Edmonton i gamle dager

Den 7. november 1926 satte Helge Ingstad sine bein på det amerikanske kontinentet for første gang. Byen var Montreal i Canada. Han kjente ingen. Han visste ikke hvor han skulle. Han visste ikke hva han skulle. Det eneste han åpenbart visste - eller følte var riktig, var at han skulle videre.

Slik eventyret hadde brakt ham hit, slik skulle den transcanadiske jernbanen nå bringe ham videre innover landet - nærmere og nærmere sivilisasjonens utkant - nærmere og nærmere stedet som skulle fange hans oppmerksomhet og interesse og som deretter, fra første stund, komme til å forme ham og hans fremtid liketil hans død 75 år senere.

Stedet som stanset reisen var pionerbyen Edmonton; et vegkryss i hjertet av amerika hvor pelsjegere, inuiter og first nations fra tundraen i nord, gullgravere fra Alaska, flodskippere på Yukon og cowboys fra prærielandet møtte jernbane, handel og sivilisasjon. Han ble umiddelbart grepet av stedet.

"Her er byen hvor en mann kan komme bent inn fra villmarken, overgrodd med skjegg, iført mokasiner og med buksebaken lysende av lappverk, uten at et menneske vil snu seg på gaten og glo efter ham ..."

Dette fanget interessen hans.
Her begynte Helges eventyrlige reise.

Det har blitt noen spørsmål siden vi kom tilbake i 2013: hvor er det? Hvordan fant dere det? Var det vanskelig? Fortell! Fortell!

Saken er den at nesten det vanskeligste har vært å finne en måte å formulere hvordan vi fant det UTEN å avsløre hvor det er - eller å legge så mye data på bordet at det rent blir rett frem å finne det. Hvorfor skulle det være slik? Kun en grunn: familien Ingstad har et høyt ønske om at vinterkvarteret får ligge i fred og ikke blir en turistattraksjon på samme måte som Hytta ved Elgsjøen ble. Dette respekterer vi.

Likefullt, nå kan du lese om hvordan vi fant det. I gjennomgangen vil du ikke få de viktigste detaljene, men du vil få innsikt i hvordan vi tenkte, hvilke verktøy vi brukte og hvilke valg vi foretok. Med det håper vi at spørsmål som "hvordan fant dere det" og "var det vanskelig", kan være noenlunde godt besvart innenfor rammen av det vi kan si. Hvor er det? Les - tenk - prøv! Var det mulig for oss, er det definitivt mulig for deg!

Når vi i sin tid satte i gang med å lete etter Helge Ingstads vinterkvarter, var en ting vi var ens om: bildene vi fikk av Eirik måtte stemme med kart og terreng - for Helges fotografier var de eneste fullstendig rene, uhildete og uomtvistelig sanne, visuelle vitner fra vidda der ute i kanadas villmark; de eneste som faktisk kunne fungere som sannhetsvitner om dalgropas egentlige topografi og geografiske plassering. Alt annet var kanskje - muligens - og ting kan indikere eller tyde på ...

Peter og Christian, de som stod for den relativt massive jobben med å finne og identifisere området vinterkvarteret kunne befinnes seg, oppdaget omfanget av jobben allerede høsten 2008 og vinteren 2009. Konsekvensen av denne erkjennelsen tvang dem til å tenke - til å skribere regler og metoder. Disse kan du lese mer om her. I denne regelsettingen ble det unnfanget flere kriterier for verifikasjon av positivt funn. Et av kriteriene var kravet om tilfredstillelse av "ankerpunkter" i terrenget som skulle bekrefte et funn både visuelt og geografisk.

I denne artikkelen redegjør vi for de ankerpunktene vi hadde plukket ut i bildet vi kalte "Oversiktsbildet" og som vi dermed satte som krav fore identifikasjon av sikkert funn.

Det skulle vise seg at alle ble innfridd.

