I Puls med Villmarka  
Min turblogg
Skogene. Fjellene. Tundraen. Sjøene.

Finndalen 17-19 mars 2017

Monopol og Villmark !

Publisert: 20.03.2017 20:06
Forfatter: Christian Sverdrup-Engelschiøn
Sted: Hurdal

Det hadde seg slik at joda, vi skulle til fjells, men været? Nei, det var ikke lovende på den måten at vinden skulle stå på med uvanlige mange meter per sekund samtidig som sneen skulle lave ned. En film fra tidlig formiddag i Stavedalen, tatt av en Herr Richard Jacobsen, viste at jepp, dette skulle bli både tøft, gøy og herlig utfordrende!!!

Vi elsker storm og uvær!!!!!

Det var han far - meg - som dro på kvalitetstur med døtrene Ingrid og Helene til sagndalen Finndalen i Setesdalens austheier, mens kjæringa var sendt til Hemsedal med svigerinne Siri og hennes venninne, Beate. Guttebassemannen, Zebulon Alfons De Vessel, ble med henne som ansvarsfull anstandshund. Slikt kan trenges på jentetur, skal vites.

Mens det for storpikenes del var klar og tydelig utsikt til vin og sang en hel helg, lå en tid uten telefon, nett, tv og de sedvanlige  elektroniske duppedingsene foran forbandet av far og døtre de samme dagene. Her er det med nødvendighet kun de analoge samtaler og opplevelser utenfor den virtuelle verdenen som teller. Intet annet er tilgjengelig. Snart tuner endog FM ned og ut av denne eteren. Da har vi ikke radio lenger. Nasjonale sikkerhetsalarmer vil kunne halse vilt ut over fedrelandet - jordskred kan ha tatt hele Oslo og Østfold i ett jafs samtidig som - utrolig nok - Dovre faktisk falt - eller enda mer sensasjonelt: Donald Trump kan ha fått ny sveis ---- men vi? Nei, vi vil da fremdeles surre fredelig rundt i søndre Finndalsteigene uten den ringeste kunnskap eller kjennskap til de store nasjonele og internasjonele, kritiske begivenheter. For hit inn, når FM dør, nei, da har vi ingenting. For hit rekker ikke det fantastiske DAB -- og utsiktene til at Konge og Fedreland vil komme til å reise en enkelt DAB-node her inne kun for oss, nei, den beslutningen fattes neppe med det aller første.

Richards video ble nesten tatt for et omen om at nei, dette ville - kan hende kanskje - eller neppe - gå? Over fjellene fra sol og deilig vintervær i Dalen kan man vel også si at sinn og sjel mørknet i takt med en stadig mer stålgrå og opprevet horisont ettersom Setesdalen nærmet seg; her drev tunge skyer forbi - langt der fremme var det nesten helt svart - toppene ble strøket av skyer i stor fart - i dalene var det skumringstid - snøen forsøkte å dale ned, men ble feid avgårde i kraftige vindkast. Slik bar over Hallbjønnsekken og videre sørover. Sol og blå himmel og stille vær hadde blitt til ruskevær og snødrev. Likefullt, forbandet av han far og to døtre for videre uten den ringeste tvil i sine sjeler; for frem - dit - til hytta - det skulle vi! Biorhytta kaller!

Det er herlig å ha egen garasje for skuter og materiell på Brottveit i Valle. Her står maskinen tøff, tørr og fin, ren og ryddig og klar som en sulten, rasende okse: det handler om en Skiidoo Renegade maskin som for meg er å betrakte som den villeste, sterkeste og barskeste gladiatoren i nabolaget. Det er et herlig verktøy som gir oss muligheten til å klyve jamt 600 høydemeter på litt i overkant av 4 km for så å fare innover vannene og viddene liketil hytta der inne. Uten denne ville skituren vært særs lang, sekkene måtte vært særs lette og formen måtte ha vært en slags nær-Johaug opplevelse for alle og enhver. Saken er den at østlendinger ikke kommer seg inn til Finndalen vinterstid på helgetur på ski. Det er for bratt og i kombinasjon med noe rundt 12 km i luftlinje, så blir det for langt for en familie på ski som allerede har kjørt bil helt fra Hurdal nord i Akershus fylke.

