Den 25. januar iverksatte vi TP-2 ("Plan Hoth") Målet var en-ensidig "å erverve erfaring fra og under ekstreme forhold" Vi ønsket uforutsigbarhet. Vi ønsket at Yr-appen bare skulle kunne gi oss vage hint om hva ettermiddagen, kvelden, natten og morgendagen ville bringe. Vi fant stedet. Ingenting ble som Yr sa. Vi fant Camp Hoth.

På Finse stasjon - i lett snøføyke sånn rett før avreise, ble jeg oppsøkt av en DNT-guide. Per oppakning - store sekker og pulker og ski - skjønte han at vi skulle ut på vidda. Min tilbakemelding var grei: ja, vi skal ut dit, sånn rett under Hardangerjøkulen. Han kikket på meg og repliserte med spørsmålet: - du vet det er kraftige fallvinder der når vinden står på fra vest som nå? Jepp, svarte jeg. - Det er det vi er ute etter: det ekstreme. Vi er klare for det. Deretter gikk  DNT-guiden sannsynligvis rett til redningstjenesten på Finse og rapporterte at det sannsynligvis kunne komme et problem rett nordafor jøkulen: en gjeng karer planlegger å campe der. Det måtte vel bare gå galt? Redningsvaktmannen rettet nok på slipset, kikket på DNT-guiden og tenkte sitt: nok en gjeng idioter som overvurderer - eller over hodet ikke har vurdert - sine evner og kompetanse?

Gjengen var dyktige og pedantiske Håkon Fotland, den eminente og ytterst energiske - nær ADHD-diagnosen - fotografen Øyvind og meg selv. I tillegg hadde en jobbkollega, Fredrik Andresen, kastet seg på laget. "Å kaste seg på" høres vågalt ut tatt i betraktning våre målsetninger, men vel vitende om hans villmarkskompetanse, erfaring fra HV, sanitet og tidligere turer, var det å slippe Fredrik til det absolutt minste problemet som kunne oppstå. Dessverre måtte min gode og dyktige venn, Vidar, melde pass denne gangen. Stat og kommune og departementer krever at han etterutdanner seg innenfor noe usedvanlig kjedelig som ikke finner sin benevnelse her. Så han ble hjemme over bøker og kjedelig tekst. Vi dro. Vi forlot perrongen på Finse. Vidar måtte dessverre bli sittende og lese i lavlandet.

Da ble endelig TP-1 "Sosialiseringstur" gjennomført i fattige, men likevel hustrige,  -4ºc fra Fredag 27 - søndag 29. Oktober 2023! Den ble gjennomført per kano over Øyangen liketil Langholmene i to Allyer. Der ute, ved de komfortable tømmerkoiene, ble det teltet i to netter. Gjengen som skulle sosialiseres var Vidar Bruun, Christian Sverdrup-Engelschiøn, Håkon Fotland,  Øyvind Fykse Engelschiøn og bikkja Kamik. Det funka. Ingen slagsmål, knyttnever, gråt eller tenners gnissel ble notert underveis. Fraværet av slike notater kan ikke omtales som annet enn lovende!

Skal man på lengre turer, være seg mange dager ute i snøen eller på marsj i ødemarka noen ukers tid, er det greit at laget fungerer. Slik funksjon faller ikke på plass uten videre - og det faller ikke alltid på plass over hodet. Det er derfor viktig å finne ut av dette før man drar, for er man først der ute, da kan det hende det er for seint å snu.

Dette var en sånn innledende tur for å finne ut av om dette funker, for alle her kjente hverandre ikke like godt. Sluttproduktet her er at vi alle kjenner hverandre litt bedre nå; vi har snakket sammen, gjort ting sammen, tatt en øl ved bålet sammen, ledd sammen og ikke minst jobbet sammen. Å si at jobben er ferdig blir feil. Det gjenstår mange TPer før vi kan si at ting begynner å falle skikkelig på plass. Blandt de bør det være minst et par-tre-fire tøffe utfordringer - gjerne stormer på vidda - som virkelig spiller oss ut mot kantene av hva vi fikser eller håndterer. Går det greit, da er vi der: gjengen!

