I Puls med Villmarka  
Helge Ingstad
Vi som fant Vinterkvarteret

Nunamiut

Barn på ski i Anaktuvuk Pass

Stumfilm med barn som "går på ski" i Anaktuvuk Pass en gang mellom 1947-1957. Igjen - kan dette være en film Helge Ingstad tok vinteren 1947-50? Hvor fikk Nunamiutbarna ideen om ski fra?

Eskimoene hadde ikke ski og kontakten med omverdenen var ytterst sparsom. På mange måter kan det virke litt drøyt å tro at en såvidt snever sport som nordisk skiløping som knapt var en sport å regne med internasjonalt, hadde slått ned som en bombe blant barna i Nunamiutgrenda som hverken hadde fjernsyn, radio, aviser eller permanent kommunikasjon med omverdenen?

Vi vet at Helge Ingstad hadde med seg ski når han besøkte dem - han skriver om sin skiløping i boka "Nunamiut" - og vi vet at han brukte dem og at Nunamiutene syntes det så spennende ut. Så, spørsmålet er: er det ikke en viss mulighet for at det var Helges skiløping i teigene rundt her som inspirerte dem til skiløperleken - og, ikke minst: kan det hende at det er Helge Ingstad som er fotografen? Tatt i betraktning at denne filmen ligger i de samme arkiver som Anaktuvuk-stumfilmen "Livet i Anaktuvuk Pass", er det nærliggende å tro det er nettopp Helge Ingstad som står bak kameraet? Jeg sier ja.

Nunamiut

Caribou skinning

Flåing av caribou utført av Raymond Paneak i Anaktuvuk Pass, Alaska. Raymond Paneak er muligens i slekt - kanskje barnebarn - av Simon Paneak, Helge Ingstads jaktkamerat fra den gang han besøkte Nunamiutene rundt 1950?

Pelsjegerliv

Er reiseberetningene troverdige?

Helge IngstadDet er sagt mangt og meget om Helge Ingstad og hans reise fra Norge til Canada via Provence sør i Frankrike. Enkelte avhandlinger fremstår som nykternt informative og nyttige, mens andre mer fremstår som skrevet av forfattere på jakt etter å svekke troverdigheten i Helges egne beretninger.

Diskusjonen omkring hva som sannhet og usannhet, bevisst fordreining eller tilforlatelige omskrivinger, den lar jeg ligge. For meg er det vesentlige at hverken min bror Peter eller jeg til dags dato har funnet feil av vesentlig betydning i boken Pelsjegerliv. Vi tenker da spesielt på reiseberetningene til Helge Ingstad.

At Helge utelot delhistorier og episoder, vel, det ødelegger ikke historien - og det interessante her er at intet av den "nye" informasjonen som har dukket opp i senere tid tilfører historien noe vesentlig viktig, krydrer den til noe spesielt bedre eller spisser karakteristikkene slik at vi ser Helge Ingstad mye bedre, skarpere eller annerledes. Slik sett står den orginale Pelsjegerliv godt på egne bein og godt for egen regning; den Helge Ingstad som Helge selv tegnet der, den eventyreren var han. At ny informasjon likevel er fengslende og interessant - slik som de spennende tilleggene Benedicte Ingstad gjorde i "Eventyret", javisst: slikt nytt er alltid velkomment, men de endrer likevel ikke på det etablerte bildet vi har av Helge Ingstad fra Pelsjegerliv.

Hva skjedde ved

Fort Smith ?

Christian Engelschi?n leser Pelsjegerliv av Helge IngstadDet har kommet inn mer informasjon til spørsmålene jeg stilte i forbindelse med Helges reise fra Fort Smith til Fort Resolution (Ref: Gutta på tur igjen!). Denne informasjonen både avklarer og presiserer en del ting, men den endrer også noe på hendelsesforløpet Helge Ingstad beretter om i Pelsjegerliv.

Saken er for det første den at i boken "Eventyret" av Benedicte Ingstad, fremgår det at Helge  måtte skaffe 100 dollar til sin trapperlisens. I Pelsjegerliv skriver han at lisensen kostet 150 dollar. Hva han trengte og hva den kostet er to forskjellige ting - men betyr dette at han hadde 50 dollar i cash eller betyr dette at prisen Helge oppgir er feil? Uansett, i nevnte bok går det frem at de jobbet i 3 uker på sagbruket og at de hver seg fikk 62 dollar utbetalt. Dette skulle bli 124 dollar totalt - mao 26 dollar for lite i forhold til antatt totalpris på 150 dollar.  Så, uansett hvordan man ser dette, så måtte de ha hatt minst 26 dollar på lomma før de gikk i gang med sagbruksjobben. De var mao ikke så blakke i Fort Smith som det gis uttrykk for i Fort Smith (selv om 26 dollar ikke akkurat er voldsomme summen ...)

