Funnet av Ingstads vinterkvarter  
SANDY LAKE 2013
Thaidene Nëné, Northwest Territories, Canada

Dag 16

Tre av gutta på walkabout

Publisert: 31.07.2013 14:06
Forfatter: Christian Sverdrup-Engelschiøn
Sted: Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - The av gutta p? walkaboutIdag var det dagen for det store depotløftet ut på tundraen. Takket være kvelden i forveien, var det ingen som stod opp tidlig. Ok, da; jeg var som vanlig oppe ved daggry og tok soloppstandelsen i nærmere øyesyn, ruslet ut, noterte meg at været ville bli ytterst vekslende og at jeg fremdeles ville få store utfordringer med å skaffe nok sol til å lade satelittelefonen.

Jeg gjorde noen forsøk på lading, men det skar seg. Den krever skarp og klar sol så det kan mates inn skikkelige munnfuller i batteriet. Slikt vær var det ikke i dag tidlig – og senere på dagen skulle jeg ut å gå. Dette var ikke helt bra, men slik er det; man får ikke til alt med en gang, men man gjør dyktige og ærlige forsøk! Det skal gå i orden. Men da må sola stå på og livet være varmt.

Åge var andre mann opp. Jeg satt i teltåpningen i bare zip-longs og overvåket livet i leir og på tundraen og hilste ham «hallo» idet han strøk ned mot matcampen. Herren var åpenbart tørst på kaffe. Det vistes lang vei; bålet måtte opp i Klara og kaffe produseres!

Med tiden var alle oppe og samlet rundt morgenbålet. Trøtte kvaler og ymse rare drømmer og middelaldrende menns mange nattlige utfordringer ble lagt på bordet og diskutert inngående og behørlig.

Den eneste som ikke dukket opp, var Jan Maurits. Han hadde fått ny sovepose dagen før, skal vites! Den kom på plass med Harald og Åges tundratransport og var en del av det tonnet remedier som ble dumpet på standen rett nordafor her. Det bør, i sakens sammenheng – og ikke minst for å yte historien rettferdighet – nevnes at Jan Maurits til nå har sovet i sitt «eskortetelt» med alle tilhørende naturlige og innlysende svakheter – hvilket er en riktig stor skam for miljøet på tundraen – i kun en enkelt jervenduk. Han hadde ikke med seg sovepose. Kun jervenduk. Og da snakker vi jervenduk fra tidlig nittitall, vel utsovd og utslitt og av typen «Sommerjerven – bør ikke brukes i andre sesonger» Det er klart at det blir kaldt inni en sånn en når tundranatten har begynt å tilby friske minusgrader.

Så, når tannlegen – dvs. Jan Maurits – endelig fikk kloa i en sovepose, så la han denne inni jervenduken (fornuftig nok) og krøp såpass alvorlig til sengs at han definitivt ikke hadde tenkt til å stå opp på svært lenge. Vi begynte å bli bekymret der nede i matcampen. - Det kan jo hende at selv tannleger kan få illebefinnende eller andre skumle ting, mente Harald. Vi trodde ham, og slik gikk det til at en ekspedisjon bestående av to mann ble sendt opp for å se om «eskorteteltets» inventar fremdeles kunne omfattes av kategorien «levende og frisk organisme»

Jan Maurits levde i beste velgående. Trøttere tryne har vi sjeldent sett. - Jeg sov bedre her enn hjemme i senga mi, proklamerte han. Vi skal like å høre hva kona har å melde på dette når han kommer hjem og døra til oppgjørskammerset står på vidt gap for gjennomgang og oppvask etter seks uker i villmarka.

Roy, Erling og jeg strøk avgarde innover tundraen idag. Det hele ble igangsatt under heftige piskeslag fra brannmann Roy – Se å kom dere ut og se å kom tilbake! Da blir det middag! Vi dro klokken 11:20. Sekken var pakket med standard nødutstyr i tilfelle uvær og annet i tillegg til et lass av mat vi hadde til hensikt å legge i depot der ute på tundraen. Anledningen var naturligvis vår forestående «walkabout» - dvs. den runden vi alle skal gjøre der ute på flata og hvor vi bla. Skal gjennomføre et søk etter Helge Ingstads tundracamp. Grunnen til depotet er ikke nødvendigvis at vi trenger det hvis alt går greit. Grunnen er snarere det motsatte; vi vil ha mat der ute i reserve i tilfelle uhellet skulle ramme og behovet melde seg.

Vi strøk nordover liene opp fra Sandy Lake. Det var svake stigninger og ingen problemer. At man blir svett med en gang, bør ikke overraske noen – særlig ikke etter fjorten dager med rimelig tilbakelent chartertilværelse langsmed Costa Del Sandy Lake, dog uten paraplydrinker, men likevel med egen gummibåt, 30 grader i luften og fiskefangst på alle banker.

