Den 25. januar iverksatte vi TP-2 ("Plan Hoth") Målet var en-ensidig "å erverve erfaring fra og under ekstreme forhold" Vi ønsket uforutsigbarhet. Vi ønsket at Yr-appen bare skulle kunne gi oss vage hint om hva ettermiddagen, kvelden, natten og morgendagen ville bringe. Vi fant stedet. Ingenting ble som Yr sa. Vi fant Camp Hoth.

På Finse stasjon - i lett snøføyke sånn rett før avreise, ble jeg oppsøkt av en DNT-guide. Per oppakning - store sekker og pulker og ski - skjønte han at vi skulle ut på vidda. Min tilbakemelding var grei: ja, vi skal ut dit, sånn rett under Hardangerjøkulen. Han kikket på meg og repliserte med spørsmålet: - du vet det er kraftige fallvinder der når vinden står på fra vest som nå? Jepp, svarte jeg. - Det er det vi er ute etter: det ekstreme. Vi er klare for det. Deretter gikk  DNT-guiden sannsynligvis rett til redningstjenesten på Finse og rapporterte at det sannsynligvis kunne komme et problem rett nordafor jøkulen: en gjeng karer planlegger å campe der. Det måtte vel bare gå galt? Redningsvaktmannen rettet nok på slipset, kikket på DNT-guiden og tenkte sitt: nok en gjeng idioter som overvurderer - eller over hodet ikke har vurdert - sine evner og kompetanse?

Gjengen var dyktige og pedantiske Håkon Fotland, den eminente og ytterst energiske - nær ADHD-diagnosen - fotografen Øyvind og meg selv. I tillegg hadde en jobbkollega, Fredrik Andresen, kastet seg på laget. "Å kaste seg på" høres vågalt ut tatt i betraktning våre målsetninger, men vel vitende om hans villmarkskompetanse, erfaring fra HV, sanitet og tidligere turer, var det å slippe Fredrik til det absolutt minste problemet som kunne oppstå. Dessverre måtte min gode og dyktige venn, Vidar, melde pass denne gangen. Stat og kommune og departementer krever at han etterutdanner seg innenfor noe usedvanlig kjedelig som ikke finner sin benevnelse her. Så han ble hjemme over bøker og kjedelig tekst. Vi dro. Vi forlot perrongen på Finse. Vidar måtte dessverre bli sittende og lese i lavlandet.

Finse og vidda viste seg fra en overraskende god, snill og kjærlig side under innpåmarsjen. Jeg hadde plukket ut vår destinasjon oppe i 1487 meters høyde, og lot deretter Fredrik være "speider" Å være "speider" betyr at det er han som tar hånd om kart, kompass og navigasjon. Som regel er det min jobb, men her må alle involveres. Alle må få bryne seg. Fredrik ledet oss sånn rimelig greit inn på sørgående spor mot jøkulen. Skredfaren måtte hensyntas, så vi holdt god avstand til potensielle heng både "over" og "under", dvs steder vi enten kunne bli tatt av skred eller utløse skred. Så mange steder var det ikke å bekymre seg over, og Fredrik dro laget av ski og pulker trygt gjennom heiene. 

Hverken pulker eller sekker virket overvettes tunge for noen, bortsett fra kanskje Håkons sekk siden han ikke hadde pulk. Fredrik hadde tatt den helt ut, og dro avgarde på både pulk og Arctic Bedding og ryggsekk. Selv lot jeg beddingen bli hjemme, og hadde i stedet stappet min Helsport Spitsbergenpose i Bergans Powerframe sammen med liggeunderlag og annen moro. Øyvind dro bare på en pulk og sprang rundt som en antilope jagd av en nilen-dille med foto- og filmkameraet sitt. Så, uten omsvøp. vil jeg si: infil til lokasjon Camp Hoth gikk både fort og greit, så vi kunne lett gått lenger både fordi det fremdeles var godt med lyse, kreftene holdt solid og enhver utsikt til uoverstigelige problemer forble under, bortenfor eller langt utenfor horisonten.

Dag 1: Camp Hoth

Jeg ledet selv banden de siste metrene inn til Camp Hoth. Det var en deiligere plass enn jeg hadde forestilt meg: her var utsikt til Hardangerjøkulen, bergene som stenger henne inne og endog utsikt ut over viddene tilbake til Finse stasjon. Vi var på høyde 1487: Camp Hoth!