Javisst, det finnes et LASS av sider på nett hvor du kan planlegge din skogs- eller fjelltur. Trenger vi virkelig flere? Hvorfor denne?

Når jeg skal ut på tur, bruker jeg både norgeskart, ut.no og en hel del andre nettsteder som gir flott, visuell og god informasjon om hvor jeg skal dra, stier, ruter og severdigheter. For mange er det mer enn nok. For meg er det derimot ikke nok. Jeg trenger mer! Jeg trenger - eller vil ha - kompasskurser, koordinater, angivelse av høyde, strigninger mv!

Verktøyet jeg her gir "public access" er et refakorert verktøy jeg har brukt i mange år når jeg planlegger turer. Ved siden av å gi meg utfyllende geografisk informasjon om de enkelte veipunkter, så kan jeg legge inn ting som hvor jeg har tenkt å overnatte, hvor lang tid jeg vil bruke i veipunktet, visning av veipunktet i Norge i bilder, Norgeskart, været nå etc. Veipunktene er knyttet i en rute, og jeg kan få ut data om ruten, som feks terrengprofil frem til neste veipunkt, om jeg har direkte sikt til neste mv.

Applikasjonens viktigste funksjoner er at den gir meg kurs i 360, gon og mil-grader, at den gir meg koordinater i alle sentrale formater (inkludert 6-sifret) og ikke minst oppgir oppdatert nord-misvisning. Sistnevnte er uhyre viktig hvis man er langt nord og/eller det er lang avstand mellom veipunktene.

Dessverre må du være registrert bruker for å lagre dine ruter i applikasjonen. Aksess gis kun til seriøse turgjengere ;) 

Applikasjonen finner du her.

Å gå fra Bødalssetra til Lodalskåpa er på papiret ingen heksekunst i godt vær. Blir det tåke derimot, da kan det være mer utfordrende. Vi møtte tåka ifjor, sånn midtveis i forpartiet til Brattbakkene. Da støtte vi på tjukk graut og valgte å snu.

Det var såpass irriterende at jeg valgte å dra tilbake litt utpå høsten for å foreta en nærmere rekognosering. Målet var å finne og velge stier, camp-plasser og memorere det hele slik at mål, lengde og høyde var mer kjent.

Denne lille bildeserien er fra min tur fra Bødalen Brecamp, opp gjennom Fessene, Brattbakken og liketil innsteget til Bohrsbreen / Jostedalsbreen. Jeg gikk alene, så noen tur ut på selve breen var utelukket.

Mens Oslofjorden og Sørlandet ser katastrofen i hvitøyet - les: det er knapt nok fisk og matauke å hente der - så fremstår norges vestland som selveste Soria Moria: DER ER DET FISK! DER ER DET MAT! VI SKAL VASSE I FISK OG SKALLDYR!!!

Hvor feil kan man ikke ta, tenkte vi da hverken stort eller smått beit på harpen? Vi MÅTTE ha fisk, for vi skulle sette teiner. Krabber trenger åte. Fisk er åte. Vi trengte fisk!

Vidar ble stående - stoisk, traust, tålmodig - med stanga nede på Bie-brygga. Det syntes som om det var mer å hente der enn ute på havet. Tryggere var det også, for der ute stod kulingen hardt på, drev båt og folk høyt opp på bølgene før de forsvant ned i dalene mens bølgene brøt og skumtoppene til tider stod kvasst om baugen. Inne ved Bie-brygga var vannet derimot stille. Vågen stod ikke stor. Nesten som krusninger! De visste hvor havnen skulle ligge, de gamle som satte hus i disse egne. Slik gikk det til, takket være Vidar, at vi fikk åte til teinene, en torsk i steikepanna og endog et par makrell med hjem!

Det ble krabbefest i år også!

For å se bildene, klikk på bildet under eller klikk HER!

Det skulle bli tredje år på rad at vi vendte reisefoten mot Hurrungane i Jotunheimen! Denne gangen hadde vi med oss min søster, Eva og hennes husbond, Bjørn Martin. Våre døtre, Ingrid og Helene, skulle naturligvis ikke ha noe av at vi dro alene. Så de ble med!

