Våren 2013 nådde New Land Expedtion 2013 frem til Fram 2-ferdens nordligste leirsted. De hadde jobbet seg langsmed Otto Sverdrups sledespor hundrevis av kilometer nordover, gjennom isråk, stormer, snø og streng kulde med ett stort mål: å gjenfinne Otto Sverdrups Lands Lokk-varde der oppe i nord!

Ferden var en imponerende bedrift. Selv idag. Nå stod de der, akkurat på den breddegraden Otto Sverdrup hadde sagt stopp, torsdag 8. mai 1902: Dette var langt nok nord!

Otto Sverdrup slo leir på 81° 37' 4" nord, litt over 900 kilometer fra nordpolen. New Land Expedition 2013 gjorde det samme. Med seg hadde de det ikoniske bildet Otto Sverdrup tok av leiren. De trakk det frem. Begynte å sammenlikne det med havet, kystene og fjellene rundt seg. Det hadde særpregete fjelltopper og formasjoner. De spesielle formasjonene ville neppe passe så mange andre steder.

Bortsett fra der de stod nå!
Bildet og virkeligheten ble til ett!
 

Dette betød, tenkte de: et sted her omkring bygde Sverdrup og Schei en varde. Vissnok skulle den være synlig fra leiren. De speidet ut i isødet. Spenningen og forventningene steg. Kunne de finne den? Ville det i så fall ligge en melding i den fra Otto?
 

New Land Expedition 2013 begynte å lete!

Da Fram ble tauet inn til Framnæs Mekaniske verksted i Sandefjord i 1929, var skuta et vrak. Sterke krefter hadde jobbet for en bevaring og restaurering i lang tid. Nå var tiden kommet, men til hvilken versjon av seg selv skulle hun restaureres? Til Fram 1. over polhavet? Til Fram 2. til Canadisk Arktis? Til Fram 3. og Sydpolekspedisjonen? Eller skulle det bli en kombinasjon?

Det var da ekspertene grep inn, ifølge Fram-museet:

Skuta måtte bringes tilbake til tilstanden hun var i på sitt aller beste. Det var hun under Kaptein Otto Sverdrups ledelse på den 2. Framferd. Tilbake dit ble hun også restaurert; tilbake til sine mest praktfulle og virksomme glansdager fra tiden der oppe i Canadisk Arktis. Det er slik vi ser henne på museet idag.

Fram ikke bare var, men er fremdeles, det sterkeste og mest hardføre treskip som noen sinne er bygget. Hun ble i utgangspunktet bygget med ett formål: å kunne tåle en ferd over flere år,  fanget i isen, tvers over nordpolen - uten å bli knust eller senket. Det hadde vært skjebnen til de fleste skip som havnet i isens favntak; de ble knust. Ekspedisjoner forsvant. Folk måtte forgjeves vente på å bli reddet. Skjebnen var brutal.

Fram skulle bli vendepunktet. Det første skipet som ikke bare skulle tåle det ingen trodde skip ville kunne tåle. I tillegg, skulle det gi rom til mennesker i arbeide og adspredelse i mange år mens de lå fastskrudd i isen. Målet var å overleve det. Hver eneste mann. Og skipet selv. 

Skipet skulle realisere Fridjof Nansens store drøm: å drive med en skute fra Russland, tvers over Nordpolen og tyte ut på den andre siden, for så å seile hjem igjen. Til det det trengte han en båt som hverken var påtenkt, tegnet eller bygget ennå.

Den 17. juli 1888 lå selfangstskuta Jason utenfor drivisen ved den grønlandske østkysten. Den hadde nådd 65° 30' nordlig bredde. Ombord var det menn og materiell som skulle sette sjøbein i eget fartøy. De skulle inn i isen, gjennom isen og inn til det golde, ukjente landet ved foten av isbreen som strakte seg så langt øyet kunne se i både sydlig- og nordlig retning: Grønlands enorme innlansis.

