... og så tok jeg frem kompasset fra navigasjonskassa og oppdaget at "ooops! Kompassnåla er snudd! Nord har blitt syd, og syd har blitt nord!"

Vi lærte jo om dette i fysikken på ungdomsskolen; at dette kunne skje hvis kompasset har vært utsatt for et sterk magnetisk felt, for eksempel fra en stor magnet eller en elektrisk strøm. Dette kan snu polariteten til magneten i kompassnåla.

Kilden til dette oppdaget jeg raskt: det handlet om min gamle, gode Garmin GPS. Den lå der med batteriene i, og den hadde et greit sterkt magnetfelt rundt seg som helt klart påvirket kompasset. Over tid, her bare noen uker, hadde GPS'en greid å snu polariteten.

Hadde dette skjedd på tur i en eller annen villmark - et sted jeg trengte kompasset - så kunne dette vært alvorlig. Det skjedde dog hjemme, så tiltak kunne iverksettes.

I videoen snakker jeg litt om dette, og om hvilket tiltak jeg forsøkte å iverksette for å få skikk på kompasset igjen. Saken er den at hvis en kilde kan snu polariseringen en vei, så måtte den på samme måte kunne snus andre veien?

Tiltaket jeg iverksatte ville fungert, men det ville tatt ganske lang tid. Det var først senere, idag faktisk, jeg husket gode gamle fysikklærer Svendsens show bak kateteret: hvordan snu polariseringen? Løsningen var like enkel som den var rask: stryk kompasset med en sterk magnet flere ganger i motsatt retning av den nåværende polariteten, og deretter remagnetisere den ved å stryke den i riktig retning.

Det virket! Et par stryk i riktig retning, så pekte plutselig nåla rett nord! Jeg sammenliknet med mitt fossil-kompass, og begge pekte rett mot herlige nord!

Så, takk Herr fysikklærer Svendsen; et 40 år gammelt minne løste biffen!
Mulig det blir en kjapp video om det også -- vi får se ...

Den 25. mai 2018 foredro Vidar Bruun, Peter Sverdrup Engelschiøn og Christian Sverdrup-Engelschiøn om hvordan Helge Ingstads Vinterkvarter og det myteomspunnede Jervvannet i Pelsjegerliv ble funnet. Foredraget fant sted hos Revir på Clarion Hotel.

Her gikk de gjennom metodene, kildene og historikken -- men overlot til tilhørerene å evt ta det i bruk for selv å finne. En av tilskuerene, Marius Hatle, gjorde så, og fant helt på egen hånd senere.

Jobben med å finne Vinterkvarteret var lang og omfattende. Mye av jobben bestod i å forstå Helge Ingstad - hvorfor han skrev som han gjorde - semantikken - hva vi kunne legge til side som prosa og hva vi burde ta med oss videre som fakta?

Fra et område stort som sør-norge, ble søketeigen redusert til en gripbar teig. Fortellingen om dette, dag til dag, står å lese på ekspedisjonens hjemmeside. Om ikke lenge kommer også boka fra turen; dagboka med ytterligere informasjon, bilder og tidligere upubliserte tekster.

Ser du videoen og tenker å begynne ditt søk, overfører vi vår oppfordring fra familien Ingstad v/Eirik Sandberg Ingstad og Stein P.Aasheim: søk gjerne, finn gjerne - men dra dit i respekt for Helges ånd som hviler over stedet - feire ditt funn - men fortell ingen hvor du faktisk var!

... så kan du bli medlem av den svært begrensede gruppen "Losjen for vi som har vært i Ingstads Dalgrop (Dalgroplosjen)" på Facebook, hvis det over hodet har noen betydning 

Metodikken fra søket etter Ingstads Vinterkvarter og Jervvannet tar vi med oss når vi nå skal langt nordafor folkeskikken - nesten til nordpolen - for å søke, se og lete etter artefakter og spor av både vår største oppdager, Kaptein Otto Sverdrup, men også historiske og forhistoriske levninger fra tider lenge før mennesket reiste seg på to i Afrika. En massiv jobb er gjort, allerede, de siste 10 årene.

Da er det bestemt. En dato er satt. Vi drar til Queen Elisabeth Islands i arktisk Canada i August 2028! Vi går i Kaptein Otto Sverdrups fotspor fra hans 2 Framferd.