Alle mann strøk blikket over teigen for å finne "sin plass" Kan hende vi - eller i det minste noen - i hvertfall jeg - gjorde våre første feil her? Med tanke på at Yr faktisk hadde varslet usedvanlig styggvær i teigene, så var ikke de advarslene fryktelig langt fremme i pannebrasken da teltplassene ble valgt. Jeg strøk bort til en fin og plan plass som åpenbart tilbød godt telt- og liggeleie for natten. Her var fine greier! Å levne det faktum at teltet da ville ligge nordafor en hard, fonn-aktig snøskavl slik at teltet ville ligge i en slags grop - eller forsenkning i terrenget - tilbød jeg ikke en tanke. Det skulle komme til å straffe seg. Hardt. I ettertid tenker jeg dog - siden det likevel gikk greit - at det var en fin erfaring; det er av uheldige vurderinger man lærer mest. Da gjør man de ikke om igjen. Suksesser gjør blind. Uhell gjør seende.

Håkon Den Dyktige fant sin plass et sted i rett høyde i sydlig retning. Det skulle vise seg å være et godt valg i stormene som skulle komme. Fredrik valgte seg en i utgangspunktet "rar" plass som ikke lå i høyden i terrenget. Også dette skulle vise seg å være et godt valg, og da særlig etter at han fikk satt opp sine vindmurer. Han lot bygge sitt Helsport Spitsbergen X-treme telt og etablerte et usedvanlig bra kjøkken i forteltet hvor både biff og rødvin ble konsumert både den ene og andre dagen, under storm og annet uvær. Han KAN komf den fyren. Fredrik! Håkon kjører for øvrig Helsport Reinsfjell. Dette er et meget bra telt som har tålt stive og heftige kulinger før - og som denne gangen skulle skrus videre til å håndtere stormer. Godt valg av telt, Håkon! Sinnsynkt aerodynamisk og "riktig" under tøffe forhold, det teltet der.

Øyvind kjørte et Berganstelt av typen "helium dome", mener jeg å tro. Han fant sin plass mellom Håkon og meg og satte det opp. Bergansteltet er usedvanlig høyt og gir stor komfortabilitet på den måten. Umiddelbart skulle man tenke at det kan bli en utfordring i sterk vind. Mulig det, men det holdt superbe i de vindfulle døgnene som fulgte -- og enhver form for blafring i teltet i ble drept etter at Øyvind og jeg gikk over det og introduserte noen nye barduneringer som ikke var der fra før av. Da ble teltett dørgende stille og deilig. Takk til Håkon for hans medbragte, ekstra barduner i denne sammenheng: det redda sannsynligvis nattesøvnen til Øyvind?

Selv banket jeg opp mitt lille MSR Remote 2 telt på den plassen som skulle vise seg å ikke være max heldig. Det er mulig jeg var for tøff i trynet da det ble satt opp, eller om det var elementene som etterhvert spilte meg brutale puss. Uansett; det stod der i all sin robusthet og solidhet. Det sies at lite senker dette teltet. Det skulle vise seg at det er sant, for solid og holdbart, ja: det ER det!

... og når vi var ferdige med teltoppsett og hadde fått noe mat i kroppen - da hørte vi det; vinden tiltok ...

Dag 2: På skitur

Jeg hadde sovet godt. Vinden ble hørt, for den var kraftig, men likefullt ikke verre enn at søvnen var god. Det var kun de barskeste kastene som vekket meg, så hørselvernet ble ikke savnet.

Verre var det med Fredrik i hans tunnel-telt. Det er langt og utsattt. Det er kjent at det er støy inni der. Så, ved oppstandelsen og klekkingen ut av teltet, tok det ikke lang tid før Fredrik var ute i konkret ærende: en mur skulle bygges! Håkon hadde sovet rimelig godt, men fant også spaden etter hvert og bygde seg en mur. Visstnok, tror jeg, hadde jeg sovet best av alle - enn så lenge. Hovmod står som kjent for voldsomt fall.

Det led litt utpå dag i vindføyka, så løyet den, og gutta kunne spenne på seg skiene og ta en liten tur i sønderled mot egnene selveste "Star Wars - The Empire Strikes Back" ble spilt inn. I det minste den delen som omhandler "Snøplaneten Hoth" og det slagsmålet som utviklet seg mellom opprørererne og den sinnsvake keiseren over galaksene. Øyvind, Håkon og jeg spente på oss skia. Fredrik forble i teltet, dyktig opptatt med å utforske mulighetene som ligger i et vinterkjøkken. Han er flink til det. Vi var dog også flinke til å ta oss lett frem i lettere vær i sønderled. Vidda åpnet seg foran oss, og scenene fra filmen kunne erindres mellom morener, steinrøyser og den eventyrlige brearmen som siger ned fra breens høye og kalde indre. Til tross for at jeg ikke en gang hadde snørt skistøvleme, så gikk dette lekende lett. Det bar over skavler, flater og morener. Om ikke langt, så et aldri så lite stykke. I bakhodet spøkte tanken om de stormer som var varslet, så det ble stans i tide slik at ruten hjem ikke ble for lang - og ikke var like lett å bomme på. Det interessante her er at selv om man tror man ar gått kun et kort stykke, så HAR man gått lenger enn det. Heldigvis var dette innafor ethvert gjerde, så selv om også dette var lenger, var det absolutt kort nok.