Roy, den definitivt yngste og friskeste av oss – særlig det siste – ledet an i friskt, men likevel behersket tempo. Selv følte jeg at draytek-posen jeg hadde lempet innpå til frokost lå som en tung murstein i magen. Beina hadde litt problemer med å avfinne seg med tilstanden av aktiv gjenge. Blikket var skjevt,  men fattet og målrettet. At jeg hadde vært så dum at jeg hadde tatt med minisekken og ikke pakkrammesekken skulle vise seg å være et veldig dårlig trekk. Hagla hang og slank på mine akk så spinkle skuldre og gjorde at jeg var nesten mer opptatt av å holde den på plass enn å plassere det ene beinet foran det andre. Erling, som hadde pakkrammesekk – luringen! - forbarmet seg over tilstandene og grep resolutt børsja og hektet den på ramma på sekken sin. Takk for den, «Detchen» Da gikk ting meget bedre. Det ble tid for effektiv gjenge!

Vi kom over de første heiene og ned i en grunn dal. Vi fant et hi vi uten videre mente at enten var et ulvehi eller bjønnehi. Det var stort. Det ville vært meningsløst av en hare, en rev eller for den sakens skyld en bisamrotte og grave seg til slik en dom av en hule under en rot der ute ved eskeren? Det måtte være bjønn eller ulv. Vi er dog ikke veldig kjente med form og farge på slike hi, men vi vet at disse dyra er ganske store, så da faller det naturlig at hiene også er tilsvarende store? I så fall, hvis dette var hiet til en bisamrotte, hvilke størrelse kunne man da forvente at et bjønnehi ville ha? Hmm, nei, saken var ferdig snakket. Bjønnehi. Ulvehi. Et av de dyrene.

Vi krysset dalen og vendte i vesterled oppover noen nye stigninger etter at vi hadde forsert en elv på de steiner vi fant farbare. På toppen av bakken bredte tundraen seg utover i all sin velde; den ville ingen ende ta i hverken nordlig eller vestlig retning. Vi bega oss derut og stirret fjetret ut over de uandelige flatene som buktet seg innover i myke former og kurver. Det var utrolig vakkert. Her fantes nesten ingen trær. Tjerrene mer krøp langs bakken enn hevet seg mot himmelen. Det kunne på en måte minne veldig om Hardangervidda der den hevet seg på sitt høyeste, men samtidig var den veldig ulik; her var ingen spor etter mennesker og faren for at man kunne ramle over Thon som lå og sov på en helle med en stein som hodepute var en umulighet. Her var det ingen. Landet ligger helt tomt foran oss.

Vi gjøv på innover tundraen, forserte tjerr, bekker og elver. Sjøene lå som kastet ut over flatene av en høyere makt med et dyktig overskudd av dammer, pytter og tjønn å fordele rundt på kloden. Vi passerte enkelte av de stedene vi hadde planlagt å ha camp på walkabouten. Vi noterte oss at det var vedløse teiger alle veier; her måtte man sanke underveis og fyre med mer moderasjon enn tilfellet har vært ved Sandy Lake.

Målet vårt var å starte søk etter en steinrøys eller annet egnet sted til å steine ned et matlager. Vi hadde besluttet at vi ville begynne dette søket ved waypoint Vodka. Vi ville gripe første og beste røys, men ikke gå lenger enn till waypoint Wanka.

Det skulle vise seg at det lå en flott røys ved Vodka. Så da var det greit! Vi la depotet og steinet det dyktig under lasset av stein vi sanket i nærområdet. Det lå vakkert til ved et lite tundravann. Vi fylte vannflaskene, Thomas tok frem den beste sjokoladen – den han hadde lagt til side slik at vi, depotgutta, kunne ha noe ekstra å glede oss over på vår lange tur. Både jeg og Erling nikket og smilte. Bra mann denne Thomas. Han vet å fø oss vel. Han vet hva som trengs for å løfte gutta videre etter en lang marsj.

Turen tilbake fra depotet til camp Zeb gikk uhyre raskt. Vi ble voldsomt avbrutt av to kraftige regnskyll som kom betydelig mer i horisontal retning enn vertikal retning takket være den hissige nordavinden. Vi ble våre til skinnet før vi rakk å trekke på oss noe som helst. Vi gadd ikke en gang forsøke å begi oss ut i noe bekledningsforetak den andre gangen. Våte blir man. Det beste er at solen kommer frem og at klærne tar til å tørke raskt og greit i selv kald nordavind.

Depotgutta tilbakela ca 35 kilometer til fots idag. Turen startet klokken 11:20 og de var tilbake klokka 16:30. Det er en god bedrift, om jeg skal si det selv. Beina hvilte ikke mye. Det var en veldig flott tur! Vi callet basecampen over radioen noen kilometer før ankomst – Hold kaffen klar, vi er i camp om en time, bjeffet Thomas. - Kaffe skal bli, spraket det over radioen fra Roy mens hans mest lød som en kaptein på en eller annen fiskeskøyte utenfor Lofoten.

Det er ikke fritt for at depotgutta var slitne når de kom tilbake. Det vanket kaffe og egg og brød og greier og livet ble veldig bra. Her i leiren hadde fisket gått tett, Harald sovnet med stanga i hånda mens han lå på en stein mens derimot Åge kom tilbake slepende på en flott bukett harr han hadde tatt i utosen av sjøen. Bra tider her også. Fine dager ved Sandy Lake. Herlige dager i villmarka.