Det første bildet vi tok for oss når vi begynte jobben med å finne Helge Ingstads vinterkvarter i 2008, var det legendariske bildet "Tre Ulver". Helge hadde visstnok tatt dette da han var på vei tilbake fra Jervvannet en dagsreise lenger nord-øst, 

Det hersket liten tvil om at det han tok bilde av, det var dalgropa hvor han hadde slått opp sitt telt, satt vinertbo og tilbrakte vinteren 1929-30. Bildet er gjengitt i boka Pelsjegerliv. Det følger opp - nesten visualiserer - en tekstlig handling fra boka. Således er dette er et ganske unikt og relativt sjeldent tilfelle hvor Helge faktisk dokumenterer teksten med noe uomtvistelig ekte og håndgripelig; et bilde.

Vi grep mulighetene dette bildet ga oss begjærlig. Når vi senere i tillegg fikk hånd om "Oversiktsbildet", så lot disse to oss kryste ut ikke bare mange, men flere helt avgjørende detaljer til å løse hovedoppgaven: å få nok ankerpunkter til at vi kunne konstruere en "dalgropas signatur"

I denne artikkelen viser vi hvilke ankerpunkter vi satte som krav til funn -- og hvilke vi faktisk fant.

Det er sagt mangt og meget om Helge Ingstad og hans reise fra Norge til Canada via Provence sør i Frankrike. Enkelte avhandlinger fremstår som nykternt informative og nyttige, mens andre mer fremstår som skrevet av forfattere på jakt etter å svekke troverdigheten i Helges egne beretninger.

Diskusjonen omkring hva som sannhet og usannhet, bevisst fordreining eller tilforlatelige omskrivinger, den lar jeg ligge. For meg er det vesentlige at hverken min bror Peter eller jeg til dags dato har funnet feil av vesentlig betydning i boken Pelsjegerliv. Vi tenker da spesielt på reiseberetningene til Helge Ingstad.

At Helge utelot delhistorier og episoder, vel, det ødelegger ikke historien - og det interessante her er at intet av den "nye" informasjonen som har dukket opp i senere tid tilfører historien noe vesentlig viktig, krydrer den til noe spesielt bedre eller spisser karakteristikkene slik at vi ser Helge Ingstad mye bedre, skarpere eller annerledes. Slik sett står den orginale Pelsjegerliv godt på egne bein og godt for egen regning; den Helge Ingstad som Helge selv tegnet der, den eventyreren var han. At ny informasjon likevel er fengslende og interessant - slik som de spennende tilleggene Benedicte Ingstad gjorde i "Eventyret", javisst: slikt nytt er alltid velkomment, men de endrer likevel ikke på det etablerte bildet vi har av Helge Ingstad fra Pelsjegerliv.

- Hva kan du fortelle meg om denne, Børselars? Jeg satte hylsa på bordet. Han kiket på den. - Den har ligget lenge i jorda, det skal være sikkert, begynte han.

Det var lørdag morgen, 28. august 2013. Jeg var tidlig på plass i lokalene til han som - i det minste for oss -  fremstår som ypperstepresten med alle svar på alle spørsmål innenfor våpen og ammunisjon; selveste "Børselars" Tanken på han slo ned i vår bevissthet umiddelbart da vi under Sandy Lake Expedition 2013 fant en patronhylse i beinmøddingen under cachet til Helge Ingstad i vinterkvarteret. Denne var vi nødt til å ta med hjem og få en ekspertuttalelse på! For oss fra teigene rundt øvre romerikssletta, handler de fleste ekspertuttalelser i våpensammenheng om hva nettopp "Børselars" mener og sier. Valget var lett. Hylsa måtte til "Børselars"
 

Det har kommet inn mer informasjon til spørsmålene jeg stilte i forbindelse med Helges reise fra Fort Smith til Fort Resolution (Ref: Gutta på tur igjen!). Denne informasjonen både avklarer og presiserer en del ting, men den endrer også noe på hendelsesforløpet Helge Ingstad beretter om i Pelsjegerliv.

