjonen på grunn av jobben. Som flere kanskje vet, så driver han en egen fabrikk/verksted i Colorado. I vinter har bedriften fått nye maskiner, nye oppdrag og nye partnere, så han føler ikke at det er forsvarlig å forlate bedriften i seks uker i sommer.

De øvrige gutta, Vidar og Christian, har stor forståelse for dette og takker Henning for laget så lenge det varte. Henning har bidratt med gode innspill, hauset opp forventninger og stor entusiasme. Det er naturligvis bare synd at han ikke blir med. Vi holder likefullt døren på gløtt: dersom flisa skulle snu seg, vil vi prøve det meste for å tweeke det hele til slik at han kan bli med hvis situasjonen hans skulle endre seg.

(Hurdal 29/9-2014) Det har nå - i 2014 - gått 84 år siden Helge Ingstad satte seg inn i en Bellanca CH-300 Pacemaker, lettet fra Great Slave Lake og forlot det eventyret som skulle bli skjellsettende for hele resten av hans liv.

I dag vil et barn født i 1930 være 84 år gammelt. Et ungdom som var 16 da, vil være 100 idag. Det sier seg selv: det må med nødvendighet begynne å bli relativt tynt i rekkene av folk som har minner fra det året? Antakeligvis er de så få at der er ingen igjen, uten de som kan hende er så skralle på minnet at de kan hende har glemt det hele? Vi sitter på en bunke bilder fra den gangen - fra Nordlandet - deres land - med smilende fjes, arbeidende hender og spann som farer over viddene i arbeidstrav. Vi snakker om bildearkivet til Helge Ingstad fra tiden mellom 1926 og 1930. Det begynner å haste med å få satt navn på ansiktene, stedene og situasjonene. Blir det ikke gjort nå, vil Riksarkivet bli sittende med en stor haug spennende bilder som ingen kan si så veldig meget om?

(Hurdal 21/9-14) Oppstartsmøtet ble gjennomført hos Vidar Bruun på Jessheim. Møtet ble understøttet av herlig hjemmelaget pizza, cola, god stemning med Fru Bruun som eminent vertskap. For oss representerer dette et veiskille: vi er nå i gang. Vi skal til Nordlandet - og det skal skje sommeren/tidlig høst 2017!

Wolverine Lake 2017 har plass til maksimalt tre deltakere. To av plassene er allerede tatt av Vidar Bruun og Christian Engelschiøn. Den tredje plassen er reservert en utvalgt person som fremdeles har en jobb å gjøre i forhold til spørsmålet om han kan være med eller ikke. Dersom han melder avbud, kommer ikke denne plassen til å bli ledig: da vil ekspedisjonen kun bestå av Vidar og Christian.

Vi stadfestet at turen går til teigene rundt vinterkvarteret til Helge Ingstad i North West Territories og at det er i denne teigen vi vil etablere basecamp for de seks ukene vi er ute i villmarken. Basecamp vil på denne måten være navet i det tur- og oppgaveprogrammet vi legger opp til: det er fra basecamp vi går ut på tur, det er til basecamp vi returnerer etter endt tur og det er i basecamp vi hviler og provianterer.

Oppgavene vi ser for oss, er for det første en omfattende foto- og videodokumentasjon av vinterkvarteret til Helge Ingstad. Vi kommer til å søke og lete ytterst forsiktig etter nye gjenstander samt at vi kommer til å ta en full runde med ovnen til Helge Ingstad: den skal måles og avfotograferes grundig. Dokumentasjonen skal gjøres slik at dette bevares inn i en eventuell fremtid hvor turisme eller industriell ekspansjon ødelegger alle spor.

(Hurdal 18. september 2014) Endelig har tiden kommet - ting skal bli mer håndfast - vi skal avgjøre ting: det er duket for oppstartsmøte for Wolverine Lake 2017 ekspedisjonen. Det er lenge til, ja, men som det heter seg: nesten mer enn halve moroa er tiden man gleder seg i planleggingen! En annen ting: vi skal ut på en lang tur ut i en stor villmark. Ingen av oss har lyst til å være uforbredt - eller glemme noe ...

Tid og sted er i den flotte tømmerkoia til Vidar Bruun på Jessheim. På agendaen står noen enkle små punkter som gjennomgang av hvor vi skal, hva vi skal, hvorfor vi skal, hvordan vi skal og fordeling av ansvarsområder. Fortløpende kan jeg si at joda, vi skal til North West Territories i Canada - nærmere bestemt rett i teigen ved Helge Ingstads vinterkvarter - og vi skal være der i seks uker. Der skal vi først og fremst komme i puls med villmarka, dokumentere vinterkvarteret ytterligere, være stille og søke å få gode bilder og film av landets mange dyr samt at vi skal legge ut på en lengre ekspedisjon innover tundraen for å se om vi kan finne den absolutt minste nåla i høystakken: det sagnomsuste "Jervvannet"

Et oppstartsmøte dreier seg ofte mye om avklaringer, innledende avstemminger og presiseringer av rammene rundt en tur. Økonmi og kostnad står alltid sentralt og er naturlig å se nærmere på. I tillegg til dette kommer vi til å foreta en fordeling av ansvarsområdene økonomi, matriell, plan, transport og forlegning og mat. Det kan hende dette virker voldsomt - ansvarsfordeling i en så liten gruppe? Vel, oppgavene må løses like så meget om vi er tre eller åtte mann.

På bildet ser du en De Havilland DHC-2 Beaver MK-1 Aircraft. Vi kommer til å fly samme fly i Mark III utgaven (Turbo Beaver)