Dette er et resultat av en lang prosess. Drømmen om landet kom ganske fort etter at vi fant Helge Ingstads vinterkvarter i 2013. Den spredte seg ut over kart, inn i bøker og hinsides både sanne og usanne beretninger. Den veldige marka ble til svært pågående bilder. Noen ble alvorlig bitt. Kjeven slapp meg aldri.

Landet i nord ligger 300 kilometer nærmere nordpolen enn Svalbards nordligste skjær. Kun ishavet står mellom landet og polen. Det er en arktisk, øde og ugått ørken hvor +16c på gradestokken ville vært en alvorlig alarm - en brannfakkel - om at nå, ja, nå SMELTER verden! Sludd, snø og minusgrader er det året rundt. Det er ikke mot normalen.

Om en inuit har krysset landet vinterstid kan hende. Sommerstid er det derimot usett og utrått. Det er kun kartlagt fra fly. Så, det er en av klodens absolutt siste, urørte villmarker. Her vil det ligge ting og skjule seg artifakter fra historien som begynner lenge før mennesket tok sine første skritt i Afrika.

Men hvem kunne vel tenke seg å bli med på en slik ferd, langt,langt, nordafor folkeskikken, for å sitere Kaptein Otto Sverdrup?

Herrene som har blitt spurt, og valgt å bli med, er hhv Vidar Bruun, Øivind Fykse Engelschiøn, Håkon Fotland og Fredrik R Andresen Disse ble spurt ikke bare fordi de bringer nødvendig kompetanse inn, men også fordi de bringer inn motivasjon, evne til solid kameratskap og fordi de er hel ved. Alle vil måtte trene en god del før turen, men samtlige har svært godt potensiale!

Vi drar ikke dit opp for å sitte i fluktstoler, fiske eller nyte fantastiske utsikter. I samarbeide med universiteter og andre institusjoner vil vi gjennomføre målinger, ta prøver og dokumentere landskap, bergformasjoner mv. Sentralt i dette står bla spredning av mikroplast i jordsmonn, vann og i de mange isbreene, men også dokumentasjon av formasjoner som kan by på spor fra jordens tidligste historie.

Fase 1, undersøkelsesfasen, er slutt.
Fase 2, konkretiseringsfasen, begynner -- og vil vare lenge!

I mellomtiden forebereder vi sosial kjemi og villmarkskompetanse både sommer og vinter, på ski, til fots og i kano!

Vi gleder oss!

Les mer om ekspedisjonen her!

Den 25. januar iverksatte vi TP-2 ("Plan Hoth") Målet var en-ensidig "å erverve erfaring fra og under ekstreme forhold" Vi ønsket uforutsigbarhet. Vi ønsket at Yr-appen bare skulle kunne gi oss vage hint om hva ettermiddagen, kvelden, natten og morgendagen ville bringe. Vi fant stedet. Ingenting ble som Yr sa. Vi fant Camp Hoth.

På Finse stasjon - i lett snøføyke sånn rett før avreise, ble jeg oppsøkt av en DNT-guide. Per oppakning - store sekker og pulker og ski - skjønte han at vi skulle ut på vidda. Min tilbakemelding var grei: ja, vi skal ut dit, sånn rett under Hardangerjøkulen. Han kikket på meg og repliserte med spørsmålet: - du vet det er kraftige fallvinder der når vinden står på fra vest som nå? Jepp, svarte jeg. - Det er det vi er ute etter: det ekstreme. Vi er klare for det. Deretter gikk  DNT-guiden sannsynligvis rett til redningstjenesten på Finse og rapporterte at det sannsynligvis kunne komme et problem rett nordafor jøkulen: en gjeng karer planlegger å campe der. Det måtte vel bare gå galt? Redningsvaktmannen rettet nok på slipset, kikket på DNT-guiden og tenkte sitt: nok en gjeng idioter som overvurderer - eller over hodet ikke har vurdert - sine evner og kompetanse?

Gjengen var dyktige og pedantiske Håkon Fotland, den eminente og ytterst energiske - nær ADHD-diagnosen - fotografen Øyvind og meg selv. I tillegg hadde en jobbkollega, Fredrik Andresen, kastet seg på laget. "Å kaste seg på" høres vågalt ut tatt i betraktning våre målsetninger, men vel vitende om hans villmarkskompetanse, erfaring fra HV, sanitet og tidligere turer, var det å slippe Fredrik til det absolutt minste problemet som kunne oppstå. Dessverre måtte min gode og dyktige venn, Vidar, melde pass denne gangen. Stat og kommune og departementer krever at han etterutdanner seg innenfor noe usedvanlig kjedelig som ikke finner sin benevnelse her. Så han ble hjemme over bøker og kjedelig tekst. Vi dro. Vi forlot perrongen på Finse. Vidar måtte dessverre bli sittende og lese i lavlandet.