Vi satte opp ett hovedmål: det var å bestige Dyrhaugsryggen og Store Dyrhaugstind. Dernest skulle vi enten ta Nordre Skagastølstind eller ta turen opp til Bandet mellom Store Skagastølstind og Søre dyrhaugstind. Vi valgte å gjøre det siste. I begge tilfeller fikk vi spektakulkære turer. Mens sommeren hadde latt himmelen bøtte ned over disse egne alle dager til da, så stanset det når vi kom -- og for den sakens skyld; St. Peter iverksatte den store sprøyten igjen først i samme øyeblikk som vi dro!

Hurrungane er magisk og fantastisk. Jeg leste på en Instagram-konto nyss, og velger å plagiere den kommentaren: "Besseggen, Galdhøpiggen og alle de greiene der, de kan ta seg en bolle! Utsrikten fra Store Dyrhaugstind er Guddommelig!" Jeg gir min fulle tilslutning!

Når det er sagt: det er allerede bestemt at gjengen, med nytt tilskudd i form av Vidar Bruun og hans hulde viv, Monica, samt tre av Eva og Bjørn Martins barn, skal ta turen til Krossbu og gjennomføre det legendariske brekurset på Smørstabbbreen til neste år! Det blir fett!

Jeg har alltid vært betatt av høye fjell -- men da min far for flere tiår siden presenterte meg for Hurrungane, da ble jeg solgt. Dette er, for meg, selve indrefileten av alt som har med fjell å gjøre. De er høye. De er bratte. Her er isbreer. Her er det somme tider farlig. Her er det utfordringer. De byr på - de krever - de gir - de tar. Hurrungane er absolutt alt.

I 2018 tok vi en tur opp i høydene rundt selve Majesteten, Store Skagastølstind. Jeg har ikke vært der. Det er derfor vi drar dit. For å se. For en vakker dag. Da står vi der oppe. Turen kom til å bli en av de vakreste opplevelser vi har hatt. Skydekket lå tungt over berg, dal, hei og bre. Men på berghyllene under Søre Dyrhaugstinden, da blåste Vår Herre i en eller annen basun - og vips: sceneteppet ble langsomt trukket til side og en verden av tinder, breer, heng, skar og horger tøt frem fra bomullsmassen.

Min datter foreviget en hel del med sitt kamera.
Noe av dette kan du se i Swayen under.

For å se bildene, klikk på bildet under eller klikk HER!

Det er kun fire dager til vi skal gjøre noe vi aldri har gjort før - men derimot drømt en hel masse om å gjøre: skal bestige Store Skagastølstind - norges tredje høyeste fjell - det høyeste som krever klatring - fjellet som man liketil 1876 trodde var ubestigelig; vi skal opp i 2405 meters høyde!

Webcam fra Turtagrø. Bakerste fjellpigg i dalen midt på bildet er Store Skagastølstind.

Vi er min kone Therese, eldstedatter Helene og jeg, Christian. Med oss har vi to guider fra Norgesguidene. Det er bra, for her blir det mentale utfordringer med smale gallerier og klyving liketil 600 meter over isbreer og steinsprang. Greit at vi har gått mye i fjellet og greit at vi alle har hatt noen turer i skau og mark, men man ser sine begrensninger: skal vi trygt til topps og ned igjen i sammenhengende helfigur, da er det enda greiere å ha med seg noen som kan dette fremfor å spille tøff, barsk og karslig. Av erfaring vet vi at naturen alltid er tøffere, barskere og mer karslig enn oss. Så utviser vi ikke nødvendig respekt, da kan det gå helt galt. Derfor rutinerte guider.

Med på turen bringer jeg mitt 4K videokamera. Er naturen snill med vær og vind og jeg ikke er totalt utkjørt, så blir det både film fra steingarder, endeløse juv, klyving, rappelering og -- toppen!!! Er vinden snill kommer dronen til å lette på toppen av tinden. Intet må vel være fetere enn en drone-selfie på toppen av norges tredje høyeste fjell ???

