(Ikke tidligere publisert tekst) Snowdrifts østre eller søndre arm eller hva dem nå enn kalles – uansett: den armen som renner ut fra Sandy Lake – har gikk oss amatørpadlere en flott utfordring! Her satte vi ut i elven fra Sandy Lake i god form og med god vanndybde, men oppdaget ganske snart at dybden, vel; den kan variere. Vi kjørte rett på grunn kun noen hundre meter etter at vi forlot Camp Zeb og har ikke riktig kommet helt av denne grunna etter to dager. Vi vet at folk som padler her i juni fikser etappen ned til Big Pikes Lake i løpet av en dag. Nå i juli er nok vannstanden betydelig mindre. Å å gjøre dette på en dag slik forholdene er nå synes umulig så fremt du ikke er fuglehund med ekstrem lyst til ekstremt kaloriforbruk – alternativt er du dyktig tvunget til slik ferdsel av tidsmessige årsaker.
Denne banden er – som de fleste sikkert nå har forstått – ikke en gjeng ekstremsportsutøvere som flekser muskler foran speilet eller synes det er skikkelig dårlig hvis du løper 3000 meteren på over 10 minutter. Vi snakket om dette i dag og så det slik at denne elven med alle sine steinursbarrikader enten tiltrekker seg ekstremgutta fordi elven uansett er peanøtter for dem eller tåper som oss som legger i vei nedover her av en eller annen uidentifisert spesiell interesse. Vi tilhører åpenbart sistnevnte kategori. Men det skal sies; vi er dumme nok til å synes at dette er festlig – og det til tross for at det til tider er et slit.
Denne Snowdriftelven er et fantastisk stykke elvevei, Nede i dalen går skogen tettere og tettere. Vi ser stadig flere av de karakteristiske reinlavsmattene som er typiske for dalen lenger nede. Man behøver dog ikke gå langt – kun noen hundre meter – så er man oppe og ute på tundraen. Dalen er stille. De eneste lydene som høres er skrikene fra fjerne rovfugler eller endog ravnene som sirkler rundt et åtsel. Vi er dog på elven – og vi er i en for oss ukjent elv. Vi lytter konstant fremover; var det lyden av et stryk? Bruste det fra vannmasser der fremme? Når vi er her ute, så kan tundra få være tundra og ørn få være ørn: vi lytter stort sett kun etter fosser – og vi skuer kun etter bjønn. For er det noe vi vet, så er det at bjønnen ofte trasker langsmed strendene – kanskje tett fulgt av ulven. Det er i slike områder vi er i natt, her rett nordøst for Big Pikes Lake – ved det vi håper og tror er de siste store trappetrinnene i elven før vi kommer ned på nivå med innsjøen. Da vil stengene monteres igjen og slukene kastes. Det blir da tid for fiske etter storgjeddene i vannet vi mener huser selveste Alle Gjedders Mor.
Vi har gjennomført fire portages idag. En portage betyr at stryket ikke kan padles, så man må ta all bagasje ut og bære den over land. Dette kan være tungt. Noen ganger bærer man over fine myrer. Andre ganger bærer man over vaklevorne rullestein man ikke vet om vil nettopp rulle eller forholde seg rolig når man tråkker på dem. Man må være forsiktig, Det sier seg selv at en stein som ruller med deg oppå kan gi skjebnesvangre konsekvenser. Det har gått bra til nå. Ingen skader skjedd.
Hvor mange «badings» som er gjennomført har jeg ikke tall på. Vi prøver å unngå portages. Vi ønsker først og fremst å enten padle strykene eller å føre kanoene nedover mens vi er ute i vannet. Det er morsomt. Ingen tvil om det. Det bør undertiden nevnes at både Roy og Harald egentlig liker dette først og fremst fordi det gir ypperlig anledning til undervannsstudier i polare strøk; de er mer under vann enn over vann og ser både fisk og andre ting – herunder visstnok også ting som snarere hører til den undersjøiske biotopen nær Lofoten eller for den sakens skyld Blackbeards skattekiste fra Dead Mans Chest (som da åpebart er gravd ned et helt annet sted enn det alle skattejegere tror). At Harald også elsker å fungere som drivanker på kanoen der akter, vel, det har vi blitt vant til. Han får lov til det nå, altså, å henge bak kanoen som en hjelpeløs dukke mens Jan Maurits fosser over stein og stryk der foran.
Vi har satt camp foran den forhåpentligvis siste og største portagen langsmed denne delen av Snowdrift. Det er natt – og som ved tidliger høve: min broder snorker som en gal i uherlig harmoni med Jan Maurits i naboteltet. Vi er i bjønneland. Ferske spor etter grizzly ble observert kun en kilometer lenger oppe. Så, bjellebåndet er oppe og hagla er nypusset og matet med slugs fra ende til annen. Å si at jeg nærer frykt her jeg ligger som den eneste i våken tilstand, er å overdrive. Hagla ligger her ved min side inni teltet. Bjønnesprayen, den raffe petroliumsbaserte greia som skal jage fetteren til isbjørnen på flukt, den ligger innenfor rekkevidde. Det er for øvrig en ny variant av bjønnespray hvor ekspertene hevder at det nesten er synd på den bjønnen som får en slik i fleisen. Glem «pepperspray» og slikt – det er som velluktene parfyme å regne; her snakker vi petroliumsbasert dævelskap i lufta hvis bjønnen skulle komme!
Jeg føler derfor ikke noen frykt. Jeg er kun årvåken.
Tross alt er dette villmarka.
Tross alt er det ikke gitt at jeg står øverst i næringskjeden her ute.