Vel tilbake i leir, tiltok vinden igjen. Nok en gang ble barduner, plugger, telt og murer gått over, sånn for å være på den sikre siden. Ingen umiddelbare feil ble funnet. Så trakk man tilbake inn i hulene sine. For å spise. Hvile. Lese litt. Høre vinden ule. Kraftigere. Igjen. Det er klart, når vinteren er tøff og føyka står på, da blir det dårlig med solgroper og bobler. Man er mer alene. Det blir mer alenetid.

Dag 3: Full storm

Natten fra dag 2 til 3 var en langt kvassere affære enn fra dag 1 til 2. Målt i vind og vindkast. Med snømurer på plass og ytterligere utbedringer av barduner, plugger og telt, virket det likevel som at de fleste - faktisk alle - hadde hatt fortrefflige netter. At vinden lager støy, ja - det gjør den - men med utbedringer var mye bragt under god kontroll.

Vinden stod på skikkelig. Den dreide også. Det var det vi trygt kan kalle "Ludvig-vær" med nordavind fra alle kanter. Det startet friskt med minst stiv kuling som gikk over i sterk kuling, som et sted rundt lunsjtider gikk over i stormskalaen. Sikt kunne vi ikke snakke om. Å gå rett-opp-og-ned var uaktuelt; det dreide seg mer om å gå skeivt-og-passe-framoverlent. Vi syntes dette var riktig så festlig og underholdende.

Så godt som alle mann trakk ut i dette ville været. Øyvind fløy rundt som en jo-jo med kameraet sitt. Selv syntes jeg det var spektakulært å gjenoppleve vill og sterk vind slik jeg husker den fra en vinterferie med familien på Jotunheimen fjellstue en gang tilbake på tidlig 70-tallet. Men nå var det sterkere og raffere vind. Det bekreftet Fredrik da han dro frem sin håndtholdte vindmåler og bekreftet at det var jamn storm, men --- ooooops! - det var sterk storm over i orkan i kastene! Da begynner vi å snakke, slo det meg. Her står vi oppreist - likeledes gjør teltene - i denne ville vinden. Visst var teltene mer beskyttet der de stod i forsøksvise le, noe nedfelt i snømassene og ikke nakent oppå denne lille horgen, men likevel: dette var ganske rått! Jeg lente meg kraftig mot vinden. Jeg aner ikke hvor langt jeg kunne lene meg, men det føltes helt uttafor enhver normal. Øyvind fløy rundt uten votter og trikset inn perler i kameraet sitt. At det var en viss vindavkjøling å notere i den strenge vinden, nei, det syntes ikke å bite videre hardt i han. 

Enhver utsikt til roligere vær ble avfeiet hvert eneste minutt som gikk. Til tider lavet snøen ned i store mengder. Den kom horisontalt. Ut over kvelden ante jeg en viss uro: her bygget snøen seg urovekkende høyt. Skavlene begynte å bli voksne. Min mur forsvant i massene. Vinden hadde dreiet. Den kom nå fra det som ikke ble min bane, men som helt klart spottet mitt valg av teltplass noe ettertrykkelig.

Natt til dag 4

Å sovne var en smal sak. Det var ingen andre lyder enn vill vind og kraftig snøfall som pisket mot teltet. Litt utpå natten våknet jeg likevel. Fordi det var helt stille. Hadde vinden løyet? Var det mulig? Nei - hva er ståa? Det var da jeg oppdaget at teltet mitt var fullstendig fokket igjen. Dette kunne være farlig tenkte jeg, så det ble å komme seg ut så fort og som best mulig.

Snøen veltet inn av åpningen da jeg gled opp glidelåsen. Jeg krabbet ut og kunne forferdet notere meg at teltet stort sett var forsvunnet. Klokka var rundt 11:30. Spaden frem. Teltet måtte reddes. Etter litt over en time var jobben gjort og teltet frigjort. Ut over å frigjøre selve teltet hadde jeg i tillegg gravd "vindrenner" rundt og bort fra le-siden av teltet slik at vinden skulle bevege seg hurtigere og ikke legge igjen fokk der. Så bar det inn i teltet. Alarmer måtte settes på. Jeg bestemte meg for å vekkes hver eneste hele time resten av natta slik at ståa kunne kontrolleres. Det var en kjip utsikt til en antatt god natts søvn. For slik ble det ikke. Jeg tror jeg sov litt godt en gang mellom 4 og 5 den natta. Det var alt. Resten ble tilbragt med ett ufrivillig øye og ett øre åpent. Når det er sagt, ja, vindrennene fungerte. Teltet fokket ikke bort igjen. Bare sånn nesten.