Det var ikke fritt for spenning. Første turen på heia - til plassen langt der i vest, langt der inne og høyt der oppe på Setesdalens austheier. Spenningen er hverken forbundet med reisen eller selskapet, men snarere en hel serie fakta som går på ting som starter skuteren? Er det nok snø til å komme seg helt inn? Vil midtvinterskulda gjøre hele greia uutholdelig? Hva går galt som ingen tenkte på?

Vel fremme i Valle etter fem timers kjøring fra Hurdal bar det innom vår eminente og alltid svært serviceorienterte lokale, skuterguru: Lars på Valle Landbrukssenter. Der skulle jeg endelig få signert papirene som understrekte at den nye skuteren var min og bare min. Det kan synes som en bagatell, men vi har jobbet med saken i over ett år. Hvorfor? Fordi godeste Frende Forsikring, et selskap som skryter av god kundebehandling 1) ikke greier å adresse salgsmeldingen til Valle Landbrukssenter riktig og 2) ikke hever et øyebryn når salgsmeldingen kommer i retur. Dvs: de foretar seg ingenting. Lar det skure og gå -- til min store forargelse og Lars fortvilte skuldertrekk.

Nyttårsaften ble naturligvis feiret utendørs! Ved bålet - og, naturligvis: alt etter en aldri så liten trugemarsj innover i skogen og oppetter kampene!

Det var en fin kveld, men allerede i skumringstimen skjønte vi for vår del at det neppe kom til å bli mye å se av eventuellt fyrverkeri utpå Romerikssletta selv der oppe i høyden. For skydekket lå lavt - og etter kun noen hundremeters marsj begynte det å snø ganske så tett. Svært tett, faktisk.

En av årsakene til at vi stikker til skogs, rent bortsett fra at det faktum at dette er den beste måten kvelden kan rulles ut på, er fordi bikkja er sinnsykt - avsindig - fryktelig - totalt vilt redd for alt som høres ut som fyrverkeri. Marerittet begynner allerede tidlig ettermiddag - gjerne rundt tolvtiden på dagen - hvorpå de mest triggerhappy galningene begynner å fyre opp greiene sine i hytt og pine. Dette tiltar utover ettermiddagen og fortsetter liketil det tidspunktet de egentlig skulle ha omdannet tusenlappene sine til støv og tungmetaller. På det tidspunktet er bikkja nervevrak og stinn mett av vårt rullebånd med beroligende godbiter og fullstendig lei av alle våre antatt smarte avledningsmanøvre. Vi fikser det og vi vet det er denne dagen, men det er ikke hyggelig for hunden - og litt av en prøvelse for oss som eiere.

Så kom endelig snømassene! Javisst, vi har vært heldige, for snøen har ligget i hele desember - likefra 21-22 november, faktisk. Men til nu har det vært, la oss si, litt for smått - tynt - lite - noget skrint - til å forsvare anstendig trugebruk. Nå, derimot, har snøen lavet ned i flere dager! Litt mildt innimellom. Noen ganger yr og regn. Konklusjonen er likevel: snøen har vunnet, for nå setter nyttårskulda inn!! Dette lasset forsvinner IKKE med det første!! Dette blir liggende ut vinteren! Yes!

Som tidligere annonsert har vi blinket ut sommerens nordpol. Det BLIR for familien å erobre Store Skagastølstind til sommeren! Alle skal med - gubbe, kjæring og to jentunger - fire i alt, så da har vi bestilt to tålmodige guider og tredagersopphold på selveste, legendariske Turtagrø ved foten av sørnorges råeste tanngard; Hurrungane. Det er ikke fritt for at noen og enhver gleder seg. Ikke minst jeg.

Trippen fra Turtagrø, opp gjennom Skagastølsdalen til bandet og endelig til toppen - for så å dra hele veien tilbake, tar et sted mellom 10 timer for et godt kondisjonert lag preget av stress og dårlig tid, mens det for vårs - et seigt, lavstresset lag hvor inntrykk er viktigere enn fart og hurtig spenning - kan ta liketil 14 timer --- eller helt sikkert mye mer!

Så legges der sommerplaner! I så måte, litt utenom-helt vanlige-planer. Javisst, vi skal jo nyte sol og sommervarme. Men ikke i syden eller på utenlandske breddegrader. I steden velger vi oss Storen - eller Store Skagastølstind, som knatten så mektig heter.

