Da er det bestemt. En dato er satt. Vi drar til Queen Elisabeth Islands i arktisk Canada i August 2028! Vi går i Kaptein Otto Sverdrups fotspor fra hans 2 Framferd.

Dette er et resultat av en lang prosess. Drømmen om landet kom ganske fort etter at vi fant Helge Ingstads vinterkvarter i 2013. Den spredte seg ut over kart, inn i bøker og hinsides både sanne og usanne beretninger. Den veldige marka ble til svært pågående bilder. Noen ble alvorlig bitt. Kjeven slapp meg aldri.

Landet i nord ligger 300 kilometer nærmere nordpolen enn Svalbards nordligste skjær. Kun ishavet står mellom landet og polen. Det er en arktisk, øde og ugått ørken hvor +16c på gradestokken ville vært en alvorlig alarm - en brannfakkel - om at nå, ja, nå SMELTER verden! Sludd, snø og minusgrader er det året rundt. Det er ikke mot normalen.

Om en inuit har krysset landet vinterstid kan hende. Sommerstid er det derimot usett og utrått. Det er kun kartlagt fra fly. Så, det er en av klodens absolutt siste, urørte villmarker. Her vil det ligge ting og skjule seg artifakter fra historien som begynner lenge før mennesket tok sine første skritt i Afrika.

Men hvem kunne vel tenke seg å bli med på en slik ferd, langt,langt, nordafor folkeskikken, for å sitere Kaptein Otto Sverdrup?

Herrene som har blitt spurt, og valgt å bli med, er hhv Vidar Bruun, Øivind Fykse Engelschiøn, Håkon Fotland og Fredrik R Andresen Disse ble spurt ikke bare fordi de bringer nødvendig kompetanse inn, men også fordi de bringer inn motivasjon, evne til solid kameratskap og fordi de er hel ved. Alle vil måtte trene en god del før turen, men samtlige har svært godt potensiale!

Vi drar ikke dit opp for å sitte i fluktstoler, fiske eller nyte fantastiske utsikter. I samarbeide med universiteter og andre institusjoner vil vi gjennomføre målinger, ta prøver og dokumentere landskap, bergformasjoner mv. Sentralt i dette står bla spredning av mikroplast i jordsmonn, vann og i de mange isbreene, men også dokumentasjon av formasjoner som kan by på spor fra jordens tidligste historie.

Fase 1, undersøkelsesfasen, er slutt.
Fase 2, konkretiseringsfasen, begynner -- og vil vare lenge!

I mellomtiden forebereder vi sosial kjemi og villmarkskompetanse både sommer og vinter, på ski, til fots og i kano!

Vi gleder oss!

Les mer om ekspedisjonen her!

Den 25. januar iverksatte vi TP-2 ("Plan Hoth") Målet var en-ensidig "å erverve erfaring fra og under ekstreme forhold" Vi ønsket uforutsigbarhet. Vi ønsket at Yr-appen bare skulle kunne gi oss vage hint om hva ettermiddagen, kvelden, natten og morgendagen ville bringe. Vi fant stedet. Ingenting ble som Yr sa. Vi fant Camp Hoth.

På Finse stasjon - i lett snøføyke sånn rett før avreise, ble jeg oppsøkt av en DNT-guide. Per oppakning - store sekker og pulker og ski - skjønte han at vi skulle ut på vidda. Min tilbakemelding var grei: ja, vi skal ut dit, sånn rett under Hardangerjøkulen. Han kikket på meg og repliserte med spørsmålet: - du vet det er kraftige fallvinder der når vinden står på fra vest som nå? Jepp, svarte jeg. - Det er det vi er ute etter: det ekstreme. Vi er klare for det. Deretter gikk  DNT-guiden sannsynligvis rett til redningstjenesten på Finse og rapporterte at det sannsynligvis kunne komme et problem rett nordafor jøkulen: en gjeng karer planlegger å campe der. Det måtte vel bare gå galt? Redningsvaktmannen rettet nok på slipset, kikket på DNT-guiden og tenkte sitt: nok en gjeng idioter som overvurderer - eller over hodet ikke har vurdert - sine evner og kompetanse?

Gjengen var dyktige og pedantiske Håkon Fotland, den eminente og ytterst energiske - nær ADHD-diagnosen - fotografen Øyvind og meg selv. I tillegg hadde en jobbkollega, Fredrik Andresen, kastet seg på laget. "Å kaste seg på" høres vågalt ut tatt i betraktning våre målsetninger, men vel vitende om hans villmarkskompetanse, erfaring fra HV, sanitet og tidligere turer, var det å slippe Fredrik til det absolutt minste problemet som kunne oppstå. Dessverre måtte min gode og dyktige venn, Vidar, melde pass denne gangen. Stat og kommune og departementer krever at han etterutdanner seg innenfor noe usedvanlig kjedelig som ikke finner sin benevnelse her. Så han ble hjemme over bøker og kjedelig tekst. Vi dro. Vi forlot perrongen på Finse. Vidar måtte dessverre bli sittende og lese i lavlandet.

Da ble endelig TP-1 "Sosialiseringstur" gjennomført i fattige, men likevel hustrige,  -4ºc fra Fredag 27 - søndag 29. Oktober 2023! Den ble gjennomført per kano over Øyangen liketil Langholmene i to Allyer. Der ute, ved de komfortable tømmerkoiene, ble det teltet i to netter. Gjengen som skulle sosialiseres var Vidar Bruun, Christian Sverdrup-Engelschiøn, Håkon Fotland,  Øyvind Fykse Engelschiøn og bikkja Kamik. Det funka. Ingen slagsmål, knyttnever, gråt eller tenners gnissel ble notert underveis. Fraværet av slike notater kan ikke omtales som annet enn lovende!

Skal man på lengre turer, være seg mange dager ute i snøen eller på marsj i ødemarka noen ukers tid, er det greit at laget fungerer. Slik funksjon faller ikke på plass uten videre - og det faller ikke alltid på plass over hodet. Det er derfor viktig å finne ut av dette før man drar, for er man først der ute, da kan det hende det er for seint å snu.

Dette var en sånn innledende tur for å finne ut av om dette funker, for alle her kjente hverandre ikke like godt. Sluttproduktet her er at vi alle kjenner hverandre litt bedre nå; vi har snakket sammen, gjort ting sammen, tatt en øl ved bålet sammen, ledd sammen og ikke minst jobbet sammen. Å si at jobben er ferdig blir feil. Det gjenstår mange TPer før vi kan si at ting begynner å falle skikkelig på plass. Blandt de bør det være minst et par-tre-fire tøffe utfordringer - gjerne stormer på vidda - som virkelig spiller oss ut mot kantene av hva vi fikser eller håndterer. Går det greit, da er vi der: gjengen!