Da mennene var sjøsatt med alt sitt utstyr i to lettbåter, bød Kaptein Jacobsen dem farvel. De sjøsatte kunne ikke unngå å få med seg uttrykket til de som stod igjen: det var åpenbart svært delte meninger om dette her ville gå veldig bra.

Det hadde ikke manglet på advarsler fra selfangerene vedrørende måten de hadde tenkt å ta seg til land på, skrev Otto Sverdrup. Han stilte seg likevel lojalt bak Nansens plan. Lite vet jeg om hvilke tanker han derimot gjorde seg, da Nansen mente at Jason burde kunne bringe dem helt til land, mens Kaptein Jacobsen stod urokkelig på sitt: der inne i isen hadde ikke denne selfangerskuta noe å bestille. Risikoen for å bli fanget i drivisen, var altfor stor - de måtte ta seg herfra på egenhånd - i sine egne lettbåter.

Mennene som klatret ned fallrepet på Jason til lettbåtene var Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Ole Nielsen Ravna, Kristian Kristiansen Trana, Oluf Dietrichson og Samuel Balto; fem menn som øyeblikkelig kom til å skrive seg inn i dettte nye, første og store kapittelet i norsk polarhistorie.

Da Otto Sverdrup gikk i land på Grønland i 1888 satte han nye, norske spor på gammelt, norsk land. De gamle sporene ble satt nesten 1000 år tidligere; den gangen nordmennene seilte over havet i vesterled - i flukt, nysgjerrighet eller på søken etter ledig land å slå seg ned på.

En gang mellom år 876 og 932 kom den norske oppdageren Gunnbjørn Ulvsson kraftig ut av kurs i sterke stormer da han seilte fra Norge til Island. Ute på havet støtte han så på noen skjær som han kalte opp etter seg selv: Gunnbjarnarsker (Gunnbjørnskjær). Han fikk deretter korrigert kursen og seilte tilbake Island. Han fortalte om hendelsen - ryktet spredde seg; det fantes ukjent land der i vest! Først mye senere ble det klart at det sannsynligvis var Grønland Gunnbjørn hadde oppdaget.

At Gunnbjarnasker var noen øyer øst for Grønland, er det ingen tvil om, men hvor de faktisk er - eller var  - spekuleres det fremdeles i. Enkelte mener at de må ha ligget i nærheten av Tasiilaq/Ammassalik (Se: kart ) rett ved østkysten, mens andre mener at det landet Gunnbjørn så vestenfor skjæret, kun var hildringen av Grønland og at han således befant seg "langt fra" selve øya. Hildringsteorien kan passe med andre posisjonsangivelser, som for eksempel den danske kapteinen Wilhelm August Graah som mente at de måtte ha ligget på 65ºN 30ºV, mens andre kilder hevder de lå på 69ºN 17ºV. Det er 260km fra Grønland til 65ºN 30ºV, mens det er 230 km fra land til 69ºN 17ºV. Det forutsettes her, hvis det er en hildring, at det var rolig vær, noe det kan ha vært når Gunnbjørn så den selv om han nylig hadde blitt kjørt ut av kurs på grunn av stormer. At han i rimelig tid greide å ordientere seg og sette rett kurs, bør tyde på at han fikk orientert seg fra en skyfri himmel - og at en hildring faktisk var mulig? For ordens skyld bør det nevnes at disse avstandene ikke er for store. Det er observert dokumenterte hildringer på flere hundre kilometers hold, så de forskjellige forslagene til posisjoner, er alle innafor. 

Otto Sverdrup var  iskrigeren som endte opp i skyggen av de to andre store, Fridjof Nansen og Roald Amundsen. Han var iskald i hodet, hadde en voldsom fysikk og løste alle problemer som dukket opp.