Det skjer i slutten av juni. Kan hende i begynnelsen av juli. Da bærer det i vei fra Turtagrø med nødvendige, erfarne guider for vår lille trupp, slik at denne kan bli ført oppetter skagastølsdalen, til "bandet" og liketil selveste "Storen" - lenge antatt å være norges høyeste fjell - dog de facto kun på tredjeplass - men likefullt med sine rike 2406 meter over havnivå. I sin tid regnet som ubestigelig. I dag ikke likeså utilnærmelig, men likefullt en tind de færreste tar turen opptil. For den bestiges ikke av turisten i joggesko. Her kreves bittelittegrann ekstra - og evne til å yte fysisk godt i liketil 15 timer i strekk.

Det går mot vinter. Trugene vibrerer i garasjen; de vil ut! Men tiden er ikke riktig der ennå. Det har snødd. Rundt kampene ligger teppet ganske så tett - hvitt i hvitt! - men likevel ikke i slike lag og mengder at det å aksle seg med store truger, riktig helt kan forsvares. Trugemangel hindrer meg likevel ikke. Det bærer ut på tur. Igjen. Jeg har jo bein å gå på.

Denne videoen er en enkel videologg fra min siste tur. Det er en helt vanlig tur uten det minste snev av overraskelser, spektakulære hendelser eller andre spesielt severdige ting. Men det er i noen grad slik jeg også vil ha det. Helgeturen oppi skauen handler om å finne ro, fred og øde teiger. For å lade opp. For å resette skallen. For å komme sterkere tilbake. Skau er medisin.

Det hadde seg slik at joda, vi skulle til fjells, men været? Nei, det var ikke lovende på den måten at vinden skulle stå på med uvanlige mange meter per sekund samtidig som sneen skulle lave ned. En film fra tidlig formiddag i Stavedalen, tatt av en Herr Richard Jacobsen, viste at jepp, dette skulle bli både tøft, gøy og herlig utfordrende!!!

Vi elsker storm og uvær!!!!!

Og så bar det oppetter kleivene og innover jomfruelige snemarker. Ikke en kjeft hadde satt sine spor der før oss. Ikke et menneske var å se. Vinden tok ikke tak. Hverken snø eller regn dalte ned. Over oss glitret solen fra en skyfri himmel. Rundt oss lå sneteppet - om ikke tjukt som i vanlige år - så likevel heldekkene. Skauen hadde omsider fått vegg-til-vegg teppe. Hvitt pudder i alle redninger. Herlig.

Her var kun oss; Ingrid, min datter, vår vesle hund - Zeb - og meg selv. Menneskene på truger. Zeb på egne labber. Så, mens de tobeinte lett tok seg innover og rundt granleggene og oppetter liene, så var dessverre ikke livet like lett for vår alltid tur-entusiastiske firbeinte venn, Zebulon Alfons De Vessel. En tung kar som han på drøye 70 kg pluss litt til synker naturligvis noe gjennom selv om han sirlig forsøker å følge i stortrugetramperens spor, altså mine spor. Standhaftig holder han skansen og tar seg fremover i sporet mens pusten øker og jafsene etter snø tar seg dramatisk opp.

Solen tok tak i kleivene i dag.
Det merket vi.
Det ligger vår i luften allerede tidlig i mars.

Så endelig gikk første vinterturen til fiskehytta Bior i Finndalen! Vinteren har vært skrall - snøen har uteblitt - regnet har høljet ned og fønvinden ult rundt hjørnene i tider hvor bitende kuldegrader skulle satt dagsordenen. Av den grunn, til tross for flere - endog tidvis svært foretaksomme - forsøk, har hytta blitt stående nesten alene der inne på heia i det fæle vinterværet. Så er dog ikke tilfellet lenger. For snøen kom til slutt - også til Bior!

Denne gangen dro min hulde Kjæring - Therese, vår datter Ingrid samt hennes venn Gabriel innover heia sammen med våre gode venner, Mari og Per Emil Granmorkenfra Hamar.