Da ble endelig TP-1 "Sosialiseringstur" gjennomført i fattige, men likevel hustrige,  -4ºc fra Fredag 27 - søndag 29. Oktober 2023! Den ble gjennomført per kano over Øyangen liketil Langholmene i to Allyer. Der ute, ved de komfortable tømmerkoiene, ble det teltet i to netter. Gjengen som skulle sosialiseres var Vidar Bruun, Christian Sverdrup-Engelschiøn, Håkon Fotland,  Øyvind Fykse Engelschiøn og bikkja Kamik. Det funka. Ingen slagsmål, knyttnever, gråt eller tenners gnissel ble notert underveis. Fraværet av slike notater kan ikke omtales som annet enn lovende!

Skal man på lengre turer, være seg mange dager ute i snøen eller på marsj i ødemarka noen ukers tid, er det greit at laget fungerer. Slik funksjon faller ikke på plass uten videre - og det faller ikke alltid på plass over hodet. Det er derfor viktig å finne ut av dette før man drar, for er man først der ute, da kan det hende det er for seint å snu.

Dette var en sånn innledende tur for å finne ut av om dette funker, for alle her kjente hverandre ikke like godt. Sluttproduktet her er at vi alle kjenner hverandre litt bedre nå; vi har snakket sammen, gjort ting sammen, tatt en øl ved bålet sammen, ledd sammen og ikke minst jobbet sammen. Å si at jobben er ferdig blir feil. Det gjenstår mange TPer før vi kan si at ting begynner å falle skikkelig på plass. Blandt de bør det være minst et par-tre-fire tøffe utfordringer - gjerne stormer på vidda - som virkelig spiller oss ut mot kantene av hva vi fikser eller håndterer. Går det greit, da er vi der: gjengen!

Camp ved Svarttjenn i Hurdal i Februar. Det ble en hel del grader under -20c. Livet var vakkert!

Ikke rent sjeldent stirrer folk vantro på meg hvis jeg ymter frempå under lunsjen at joda, til helgen blir det telttur inne på kampene igjen! Kalenderen viser slutten av Januar. Du er gal. Det både tenker og sier de uten videre omsvøp. Jeg skal ikke si hva jeg tenker om dem ut over at jeg lar dem være unnskyldt. De vet jo ikke bedre. 

Jeg vil påstå at det å mestre teltlivets gleder på vinteren først og fremst handler om å omsette egen erfaring til riktige handlinger og tiltak med rett materiell i teig. Så, ja - du må ha et erfaringsgrunnlag.

Byggestart for dette grunnlaget bør ikke skje ved at du kjøper alt utstyr du tror du trenger, pakker sekken og stryker langt til fjells eller dypt inn i skogen de første gangene. Starten bør, slik jeg ser det, gå under kontrollerte forhold, gjerne hjemme i din egen snødekte hage. Det er mye erfaring å bygge der. Dessuten er det tryggere; oppdager du at du har glemt noe eller trenger noe du ikke har tenkt på, så kan det hentes. Neste gang har du det med. Dess mer du gjør det under slike forhold, dess tryggere og sikrere blir du. -20c i hagen er nemlig ikke kaldere enn -20c i skogen.

Det er i hagen du bygger rutiner, finner ut om liggeunderlaget du har er bra nok, om soveposen fungerer eller om gamlebrenneren faktisk bør byttes ut. Det er med utgangspunkt i vinterhagen du vurderer hva du bør kjøpe - og et tips er: ikke kjøp noe du faktisk ikke har hatt behov for i din hagecamp!

Våren 2013 nådde New Land Expedtion 2013 frem til Fram 2-ferdens nordligste leirsted. De hadde jobbet seg langsmed Otto Sverdrups sledespor hundrevis av kilometer nordover, gjennom isråk, stormer, snø og streng kulde med ett stort mål: å gjenfinne Otto Sverdrups Lands Lokk-varde der oppe i nord!

Ferden var en imponerende bedrift. Selv idag. Nå stod de der, akkurat på den breddegraden Otto Sverdrup hadde sagt stopp, torsdag 8. mai 1902: Dette var langt nok nord!