Sleden ble pakket med våre sirlig utvalgte pakninger. Kasser ble stuvet og lukket. Det hele spent fast. Planen er størst vekt bak og minst vekt foran, selv om dette med nødvendighet gir dårligere feste for skuterens styreski. Vekten kan ikke sies å være anseelig hva materiellet angår: vi tar med oss minst mulig, men alltid det nødvendige. Vi skal til fjells. Uvær, frost og fukt skal tåles. Det er faktisk utrolig lite man trenger hvis man bare har med seg det man må ha for å overleve. Kommfortabilitet og lørdagsdressen lar man ligge igjen hjemme. Det ender da, i denne konteksten, med at det er menneskene som veier absolutt mest. En kjører skuter. De to børn plasseres 3/4 bak på sleden; foran drivstoff/skittenkassa, men bak mat og bagasjekassene. Så dro vi.

Turen til fjells gikk greiere enn først antatt. Mens vi på sist tur opplevde at det kun lå et tynt lag fast snø over et steinhardt og for skuterbeltene nesten uangripelig underlag, så var snødekket over isgrunnfjellet nå både tykt og såvidt fast at beltet fikk godt feste. Så vi skjøt fart oppetter Stavedalsveien, innover slettene og endelig opp de siste kleivene til Prestevarden. Fra 450 til 1060 moh på et blunk. Det må likevel nevnes at  den siste hellingen opp mot varden bød på en aldri så liten overraskelse. Det var flatt føre ("whiteout"), vinden stod brukbart på og hauset opp et snødrev som passet på å gjøre sikten akkurat så dårlig at jeg ikke oppdaget at den ruten jeg kjørte sist opp denne brattkleiva, det var ikke den rette å velge lenger. Så jeg ga jern og for opp lia, møtte en skavl og maskin og slede gjorde et voldsomt hopp i motbakken som satte et definitivt punktum for videre ferd. Det ble å snu hele ekvipasjen i brattbakken, trekke sleden over på godspor og få den på skuteren igjen. Så dro jeg nedover lia med det hele, snudde og ga så fullt jern på ny, riktig rute opp til varden.

På toppen tok vi en aldri så liten pause for å nyte sikten, været og tilstanden. Det er liksom når man er oppå her - når man har nådd dette punktet - at eventyret i austheiene begynner. Man puster inn. Lukter, ser, føler og bare er til. Mens vi da satt der og nøt tilværelsen på norges tak, hørte vi med ett brumlingen fra en maskin som jobbet seg oppetter lia! Det var jagu ingen ringere enn selveste sørlandsfanden, Richard "Spaghetti" Jacobsen som tøt ut av vinteren på sin Lynx-skuter! Vinden var nu avtagende. Solen tittet frem. Richard stanset - Er det deg? spurte han. - Ja, meg, svarte jeg og dermed ble broderlige hilsninger utvekslet før han så spørrende på meg å ønsket å vite om vi virkelig hadde tenkt oss innover i dette været? Jeg tenkte meg egentlig ikke videre om før jeg svarte at joda, det hadde vi tenkt, for dette var jo egentlig ikke spesielt ille? Av erfaring fra tidligere turer og en hel historie bak hundespannet over fjell og vidder siden jeg var liten og lå i sleden, så kunne jeg ikke se for meg at dette representerte noen voldsomme, nye utfordringer? Kart og  kompass var med. GPSen var allerede satt på for å tracke sporet i tilfelle all sikt forsvant og vi måtte snu. Soveposer, mat, vann og le hadde vi også. En slede funker utmerket som skjul for selv den raffeste vinden. Ble vi værfaste ville vi greie oss utmerket!

Richard fulgte oss innover et stykke, for han var - i følge ham selv - ikke veldig kjent i disse teigene og tenkte vel at jeg kunne guide ham litt innover. Så da bar det over stavvatnet, nedover Hævassbakken og over Hævatnet før vi vendte østover og passerte rett sønnafor Fossetjønn. Der snudde Richard. For oss bar det videre over de vestelige delene av Voilene, nordafor Sniglu liketil det bar i utforbakke ned mot Bøle i Søndre Finndalen. Fra vollene på Bøle er det nesten bare steinkastet rett sydover til Optetjønn og Biorhytta; vår hytte!

Vi var fremme!