Det måtte bare bli slik at jeg dro ekstra tidlig på jobb i dag for slik å kunne dra hjem litt tidligere. Grunn: jeg visste det var kommet snø i høyden. Hele dagen dreide seg derfor om å gjøre seg ferdig med alt som måtte gjøres for slik å kunne komme hjem i lyse og kunne legge i vei i lyse!

Frost- og snøbeltet går kun en kilometer oppi lia. Våt og grønn mark blir først gråhvit før den blir helt hvit. Jeg går innover og oppover med Zeb delvis på slep, for her har det vært jegere med hund også i dag. Da må det sniffes i alle spor og alle far og markeres behørlig slik at det ikke skal være noen tvil om hvem som eier hele denne skauen.

Ettersom vi  klyver oppover kleivene øker snømengdene. Granene er vinterkledde. Greiene ser allerede ut til nesten å henge tungt. Det hvite teppet sprekker kun opp der bekkene renner og der vannet står i myra. For frost i bakken, nei, det er det ikke ennå. Utsikten til varig dekke er derfor tilsynelatende dårlig, dessverre - og det til tross for forventet stort snøfall til helgen og kaldere vær til uka.

Vi ender i oppe på "Ulvemyra" og hele den hvite vinterherligheten står i mot oss. Det er utrolig vakkert og bikkja og jeg sitter ned en liten stund og suger inn snøkledd skau, lett kulde og føler mørket krype innover og nedover i minuttene etter at solskiven har tatt kvelden bak åsene i vest.

Vi går hjem. Mørket kommer fort i disse tidlige førjulstider. Hodelykten kommer på. Vinterkledd skog og mark blir til grønn og fuktig skog og teig. Vakkert det også. Men vi gleder oss til vinteren. Det skal være sikkert. 

Det drar seg til mot høst i kleivene opp mot kampene. Sist helg falt snøen, vinden ulte og det var riktig kaldt. Denne helgen var det varslet godvær over hele landet. Sjansen som bød seg kunne ikke avvises. Nok en gang bar det oppover og innover heia.

Jeg har måttet legge om hele mitt "rutenett" i skogene. Hvorfor? Årsaken er den at vår lokale turforening (Hurdal turforening eller noe sånt) har funnet det for godt å sivilisere så mange stier og spor og tråkk de kan. Siste - kan hende - skudd på treet er å skilte opp med store og stygge skilt med piler som forteller at joda, i den retningen - så og så langt - der finner du den og den setra eller det eller det vannet. Hadde de stoppet der hadde det vært greit, men neida: folk og fe skal ikke bare få kjennskap til retningene, de skal få det dyttet i seg som gjess tvangsfores for å utvikle gåselever: langsmed hele stien, hver 50 meter eller så, stapper de i oss blå merker på trærne for å fortelle gangeren at joda, du er er fremdeles på stien (og da forhåpentligvis i riktig retning).

Dette er idioti. Stien har ikke hatt en eneste avstikker. Ikke et eneste kryss. Kun en overstadig full mann i stummende mørke kunne gått seg vill. Likefullt fortsetter de merkingen på trærne - heslige, lyseblå streker som tramper på og ødelegger vår absolutt siste følelse av uberørt natur. Ved ethvert veikryss kneiser heselige stolper opp med skilt for kart- og kompass analfabetene. Gå dit. Så hit. Vi leies videre - og slik har denne uberørte, herlige stien blitt til en hvilken som helst sti i en hvilken somt helst park i hvilken som helst by. Deilig og fri natur har blitt en domestisert, trygg sandkasse hvor vi som små barn kan rave rundt uten tanke for annet enn å oppdage neste blå strek. Dette er herverk og vandalisme.

Så, som sagt: mine ruter er nå lagt andre steder. Der jeg går må gjerne andre gå. Å treffe på folk kan alltid være trivelig. Å gå i andres fotefar er aldri noe som byr meg i mot. Men å skiltes fremover av folk som mener de gjør meg en tjeneste med blå skilt? Takker meg til å se på kartet, lete frem en sti, tråkke kan hende feil - vende tilbake - finne riktig vei. Sånn skal det være. For meg.