Han gikk sammen med Nansen på ski over Grønland og var Kaptein ombord på polarskuta Fram under både første (1893-96) og andre (1898-1902) ferd. Han lå innefrosset i årevis med polarskuta Fram og ledet ekspedisjonen som kartla det største landterritoriet i historien uten hjelp av fly (150.000 - 200.000 kvadratkilometer). Otto overvintret hele 7 år i isen. Det er langt flere enn de fleste andre har gjort i historien.

Det vitenskapelige arbeidet fra Frams 2. ferd var sensasjonelt og overveldende. Ekspedisjonen brakte med seg hjem 50.000 botaniske eksemplarer, 2000 glass med virvelløse dyr, store samlinger av plankton og bunnprøver, og et rikt materiale av bergarter, fossiler, fugl og pattedyr. Det ble foretatt astronomiske observasjoner, meteorologiske målinger og målinger av jordmagnetisme. De noterte også etnografiske observasjoner fra eskimoene de møtte i isødet. I årene 1907 til 1930 ble det publisert 39 vitenskapelige avhandlinger i serien Reports of the Second Norwegian Arctic Expedition in the "Fram" 1898-1902 (4 bind fra 1919-1930) Undertiden bør det nevnes at de vitenskapelige resultatene fremdeles er i bruk som datagrunnlag i Arktiske forskningsmiljøer, og at flere av kartene som ble tegnet under Fram 2, fremdeles ble brukt av Canadiske myndigheter og forsvar inn i 1950-årene. Det finnes knapt den  polarekspedisjon, allerminst norske, som har satt slikt voldsomt fotavtrykk med tanke på nytte og verdi for vitenskap, kartografer og navigatører nasjonalt og internasjonalt.

Det var kanskje ikke tilfeldig at Sverdrup ble en tøffing. Han fortalte selv at hans svømmeopplæring fra oppveksten i Bindal, bestod i at han ble rodd ut på fjorden av morfaren, kastet ut av båten med beskjed om å ta seg til land selv. En røff pedagogikk, vil de fleste mene i dag.

Otto Sverdrup skjøt sin første bjørn før han fylte 15 år, reddet mannskapet på ei seilskute som gikk ned utenfor Skottland som 24 åring og mistet aldri fatningen. Hans siste bragd ble en tur i Karahavet utenfor Nord-Sibir i 1920 for å redde besetningen på en båt som hadde frosset fast og drev rundt med isen. Der måtte han beseire både isen og de ekstreme værforholdene, og samtidig takle et marinefartøy fra bolsjevikene som var ute etter det samme skipet med flyktninger. Til det trengte Otto Sverdrup både et iskaldt hode og kløkt!

Av mange betraktes Otto Sverdrup som norges suverene polfarer, men som min farfar sa om sin onkel: "Han stakk seg sjeldent frem, men vi lyttet intenst når han først snakket" Hans motvilje mot å albue seg frem i forsamlingen, er nok en av årsakene til at andre herrer, som Nansen og Amundsen, fikk fritt spillerom med sine albuer. Den som ikke bruker albuer, ender opp i skyggen. Selv om han var den dyktigste av de alle.

Polarforskningsmuseets to skuter, Fram og Gjøa. Dette er kanskje de mest suksessrike polarfartøyene gjennom tidene.

Med disse skutene formidler Frammuseet polarforskningens historie. Med utgangspunkt i et minnesmerke over det sterkeste treskipet i verden, Fram, har de nå utviklet seg til en bredere institusjon som forteller historiene om norsk og internasjonal leting. 

Fram gjennomførte tre betydningsfulle ferder. Den første gjennom nordpolisen, den andre til Canadisk Arktis og den tredje til sydpolen.

Otto Sverdrup var kaptein ombord på den første ferden (1893-96) og kaptein og ekspedisjonsleder på den andre ferden (1898-1902). Den sistnevnte var uten tvil den mest betydningsfulle mtp. vitenskapelig- og geografisk arbeide. Som sådan står de to andre ferdene helt i skyggen.