Otto Sverdrup slo leir på 81° 37' 4" nord, litt over 900 kilometer fra nordpolen. New Land Expedition 2013 gjorde det samme. Med seg hadde de det ikoniske bildet Otto Sverdrup tok av leiren. De trakk det frem. Begynte å sammenlikne det med havet, kystene og fjellene rundt seg. Det hadde særpregete fjelltopper og formasjoner. De spesielle formasjonene ville neppe passe så mange andre steder.

Bortsett fra der de stod nå!
Bildet og virkeligheten ble til ett!
 

Dette betød, tenkte de: et sted her omkring bygde Sverdrup og Schei en varde. Vissnok skulle den være synlig fra leiren. De speidet ut i isødet. Spenningen og forventningene steg. Kunne de finne den? Ville det i så fall ligge en melding i den fra Otto?
 

New Land Expedition 2013 begynte å lete!

Da Fram ble tauet inn til Framnæs Mekaniske verksted i Sandefjord i 1929, var skuta et vrak. Sterke krefter hadde jobbet for en bevaring og restaurering i lang tid. Nå var tiden kommet, men til hvilken versjon av seg selv skulle hun restaureres? Til Fram 1. over polhavet? Til Fram 2. til Canadisk Arktis? Til Fram 3. og Sydpolekspedisjonen? Eller skulle det bli en kombinasjon?

Det var da ekspertene grep inn, ifølge Fram-museet:

Skuta måtte bringes tilbake til tilstanden hun var i på sitt aller beste. Det var hun under Kaptein Otto Sverdrups ledelse på den 2. Framferd. Tilbake dit ble hun også restaurert; tilbake til sine mest praktfulle og virksomme glansdager fra tiden der oppe i Canadisk Arktis. Det er slik vi ser henne på museet idag.

Fram ikke bare var, men er fremdeles, det sterkeste og mest hardføre treskip som noen sinne er bygget. Hun ble i utgangspunktet bygget med ett formål: å kunne tåle en ferd over flere år,  fanget i isen, tvers over nordpolen - uten å bli knust eller senket. Det hadde vært skjebnen til de fleste skip som havnet i isens favntak; de ble knust. Ekspedisjoner forsvant. Folk måtte forgjeves vente på å bli reddet. Skjebnen var brutal.

Fram skulle bli vendepunktet. Det første skipet som ikke bare skulle tåle det ingen trodde skip ville kunne tåle. I tillegg, skulle det gi rom til mennesker i arbeide og adspredelse i mange år mens de lå fastskrudd i isen. Målet var å overleve det. Hver eneste mann. Og skipet selv. 

Skipet skulle realisere Fridjof Nansens store drøm: å drive med en skute fra Russland, tvers over Nordpolen og tyte ut på den andre siden, for så å seile hjem igjen. Til det det trengte han en båt som hverken var påtenkt, tegnet eller bygget ennå.

Den 17. juli 1888 lå selfangstskuta Jason utenfor drivisen ved den grønlandske østkysten. Den hadde nådd 65° 30' nordlig bredde. Ombord var det menn og materiell som skulle sette sjøbein i eget fartøy. De skulle inn i isen, gjennom isen og inn til det golde, ukjente landet ved foten av isbreen som strakte seg så langt øyet kunne se i både sydlig- og nordlig retning: Grønlands enorme innlansis.

Da mennene var sjøsatt med alt sitt utstyr i to lettbåter, bød Kaptein Jacobsen dem farvel. De sjøsatte kunne ikke unngå å få med seg uttrykket til de som stod igjen: det var åpenbart svært delte meninger om dette her ville gå veldig bra.

Det hadde ikke manglet på advarsler fra selfangerene vedrørende måten de hadde tenkt å ta seg til land på, skrev Otto Sverdrup. Han stilte seg likevel lojalt bak Nansens plan. Lite vet jeg om hvilke tanker han derimot gjorde seg, da Nansen mente at Jason burde kunne bringe dem helt til land, mens Kaptein Jacobsen stod urokkelig på sitt: der inne i isen hadde ikke denne selfangerskuta noe å bestille. Risikoen for å bli fanget i drivisen, var altfor stor - de måtte ta seg herfra på egenhånd - i sine egne lettbåter.

Mennene som klatret ned fallrepet på Jason til lettbåtene var Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Ole Nielsen Ravna, Kristian Kristiansen Trana, Oluf Dietrichson og Samuel Balto; fem menn som øyeblikkelig kom til å skrive seg inn i dettte nye, første og store kapittelet i norsk polarhistorie.