Biorhytta sees i midten av bildet. Til venstre ligger Optetjønn. I bakgrunnen oppi lia ligger Optestøyl. (Foto: Christian Engelschiøn)

Selv for oss som kommer fra hurdalens dype skoger, er naturens stillhet, bredde, vidde og høyde her inne i hjertet av austheiene en begeistret opplevelse vi suger inn med våre lungers fulle kraft. Da vi forlot varden tunet sambandet med omverdenen langsomt ut - glimtet dog litt til ved Sniglu - men døde helt og fullstendig nedover kleivene mot Bøle. Så var det bare oss, vår egen tale og den virkelige verden å forholde seg til. Det føles som en befrielse - og det fantastiske er at nei, dette gjelder ikke bare gamlehjemmet som tilfeldigvis opplevde tiden før mobiltelefonen: endog de børn, jentene, mente å sette veldig pris på at Facebook, Instagram, Tumblr og alle de andre arenaene for moderne dialog nå var fjerne og utilgjengelige artifakter. Her stod vi i en lav dal og kiket ut over lett, tynn bjerkeskog, spredt gran, enkelte furuer et grunt, islagt tjønn med heiene rundt oss. Der oppe lå et slags høyfjell med sine vidder. Her nede var det lunt. En kolle med plass til en utedass og en tømmerhytte. Biorhytta.

Man drives ufravikelig og ubønnhørlig tilbake til vaner og uvaner fra førelektronisk tid. Med ett er jentene og jeg ute og aker eller utforsker omgivelsene rundt hytta, ved vannet og Grytingjebekken eller stabber rundt vannhullene nede ved Øysteinsøy. Så sitter vi kanske på benken utenfor og gjør noe så enkelt som bare å prate. Jeg tar en kaffe - eller endog en øl. Super det i meg mens solen smiler ned fra en endeløs, deilig himmel. En av de hårdt disponerte sjokoladeplatene kommer frem. Spørsmål vi vanligvis haster forbi blir dvelt ved, endevendt, diskutert og analysert. - Det er vel dette man kaller kvalitetstid, tenkte jeg. Ja, det føltes slik. På en merkelig måte som nesten har blitt fremmed i vår moderne, elektroniske tid, så går praten sammenhengene UTEN avbrudd fra pipende og skingrende og vibrerende telefoner. Hvilken befrielse! Hvilken himmelsk tilstand! Ingen avbrudd! Ingen som plutselig slutter å prate og sier "jeg må bare ta denne" Intet tilfelle hvor du plutselig oppdager at samtaleparteren nok flyttet oppmerksomheten bort fra analog samtale hen til digitalt enveismottak for godt over ti minutter siden.

En helg uten digitale avbrudd.
Himmelen!

Ingrid fikk full hyre med å undervise Helene i skuterkjøring, for Ingrid, ja, hun har tatt skuterlappen, skal vites! Hun er en driftig og dyktig lærer og viste Helene hvor gassen var, hva det tegnet betød og hvorledes piloten på skuta skulle stå, sitte eller lene seg under maskineriets ferd langsmed sporet. Læringen gikk inn, for Helene håndterte maskinen mesterlig etterhvert - liksom Ingrid selv allerede gjør!

Det var ikke fritt for at de tok seg noen turer ned på vannet for å øve seg mens han far satt i døra og glodde ubekymret på aktiviteten. Nei, det er vel ikke helt lovlig å kjøre slik, men jeg stiller meg spørsmålet: hvor skal de ellers lære seg knepene og grepene om det ikke skal skje under kontrollerte forhold rundt hytta og nede på vannet? Hvis nyttekjøring er det eneste lovlige, har det seg da slik at jentenes læretid først kan ta til med fullastet slede på vei opp Stavedalen og ned Hævassbakken? Det høres hverken vettugt eller spesielt trygt ut å sende uerfarne kusker nedover eller oppover bratte og ulente far fulle av skrenter og kampestein med tunge sleder hvor selv drevne kapteiner innimellom finner forholdene tøffe?

Noen runder rundt her - lovlig eller ulovlig på papiret - mens jeg ser på der de forsiktig prøver seg på skråhellingskjøring, motbakker, svinger og passasjer, det er - slik jeg ser det - den eneste, vettuge, trygge og ansvarlige veien å gå for at små skuterkjørere skal bli dyktige og trygge store skuterkjørere!


Utsikt over Grytingje. Det var her i dette vannet "Gryingjekempo" - den største ørreten i disse egners historie - ble trukket av min farfar for mange, mange år siden.