Dag 4: Hjemreise

Jeg var allerede våken ca 1 time før jeg hadde planlagt å stå opp. Klokka var 5. Kaffekjelen gikk på brenneren. Vann ble kokt opp. En solid Real i magan skulle gjøre underverker sammen med minst to kopper solid kaffe. Teltet stod. Heldigvis. Jeg trengte ikke tenke på det akkurat da. Den morgenen gjaldt det å holde fokus: dette var bra! Det er dette jeg liker! Det er dette som er å leve! Slik tenkte jeg - og liker å tenke: mye blir mye bedre hvis man skrur av og jager bort destruktive og negative tanker. Faktisk var det ganske supert det der. Intet er som morrakaffe i et telt i en storm på vidda.

Jeg hadde tjuvstartet pakkingen av egne ting allerede kvelden før. Mye lå allerede i bagene som jeg skulle dumpe i pulken. Likevel er det å rive leir noe av det jeg ikke synes er rasende festlig. Spesielt ikke nå. Jamfør avtaler skulle vi hjelpe hverandre, og jeg trengte absolutt hjelp. Pluggene og snøankrene lå mer enn 1 meter under snøen, så de måtte graves møysommelig frem. I tillegg måtte selve teltet hentes frem som selveste Osebergskipet fra sin 1000-årsgrav. Joda, jeg hadde gravd det frem på natten, og det var ikke like borte som rundt midnatt, men djupt nede, ja, det var det. Både Fredrik og Øyvind kom til som reddende engler med spadene sine. de grov og grov, og etter en times tid var teltet fritt og klart til å pakkes i pulken. Akkurat det var skikkelig deilig. Slutt på den bekymringen. Da ble det å stryke over til Fredrik og hjelpe ham, for når sant skal sies: det var ikke bare mitt telt som stod i snøen. Håkon føk så til og assisterte Øyvind med hans telt. Kort tid senere, knappe kvarterer senere enn planlagt, kunne vi legge i vei på vår ferd tilbake til Finse Stasjon og en eller fem velfortjente øl.

Når det er sagt: ingen hadde lagt merke til at vinden løyet en gang mellom 8 og 9. Så turen tilbake til Finse ble en ren påsketransport. Kun svak vind. Ingen nedbør. Glimt av sol. Make til avslutning!

... men enda bedre ble den da vi kom fil Finse stasjon. Der var det øl å få! :D 

Hva lærte vi?

For å si det greit: redningstjenesten måtte IKKE rykke ut fra Finse. Ingen av oss forfrøs oss. Ingen av oss skadet oss. Den eneste materielle skaden som oppstod, var da Fredrik tryna i nedoverbakken ned fra Camp Hoth og ut på den nymerka løypa til Appelsinhytta. Det var alt som skjedde. Resten var en slags form for utholdenhetstrening i å lide seg gjennom timer med storm. Mat hadde vi nok av. Snø er vann, så det var ikke noe problem. Vinden tok tak, men var langt unna å rive ned noe telt. Dette betyr ikke at storm og vinter ikke er farlig på vidda. Det betyr bare at vi var greit forberedt både mentalt og materielt. Tross alt, det var litt ekstremt, og ikke en tur for fullstendige nybegynnere?

Når det er sagt er ingen av oss spesielt tøffe i trynet, bortsett fra åpenbart meg når det kommer til valg av teltplass. Der lærte jeg en lekse jsom kommer til å bli grunnet grundig over. Feilen vil ikke skje igjen. Det er det som er bra med feil: man lærer. Ut over det aner det meg at enkelte må tenke grundigere over at hodelyktbatteriet etr begrenset og at lademuligheter må medbringes. Så også kaffe, Selv tenker jeg at det å medbringe rep-utstyr (les olje) til pumpa til brenneren, kan være et godt poeng. Ellers tenker jeg ikke det var mye. Intet graverende eller farlig. Håkon Den Dyktige løste sine oppgaver stillferdig og korrekt. Fredrik spiste sin biff og drakk sin vin med velbehag. Øyvind slet litt med kondens på kameralinsen, noe han sikkert løser ganske snart. Selv føler jeg det gikk greit, bortsett fra der skjebnesvangre valget av teltplass som kommer til å forfølge meg inn i evigheten.

Vi lærte at vi mestret dette,
Da handler det om å gjøre det om og om igjen til vi møter det vi ikke mestrer - for å lære å mestre det også.