Da Otto Sverdrup gikk i land på Grønland i 1888 satte han nye, norske spor på gammelt, norsk land. De gamle sporene ble satt nesten 1000 år tidligere; den gangen nordmennene seilte over havet i vesterled - i flukt, nysgjerrighet eller på søken etter ledig land å slå seg ned på.

En gang mellom år 876 og 932 kom den norske oppdageren Gunnbjørn Ulvsson kraftig ut av kurs i sterke stormer da han seilte fra Norge til Island. Ute på havet støtte han så på noen skjær som han kalte opp etter seg selv: Gunnbjarnarsker (Gunnbjørnskjær). Han fikk deretter korrigert kursen og seilte tilbake Island. Han fortalte om hendelsen - ryktet spredde seg; det fantes ukjent land der i vest! Først mye senere ble det klart at det sannsynligvis var Grønland Gunnbjørn hadde oppdaget.

At Gunnbjarnasker var noen øyer øst for Grønland, er det ingen tvil om, men hvor de faktisk er - eller var  - spekuleres det fremdeles i. Enkelte mener at de må ha ligget i nærheten av Tasiilaq/Ammassalik (Se: kart ) rett ved østkysten, mens andre mener at det landet Gunnbjørn så vestenfor skjæret, kun var hildringen av Grønland og at han således befant seg "langt fra" selve øya. Hildringsteorien kan passe med andre posisjonsangivelser, som for eksempel den danske kapteinen Wilhelm August Graah som mente at de måtte ha ligget på 65ºN 30ºV, mens andre kilder hevder de lå på 69ºN 17ºV. Det er 260km fra Grønland til 65ºN 30ºV, mens det er 230 km fra land til 69ºN 17ºV. Det forutsettes her, hvis det er en hildring, at det var rolig vær, noe det kan ha vært når Gunnbjørn så den selv om han nylig hadde blitt kjørt ut av kurs på grunn av stormer. At han i rimelig tid greide å ordientere seg og sette rett kurs, bør tyde på at han fikk orientert seg fra en skyfri himmel - og at en hildring faktisk var mulig? For ordens skyld bør det nevnes at disse avstandene ikke er for store. Det er observert dokumenterte hildringer på flere hundre kilometers hold, så de forskjellige forslagene til posisjoner, er alle innafor. 

Introduksjonsfilmen til New Land ekspedisjonen i 2013. Disse gutta brukte flere år på studier av bøker og kart for å peile seg inn på hvor Otto Sverdrup bygde sin nordligste varde i 1902, på Frams 2 ferd. I 2013 fant de den.

Deres arbeide og innsats var fantastisk. De fant varden, og de filmet det. Dessverre er ikke hele deres "endelige" film tilgjengelig in public, men enkelte biter - som denne introfilmen - ligger ute for fritt syn. Varden ble funnet akkurat der Otto Sverdrup oppga at den skulle ligge. Jeg har selv verifisert posisjonsopplysningene og finberegnet disse med bakgrunn i dagboka til Sverdrup, samt boka "Nytt Land".

De fant Otto Sverdrups varde.
Ferdig snakka!

Funnet av varden der oppe på 81 grader nord var en prestasjon. For meg er det hevet over tvil at de faktisk fant selve polarsjefens egen varde, mens engere kretser derimot, er ikke overbevist. Grunnen er at Robert Peary besøkte samme egne noen år senere, og i akkurat denne varden på denne lokasjonen, la Peary igjen en beskjed. Den beskjeden ble funnet flere år senere. Da var det ingen beskjed fra Otto å finne. Derfor ble varden tilegnet Robert Peary - men i likhet med hans løgn om at han nådde nordpolen først, er jeg svært skeptisk til at Robert faktisk bygde denne varden. Han fant Ottos varde, fjernet hans beskjed og la inn sin egen. De var konkurrenter i Arktis. Peary uttalte i klartekst til sitt mannskap at Otto var hans fiende. Hadde det eksistert bilder av Ottos varde der oppe, ville jeg uten tvil hatt det som mål: å bevise at varden var hans på samme måte som vi beviste at vi hadde funnet nåla i høystakken da vi fant Helge Ingstads vinterkvarter langt inne på tundraen.  Eksisterer det slike bilder?

Mer om dette i en kommende artikkel om Lands-Lokk varden.

