I Puls med Villmarka  
Min turblogg
Skogene. Fjellene. Tundraen. Sjøene.

Villmarka hos deg:

Det finnes dyr utenfor hagen din!

Image: Tiur (Foto: Christian Engelschiøn, 2016)Jeg mistenker at de fleste tror de må over stokk og staur og flere steinrøyser, passere fjellknauser, fem dalfører og en mengde vassdrag før de er i nærheten av den typen natur som huser skogens egne, ville dyr med en tilhørende vel arrondert, urørt natur: villmarka! I noen grad har jeg hatt den samme holdningen selv - og det til tross for at jeg spanderte hele min barn- og ungdom på skauen. Vi vil alltid reise bort - langt avgårde - til eksotisk jungel, høye fjell og dype sibirske skoger. Klart det er vilt der. Men jeg vil påstå at det er litt vilt i nabolaget vårt også.

Diskusjoner i venners lag tar av og til turen innom temaet "hva er villmark" ? Enkelte definerer det som et totalt uberørt område - som en urskog, urmyr eller urfjell - hvor menneskets siste eventuelle inngripen ble gjennomført for så mange år siden at stedet er hundre prosent restituert og ethvert spor visket ut. Området er i nær 100% balanse hva naturgitt biologisk fangfold angår; her er de plantene som bør vokse og gro, her er insektene og fuglene som bør kravle og fly rundt, her er planteeterne som bør rusle omkring og her er det settet av rovdyr som bør ligge på lur i disse teiger. Det ligger i sakens natur at en slik totalt ubesudlet natur neppe er å finne bak garasjen din; du må ut i naturen - akkurat så langt ut at du må være bra foretakssom og målrettet for å ta deg dit ut.

 

Nordpolen nærmer seg

Fire dager til Storen!

Det er kun fire dager til vi skal gjøre noe vi aldri har gjort før - men derimot drømt en hel masse om å gjøre: skal bestige Store Skagastølstind - norges tredje høyeste fjell - det høyeste som krever klatring - fjellet som man liketil 1876 trodde var ubestigelig; vi skal opp i 2405 meters høyde!

Webcam fra Turtagrø. Bakerste fjellpigg i dalen midt på bildet er Store Skagastølstind.


Vi er min kone Therese, eldstedatter Helene og jeg, Christian. Med oss har vi to guider fra Norgesguidene. Det er bra, for her blir det mentale utfordringer med smale gallerier og klyving liketil 600 meter over isbreer og steinsprang. Greit at vi har gått mye i fjellet og greit at vi alle har hatt noen turer i skau og mark, men man ser sine begrensninger: skal vi trygt til topps og ned igjen i sammenhengende helfigur, da er det enda greiere å ha med seg noen som kan dette fremfor å spille tøff, barsk og karslig. Av erfaring vet vi at naturen alltid er tøffere, barskere og mer karslig enn oss. Så utviser vi ikke nødvendig respekt, da kan det gå helt galt. Derfor rutinerte guider.

Med på turen bringer jeg mitt 4K videokamera. Er naturen snill med vær og vind og jeg ikke er totalt utkjørt, så blir det både film fra steingarder, endeløse juv, klyving, rappelering og -- toppen!!! Er vinden snill kommer dronen til å lette på toppen av tinden. Intet må vel være fetere enn en drone-selfie på toppen av norges tredje høyeste fjell ???

 

Gutta på tur igjen!

Gutta p? tur igjen - Christian Engelschi?n og Zebulon AlfonsSommeren er snart over - i det minste selve ferieaviklingen - og det betyr kun en ting: retur til de hjemlige hurdalsskogene og de faste helgeturene til gots oppetter liene sammen med Zebulon Alfons!

Det har vært en flott sommerferie både på vestlandet, i Finndalen (Setesdal) og Hemsedal. Foruten å nyte nuet hva enten det er høyt til fjells eller ute ved havet, har tiden vært brukt til flere nye runder med Helge Ingstads "Pelsjegerliv" Blir liksom aldri ferdig med den - det trykker på reisehjerterota - man henfaller til fraværende drømmer - uroen gnager; det finnes usette ting der ute - det finnes ting Helge skriver om som folk fremdeles ikke vet hvor er.

Tid har vært brukt til å jage etter Helges rute fra Edmonton oppetter jernbanen til Waterways ved Fort McMurray. Det er nedlagt en stri tørn i å finne det gamle sporet, for dagens spor er naturligvis ny. Hvor gikk gamlebanen mellom Excelsiour og Carbondale? Hvor gikk den fra Bon Accord til Fedora? Vanskelig å finne - men studier av nye bilder, Google Maps, Wikipedia: sporet kan sees og finnes. Det var en spennende runde! Hvor dro han etter Waterways? Floden! Til Fort Chipewyan? Men hvor gikk ferden gjennom virrvarret av elver på deltaet ut i Athabascasjøen? Gudene vet -- umulig å si --- men derfra til Fitzgerald? En ting er sikkert: de kjørte ikke rett på i Slave-elven, for strykene som følger etter Fort Chipewyan kan IKKE seiles av slike dampere! Hva gjorde de? Lite skrev han i boka, men at de tok et vestlig løp ut mot Peace river før de atter dro inn på Slave-floden, synes helt åpenbart. Noe annet ser umulig for meg akkurat nå.

Helgens tur

Hurdalsskogen 28-30. Oktober 2016

Det drar seg til mot høst i kleivene opp mot kampene. Sist helg falt snøen, vinden ulte og det var riktig kaldt. Denne helgen var det varslet godvær over hele landet. Sjansen som bød seg kunne ikke avvises. Nok en gang bar det oppover og innover heia.