Solen gikk ned over heia og kulden trakk umiddelbart på. Himmelen var skyfri. Vi gikk inn i en sprengkald, stjernerik natt. Så ovnen ble fyrt opp og en større kabbe lagt på. Far trakk inn i det primitive kjøkkenet, fyrte opp propanovnen og iverksatte middag. Jentene stelte i stua, hang opp klær og passet på at varmen holdt seg. Ingrid tok allerede til å forberede kveldens runde Monopol. Hun satte to spill sammen for slik å få dobbelt opp av det meste; dobbelt mengde sjansekort, dobbelt mengde lykkekort og dobbelt så mange hoteller samt en del mer penger. Monopol på Biorhytta er tradisjon - og i henhold til tradisjonen skal Monopol spilles med en relativt solid mengde ekstra, tilleggsregler. Vi snakker "forsikring", "banklån med utarmende renter", "dobbel utbetaling ved landing på start flere ganger på rad", "bananpenger", helt spesielle regler ved gratis parkering og en hel del flere regler og normer som ikke er å finne i den offisielle lovboka for Monopol. Mafiapol, en variant utviklet av min bror og meg, er dog den yngre garde ikke like glade i. Denne spilles kun av de eldre - da gjerne fulgt av en lettere mengde fluider - og innebærer en uhorvelig mengde dunkle og tvetydige regler som bla de rikes rett til å overkjøre de fattige, en hel del spontane regler som finnes på underveis samt hovedregelen om at alt er lov så lenge det ikke oppdages. Juks er mao tillatt liketil det oppdages.

Slik gikk denne lørdagskvelden inne på heia. Far og to døtre i dyp konsentrasjon i stundens Monopol-alvor. Ingrid krevde å være bank. Helene støttet henne. Begge har vært med å spille Mafiapol med han far og begge har bittert erfart at i denne typen pengespill får slekt- og familieblod være så tykt det bare vil: sedlene knitrer, på hotellene er det jubileum og far er en durkdreven juksemaker med en gang han ser det minste snitt til å rømme fra fengsel eller stjele en tomt eller bunke penger for slik å styrke sin posisjon som rundens definitivte Storkapitalist. Alle og enhver får unngjelde når som helst og hvor som helst. Fortiden med solide runder Mafiapol sitter hardt i meg. Jeg elsker å jukse! :)

Utpå kvellingen, når runden med Monopol atter endte med at han far styrtet ned i den bunnløse gjeldsavgrunnen fordi han ikke fikk jukse, ble det til at vi gikk ut og tok en tur opp til Sniglu og Grytingje for å nyte den stille, iskolde natten under stjernehimmelen. Gradestokken hadde krøpet til under -15c. Uvanlig kaldt selv for nordmenn på vinteren i disse tider, men vårt stadig pågående miljøherverk har pushet oss hit - og vi fortsetter å skyve vårt eneste hjem mot Venus skjebne; vi etablerer drivhuset som på sikt skal gjøre jorden fullstendig ulevelig. Dette er nok ikke den siste vinteren, men vintrene blir kortere - snømengdene mindre - sjeldnere kulde av den gode, gamle sorten. Det er tre år siden jeg trengte å bruke snøfreseren på gårdsplassen. Vemod. Det er det jeg føler. Er det slik at mine barnebarn ikke skal få oppleve dette - vinteren?

Ved Grytingje strålte Karlsvognen, Kassiopeia, Stella Polaris, Orion og hele bølingen av greske guder og halvguder mot oss mens den romerske krigsguden mars langsomt steg opp på østhimmelen. - Ser dere Karlsvognen? spurte jeg. Det gjorde de. - Og hvor er pekestokkene? Der er de! - Hva gjør de, fortsatte jeg. - Trekk en rett linje gjennom dem oppover, så vil de peke på Polarstjernen - Stella Polaris. Trekker du en linje fra den vinkelrett mot ekliptikken, altså horsisonten, vil skjæringspunktet mellom horisonten og linjen være rett nord. Slik orienterte vikingene seg mot nord da de dro til England, Færøyene, Orknøyene, Grønland og endog Vinland; var det klarvær, da visste de alltid hvor nord var.


Analoge aktiviteter på hytta. Å tegne, lese eller skrive i den legendariske hytteboka "Finndalens Budstikke" er noen av de antikke aktivitetene som gjenopptas når mobil- og nettdekning uteblir. (Foto: Christian Engelschiøn)