For det andre forteller Benedicte Ingstad i "Eventyret" at Dick Wills sagbruk lå 64 kilometer nedstrøms og at de underveis plukket opp hundene til Hjalmar Dale. Dette er ikke i tråd med det Helge skriver i Pelsjegerliv. Der forteller han at de plukket opp hundene ved Salt River ETTER at de var ferdige på sagbruket og at de deretter la i vei mot Fort Resolution.

Fra undersøkelsen av

Helge Ingstads kano

Den 6. august 2013 gikk gutta i Sandy Lake ekspedisjonen ned i en dalgrop. Noe av det første de fant var restene av en kano ved bredden av vannet. Kort etter så de "hattene" og "fordypningene" i åssiden og innså at det ikke var usannsynlig at de nettopp nå, i denne stund, endelig hadde funnet Helge Ingstads vinterkvarter.

I 2013 fikk vi ikke mye tid til å undersøke selve kanoen. Vi så den. Kikket litt på den. Erkjente at denne var gammel nok til å ha kunnet tilhøre Helge Ingstad. Så lot vi den ligge. Når vi dro tilbake i 2017, stod undersøkelsen av kanoen høyt på listen over våre gjøremål. Her i denne bildemontasjen gir vi deg en nærmere kikk på den.

> Klikk her for stor versjon i eget vindu!

Funnet av patronhylsen

Hvilken ammunisjon brukte Helge?

Patronhylsen vi fant i vinterkvarteret til Helge Ingstad p? Sandy Lake Expedition 2013, North West Territories, Canada. Foto: Erling Sagneskar, 2013.- Hva kan du fortelle meg om denne, Børselars? Jeg satte hylsa på bordet. Han kiket på den. - Den har ligget lenge i jorda, det skal være sikkert, begynte han.

Det var lørdag morgen, 28. august 2013. Jeg var tidlig på plass i lokalene til han som - i det minste for oss -  fremstår som ypperstepresten med alle svar på alle spørsmål innenfor våpen og ammunisjon; selveste "Børselars" Tanken på han slo ned i vår bevissthet umiddelbart da vi under Sandy Lake Expedition 2013 fant en patronhylse i beinmøddingen under cachet til Helge Ingstad i vinterkvarteret. Denne var vi nødt til å ta med hjem og få en ekspertuttalelse på! For oss fra teigene rundt øvre romerikssletta, handler de fleste ekspertuttalelser i våpensammenheng om hva nettopp "Børselars" mener og sier. Valget var lett. Hylsa måtte til "Børselars"
 

Nunamiut

Livet i Anaktuvuk Pass

Stumfilm om livet i Anaktuvuk Pass i 1950. Filmen er fra The North Slope Borough School District Collection, Alaska Film Archives (University of Alaska Fairbanks). Det er vinter i denne filmen - og det er 1950.

Vi vet at Helge Ingstad ankom Anaktuvuk Pass og Nunamiutene med fly rundt 5. september 1949 og ble der vinteren over. Vi vet også at han tok en hel mengde film denne vinteren og at det så langt vi vet ikke var noen andre med kamera der (han var, så langt vi vet, den eneste utenforstående som bodde sammen med dem).

Simon Peaneak Memorial Museum mottok gjennom kuratoren Grant Spearman alle Helges filmer, bilder og lydbåndopptak fra vinteren 1949-50 i 1988. Dette museet er en del av The North Slope Borough. Det er derfor svært nærliggende å tro at denne filmen er tatt av Helge selv om den ikke er kreditert ham?

Tilbake til villmarken

Nunamiut

Nunamiut - fra landsbyen ved Anaktuvuk-passetVinteren 1949-50, 19 år etter at han forlot Fort Resolution og pelsjegerlivet blandt canadas indianere, greide ikke Helge å holde seg lenger. Visst hadde han vært sysselmann på Øst-Grønland, vært på jakt etter Geronimos tapte stamme i Sierra Madre og endatil fungert som sysselmannsfullmektig på Svalbard. Det hadde vært mange av de eventyr vi andre lengselsfullt bare drømmer om å få oppleve.

Flere av oss kjenner bøkene "Øst for den store bre", "Landet med de kalde kyster" og "Apacheindianerene" Bøker som alle er mettet av villmark, deilige historier og forførerske beretninger om land og folk i tider som ikke lenger er. Så, man skulle vel kanskje tro at en herre på snart femti år med en vakker, ung kone og en datter på seks helst kanskje ville la uro få være uro og snart slå seg til ro?

Slik var ikke Helge Ingstad. Fra Los Angeles, ved veis ende på familiens amerikatur sommeren 1949, tok han flyet mot nord. Visstnok hadde et gjensyn med Store Slavesjø og hans pelsjegeregne vært i tankene, men turen gikk til Alaska. I alaska endte han opp med et unikt funn. Han fant et folk oppe under det ytterste arktis som fremdeles levde slik de hadde levd i flere århundreder. Han fant Nunamiut-stammen - innlandsfolket; et eskimofolk som fremdeles fortalte forfedrenes historier ved bålet, sang de samme sanger og som fremdeles jaktet på villreinen som strømmet over viddene.