Jeg har måttet legge om hele mitt "rutenett" i skogene. Hvorfor? Årsaken er den at vår lokale turforening (Hurdal turforening eller noe sånt) har funnet det for godt å sivilisere så mange stier og spor og tråkk de kan. Siste - kan hende - skudd på treet er å skilte opp med store og stygge skilt med piler som forteller at joda, i den retningen - så og så langt - der finner du den og den setra eller det eller det vannet. Hadde de stoppet der hadde det vært greit, men neida: folk og fe skal ikke bare få kjennskap til retningene, de skal få det dyttet i seg som gjess tvangsfores for å utvikle gåselever: langsmed hele stien, hver 50 meter eller så, stapper de i oss blå merker på trærne for å fortelle gangeren at joda, du er er fremdeles på stien (og da forhåpentligvis i riktig retning).

Dette er idioti. Stien har ikke hatt en eneste avstikker. Ikke et eneste kryss. Kun en overstadig full mann i stummende mørke kunne gått seg vill. Likefullt fortsetter de merkingen på trærne - heslige, lyseblå streker som tramper på og ødelegger vår absolutt siste følelse av uberørt natur. Ved ethvert veikryss kneiser heselige stolper opp med skilt for kart- og kompass analfabetene. Gå dit. Så hit. Vi leies videre - og slik har denne uberørte, herlige stien blitt til en hvilken som helst sti i en hvilken somt helst park i hvilken som helst by. Deilig og fri natur har blitt en domestisert, trygg sandkasse hvor vi som små barn kan rave rundt uten tanke for annet enn å oppdage neste blå strek. Dette er herverk og vandalisme.

Så, som sagt: mine ruter er nå lagt andre steder. Der jeg går må gjerne andre gå. Å treffe på folk kan alltid være trivelig. Å gå i andres fotefar er aldri noe som byr meg i mot. Men å skiltes fremover av folk som mener de gjør meg en tjeneste med blå skilt? Takker meg til å se på kartet, lete frem en sti, tråkke kan hende feil - vende tilbake - finne riktig vei. Sånn skal det være. For meg.

Hvor mine stier går får ingen vite. De går der de går og de forandrer seg med årstid og ærende. Jeg søker alltid å unngå å etterlate meg store spor, for jeg vet at nestemann som går her, vel, han har valgt ruten av samme grunn: her er ingen andre. Her er uberørt natur. Måtte det forbli slik.

Klikk "les mer" og sjekk ut et par av bildene fra helgen i skogen!

På sporsøk i

Hurdalsskogen!

Helgen ble - som vanlig (!) - stort sett tilbragt til fots rundt i hurdals skoger. Nytt på agendaen stod sporsøk etter ulv. Hvorfor? Vel, en nabo observerte en nede ved Steinsgård i Nannestad, sånn ca noen kilometer syd for mine teiger. Jeg kunne jo ikke la sjansen gå fra meg: en ting er sporsøk etter hjort og annet vilt, noe helt annet er sporsøk etter ulv.

Slik havnet jeg altså på skauen med Zeb denne helgen. Fokus var de store myrstrøkene hvor dyr lett setter spor som ikke umiddelbart forsvinner og som jeg - og noen kamerater - for noen vintre siden fant ulvespor. Tanken var ikke å gå mot de teiger ulven høyst sannsynlig hadde tatt veien etter at naboen så den. Nei, tanken var å se om den hadde trukket nordover langsmed Hurdal vestside.

Lang historie kort. Det ble en dryg marsj og Zeb fant mye rart å lukte på. Det ble hans form for stand på storfugl. Ørnen ble observert igjen etter et par måneders fravær. Elg og hjortespor ble funnet, men ingen fulgt. Fant mao det meste, men ingen ulv ser ut til å ha passert aksen Hurdalsjøen vest og Øyangen vest. Der ga jeg meg, for skogen er stor og liketil Lunner hadde jeg ikke lyst til å gå denne gangen. Men en fin tur ble det - og mange bilder av ymse valører. Sjekk ut bildene - klikk les mer!

Turkjøkkenet

Lag tørket kjøtt!

Når jeg drar til skogs i noen dager handler innholdet i sekken om følgende: det jeg må ha med for å sove godt, det jeg må ha med for å takle det været som måtte dukke opp, det jeg må ha med av redskaper til kjøkken, fangst og camp og det jeg skal spise.

Det slår meg at sekken stort sett er like stor - eller liten - uansett om turen skal vare i to eller fjorten døgn når jeg ser bort fra matmengden. Inkluderer jeg derimot maten og i samme slengen ekskluderer enhver utsikt til naturlig matauke, så vokser som regel sekken urovekkende både i størrelse og ikke minst tyngde. Å være tre uker i skauen uten naturlig matauke, ja, det blir en dryg og tung sekk.

Jeg stilte meg spørsmålet: finnes det løsninger på dette problemet?

Finndalen 17-19 mars 2017

Monopol og Villmark !

Det hadde seg slik at joda, vi skulle til fjells, men været? Nei, det var ikke lovende på den måten at vinden skulle stå på med uvanlige mange meter per sekund samtidig som sneen skulle lave ned. En film fra tidlig formiddag i Stavedalen, tatt av en Herr Richard Jacobsen, viste at jepp, dette skulle bli både tøft, gøy og herlig utfordrende!!!

Vi elsker storm og uvær!!!!!