Hvor mine stier går får ingen vite. De går der de går og de forandrer seg med årstid og ærende. Jeg søker alltid å unngå å etterlate meg store spor, for jeg vet at nestemann som går her, vel, han har valgt ruten av samme grunn: her er ingen andre. Her er uberørt natur. Måtte det forbli slik.

Klikk "les mer" og sjekk ut et par av bildene fra helgen i skogen!

Helgen ble - som vanlig (!) - stort sett tilbragt til fots rundt i hurdals skoger. Nytt på agendaen stod sporsøk etter ulv. Hvorfor? Vel, en nabo observerte en nede ved Steinsgård i Nannestad, sånn ca noen kilometer syd for mine teiger. Jeg kunne jo ikke la sjansen gå fra meg: en ting er sporsøk etter hjort og annet vilt, noe helt annet er sporsøk etter ulv.

Slik havnet jeg altså på skauen med Zeb denne helgen. Fokus var de store myrstrøkene hvor dyr lett setter spor som ikke umiddelbart forsvinner og som jeg - og noen kamerater - for noen vintre siden fant ulvespor. Tanken var ikke å gå mot de teiger ulven høyst sannsynlig hadde tatt veien etter at naboen så den. Nei, tanken var å se om den hadde trukket nordover langsmed Hurdal vestside.

Lang historie kort. Det ble en dryg marsj og Zeb fant mye rart å lukte på. Det ble hans form for stand på storfugl. Ørnen ble observert igjen etter et par måneders fravær. Elg og hjortespor ble funnet, men ingen fulgt. Fant mao det meste, men ingen ulv ser ut til å ha passert aksen Hurdalsjøen vest og Øyangen vest. Der ga jeg meg, for skogen er stor og liketil Lunner hadde jeg ikke lyst til å gå denne gangen. Men en fin tur ble det - og mange bilder av ymse valører. Sjekk ut bildene - klikk les mer!

Jeg mistenker at de fleste tror de må over stokk og staur og flere steinrøyser, passere fjellknauser, fem dalfører og en mengde vassdrag før de er i nærheten av den typen natur som huser skogens egne, ville dyr med en tilhørende vel arrondert, urørt natur: villmarka! I noen grad har jeg hatt den samme holdningen selv - og det til tross for at jeg spanderte hele min barn- og ungdom på skauen. Vi vil alltid reise bort - langt avgårde - til eksotisk jungel, høye fjell og dype sibirske skoger. Klart det er vilt der. Men jeg vil påstå at det er litt vilt i nabolaget vårt også.

Diskusjoner i venners lag tar av og til turen innom temaet "hva er villmark" ? Enkelte definerer det som et totalt uberørt område - som en urskog, urmyr eller urfjell - hvor menneskets siste eventuelle inngripen ble gjennomført for så mange år siden at stedet er hundre prosent restituert og ethvert spor visket ut. Området er i nær 100% balanse hva naturgitt biologisk fangfold angår; her er de plantene som bør vokse og gro, her er insektene og fuglene som bør kravle og fly rundt, her er planteeterne som bør rusle omkring og her er det settet av rovdyr som bør ligge på lur i disse teiger. Det ligger i sakens natur at en slik totalt ubesudlet natur neppe er å finne bak garasjen din; du må ut i naturen - akkurat så langt ut at du må være bra foretakssom og målrettet for å ta deg dit ut.

(Hurdal 29/6-15) Om to år er det knapt en uke igjen til vi bør ha pakket sekkene helt riktig - ha funnet frem alle billettene – ha finpusset og oljet hagla – talt over pengene - lappet sammen hverdagen fremover slik at den kommer til å fungere over enhver forventning for de som blir igjen hjemme. Foran oss vil det ligge et seks ukers herlig, tettknyttet teppe av opplevelser, villmark, stunder, stillhet – en tilsynelatende evighet i et evig land; den enorme canadiske villmarka – Helge Ingstads Nordlandet.