Saken er for det første den at i boken "Eventyret" av Benedicte Ingstad, fremgår det at Helge  måtte skaffe 100 dollar til sin trapperlisens. I Pelsjegerliv skriver han at lisensen kostet 150 dollar. Hva han trengte og hva den kostet er to forskjellige ting - men betyr dette at han hadde 50 dollar i cash eller betyr dette at prisen Helge oppgir er feil? Uansett, i nevnte bok går det frem at de jobbet i 3 uker på sagbruket og at de hver seg fikk 62 dollar utbetalt. Dette skulle bli 124 dollar totalt - mao 26 dollar for lite i forhold til antatt totalpris på 150 dollar.  Så, uansett hvordan man ser dette, så måtte de ha hatt minst 26 dollar på lomma før de gikk i gang med sagbruksjobben. De var mao ikke så blakke i Fort Smith som det gis uttrykk for i Fort Smith (selv om 26 dollar ikke akkurat er voldsomme summen ...)

For det andre forteller Benedicte Ingstad i "Eventyret" at Dick Wills sagbruk lå 64 kilometer nedstrøms og at de underveis plukket opp hundene til Hjalmar Dale. Dette er ikke i tråd med det Helge skriver i Pelsjegerliv. Der forteller han at de plukket opp hundene ved Salt River ETTER at de var ferdige på sagbruket og at de deretter la i vei mot Fort Resolution.

Det er fantastisk å kunne bla gjennom bildearkivet til Helge Ingstad fra tiden i Canada. Det er bredt, stort og spennende - og rundt hver eneste sving dukker det opp bilder hverken almuen, jeg eller de fleste andre har sett. Såkalte upubliserte bilder. Plutselig kjenner man seg igjen fra en teig langt der inne på tundraen - rundt vinterkvarteret, fra Gus D'Aousts hytte ved Sandy Lake med skogen kledd i vinterskrud eller utover Charlton Bay fra Pikes Portage. Bildene i seg selv er et eventyr.

Et av disse bildene viser flyet som brakte Helge Ingstad fra Slavesjøen tilbake til sivilisasjonen i 1930. Flyet ser nesten ut som en likkiste satt sammen av hurtig innsamlede finerplater påskrudd vinger og motor. Jeg ville nok stilt meg i rekken bak Klondyke Bill der på bredden av Slavesjøen idet han uttrykte at nei, han ville heller gå til Edmonton enn å stige ombord i "et slikt larmende fandenskap" Men utsikten til friskt og kaldt øl om to dager i Edmonton mot lange og sendrektige "uker" dersom man seilet oppstrøms med flodbåten, ja, det fikk Klondyke Bill til å endre innstilling. Jeg vet ikke hva jeg selv ville ha gjort. Akkurat nå tror jeg den trygge floddamperen hadde fristet mer til tross for allverdens tid det skulle ta.

Vinteren 1949-50, 19 år etter at han forlot Fort Resolution og pelsjegerlivet blandt canadas indianere, greide ikke Helge å holde seg lenger. Visst hadde han vært sysselmann på Øst-Grønland, vært på jakt etter Geronimos tapte stamme i Sierra Madre og endatil fungert som sysselmannsfullmektig på Svalbard. Det hadde vært mange av de eventyr vi andre lengselsfullt bare drømmer om å få oppleve.

Flere av oss kjenner bøkene "Øst for den store bre", "Landet med de kalde kyster" og "Apacheindianerene" Bøker som alle er mettet av villmark, deilige historier og forførerske beretninger om land og folk i tider som ikke lenger er. Så, man skulle vel kanskje tro at en herre på snart femti år med en vakker, ung kone og en datter på seks helst kanskje ville la uro få være uro og snart slå seg til ro?

Slik var ikke Helge Ingstad. Fra Los Angeles, ved veis ende på familiens amerikatur sommeren 1949, tok han flyet mot nord. Visstnok hadde et gjensyn med Store Slavesjø og hans pelsjegeregne vært i tankene, men turen gikk til Alaska. I alaska endte han opp med et unikt funn. Han fant et folk oppe under det ytterste arktis som fremdeles levde slik de hadde levd i flere århundreder. Han fant Nunamiut-stammen - innlandsfolket; et eskimofolk som fremdeles fortalte forfedrenes historier ved bålet, sang de samme sanger og som fremdeles jaktet på villreinen som strømmet over viddene.