Vidar og jeg satt rundt bålet oppi skogen sist helg og snakket om sånne ting. Han har aldri vært der før – er spent – stiller spørsmål – undres. Bålet brenner lavt i sommernatten. Røyken holder myggen unna. En svak vind kjærtegner trekronene.  Den særdeles velsmakende, spanske vinen hans kone smuglet med i sekken hans, ja, det er egentlig det eneste som skiller denne plassen her på hurdals tak fra en hvilken som helst skogteig i Canada en slik sommernatt.

Sommeren er snart over - i det minste selve ferieaviklingen - og det betyr kun en ting: retur til de hjemlige hurdalsskogene og de faste helgeturene til gots oppetter liene sammen med Zebulon Alfons!

Det har vært en flott sommerferie både på vestlandet, i Finndalen (Setesdal) og Hemsedal. Foruten å nyte nuet hva enten det er høyt til fjells eller ute ved havet, har tiden vært brukt til flere nye runder med Helge Ingstads "Pelsjegerliv" Blir liksom aldri ferdig med den - det trykker på reisehjerterota - man henfaller til fraværende drømmer - uroen gnager; det finnes usette ting der ute - det finnes ting Helge skriver om som folk fremdeles ikke vet hvor er.

Tid har vært brukt til å jage etter Helges rute fra Edmonton oppetter jernbanen til Waterways ved Fort McMurray. Det er nedlagt en stri tørn i å finne det gamle sporet, for dagens spor er naturligvis ny. Hvor gikk gamlebanen mellom Excelsiour og Carbondale? Hvor gikk den fra Bon Accord til Fedora? Vanskelig å finne - men studier av nye bilder, Google Maps, Wikipedia: sporet kan sees og finnes. Det var en spennende runde! Hvor dro han etter Waterways? Floden! Til Fort Chipewyan? Men hvor gikk ferden gjennom virrvarret av elver på deltaet ut i Athabascasjøen? Gudene vet -- umulig å si --- men derfra til Fitzgerald? En ting er sikkert: de kjørte ikke rett på i Slave-elven, for strykene som følger etter Fort Chipewyan kan IKKE seiles av slike dampere! Hva gjorde de? Lite skrev han i boka, men at de tok et vestlig løp ut mot Peace river før de atter dro inn på Slave-floden, synes helt åpenbart. Noe annet ser umulig for meg akkurat nå.

Når jeg drar til skogs i noen dager handler innholdet i sekken om følgende: det jeg må ha med for å sove godt, det jeg må ha med for å takle det været som måtte dukke opp, det jeg må ha med av redskaper til kjøkken, fangst og camp og det jeg skal spise.

Det slår meg at sekken stort sett er like stor - eller liten - uansett om turen skal vare i to eller fjorten døgn når jeg ser bort fra matmengden. Inkluderer jeg derimot maten og i samme slengen ekskluderer enhver utsikt til naturlig matauke, så vokser som regel sekken urovekkende både i størrelse og ikke minst tyngde. Å være tre uker i skauen uten naturlig matauke, ja, det blir en dryg og tung sekk.

Jeg stilte meg spørsmålet: finnes det løsninger på dette problemet?

Det er slik at når sommeren kommer, kveldene blir lange, vinden sval og myggen surrer over tuer og stein, da kommer det en slags behagelig uro over meg.

Det er den som gjør at jeg kaster lange blikk ut mot skogene i åsene. Det er den som gjør at jeg kan ta på meg fjellstøvlene bare for å gå ut og søke etter steder jeg sjeldent eller aldri har vært før, om enn så bare i det nærmeste nærme nabolag. Det er den som gjør at kroppen blir sprengt av lengsel; et sug etter å komme nærmere - et sug etter å nå lenger ut - mot naturen - mot balanse - mot villmarka. Å kjenne granstubbens puls, elvens ånde og sangen fra skogens tusen struper; det er verdt tusen gode døgn på jobb og tyve tusen lottogevinster.

På sommersengekanten tennes stearinlyset og jeg plukker frem Helge Ingstads «Pelsjegerliv». I år som i fjor. I fjor som mange år før. Jeg blir aldri ferdig med å sette streker, kommentere, bla frem og tilbake - se på kart - mon tro; kan hende jeg er på sporet av «Jervvannet», den siste gåten i «Pelsjegerliv» ?