New Land 2013 ekspedisjonens kommentar til filmen:
"In March of 2013 a small international expedition team will venture to Ellesmere Island, Canada. Their goal is to make a documentary about the region. Visit: ForwardEndeavors.com"

Otto Sverdrup var  iskrigeren som endte opp i skyggen av de to andre store, Fridjof Nansen og Roald Amundsen. Han var iskald i hodet, hadde en voldsom fysikk og løste alle problemer som dukket opp.

Han gikk sammen med Nansen på ski over Grønland og var Kaptein ombord på polarskuta Fram under både første (1893-96) og andre (1898-1902) ferd. Han lå innefrosset i årevis med polarskuta Fram og ledet ekspedisjonen som kartla det største landterritoriet i historien uten hjelp av fly (150.000 - 200.000 kvadratkilometer). Otto overvintret hele 7 år i isen. Det er langt flere enn de fleste andre har gjort i historien.

Det vitenskapelige arbeidet fra Frams 2. ferd var sensasjonelt og overveldende. Ekspedisjonen brakte med seg hjem 50.000 botaniske eksemplarer, 2000 glass med virvelløse dyr, store samlinger av plankton og bunnprøver, og et rikt materiale av bergarter, fossiler, fugl og pattedyr. Det ble foretatt astronomiske observasjoner, meteorologiske målinger og målinger av jordmagnetisme. De noterte også etnografiske observasjoner fra eskimoene de møtte i isødet. I årene 1907 til 1930 ble det publisert 39 vitenskapelige avhandlinger i serien Reports of the Second Norwegian Arctic Expedition in the "Fram" 1898-1902 (4 bind fra 1919-1930) Undertiden bør det nevnes at de vitenskapelige resultatene fremdeles er i bruk som datagrunnlag i Arktiske forskningsmiljøer, og at flere av kartene som ble tegnet under Fram 2, fremdeles ble brukt av Canadiske myndigheter og forsvar inn i 1950-årene. Det finnes knapt den  polarekspedisjon, allerminst norske, som har satt slikt voldsomt fotavtrykk med tanke på nytte og verdi for vitenskap, kartografer og navigatører nasjonalt og internasjonalt.

Det var kanskje ikke tilfeldig at Sverdrup ble en tøffing. Han fortalte selv at hans svømmeopplæring fra oppveksten i Bindal, bestod i at han ble rodd ut på fjorden av morfaren, kastet ut av båten med beskjed om å ta seg til land selv. En røff pedagogikk, vil de fleste mene i dag.

Otto Sverdrup skjøt sin første bjørn før han fylte 15 år, reddet mannskapet på ei seilskute som gikk ned utenfor Skottland som 24 åring og mistet aldri fatningen. Hans siste bragd ble en tur i Karahavet utenfor Nord-Sibir i 1920 for å redde besetningen på en båt som hadde frosset fast og drev rundt med isen. Der måtte han beseire både isen og de ekstreme værforholdene, og samtidig takle et marinefartøy fra bolsjevikene som var ute etter det samme skipet med flyktninger. Til det trengte Otto Sverdrup både et iskaldt hode og kløkt!

Av mange betraktes Otto Sverdrup som norges suverene polfarer, men som min farfar sa om sin onkel: "Han stakk seg sjeldent frem, men vi lyttet intenst når han først snakket" Hans motvilje mot å albue seg frem i forsamlingen, er nok en av årsakene til at andre herrer, som Nansen og Amundsen, fikk fritt spillerom med sine albuer. Den som ikke bruker albuer, ender opp i skyggen. Selv om han var den dyktigste av de alle.

Polarforskningsmuseets to skuter, Fram og Gjøa. Dette er kanskje de mest suksessrike polarfartøyene gjennom tidene.

Med disse skutene formidler Frammuseet polarforskningens historie. Med utgangspunkt i et minnesmerke over det sterkeste treskipet i verden, Fram, har de nå utviklet seg til en bredere institusjon som forteller historiene om norsk og internasjonal leting. 

Fram gjennomførte tre betydningsfulle ferder. Den første gjennom nordpolisen, den andre til Canadisk Arktis og den tredje til sydpolen.

Otto Sverdrup var kaptein ombord på den første ferden (1893-96) og kaptein og ekspedisjonsleder på den andre ferden (1898-1902). Den sistnevnte var uten tvil den mest betydningsfulle mtp. vitenskapelig- og geografisk arbeide. Som sådan står de to andre ferdene helt i skyggen.

Filmer fra Team Norway-tiden, 2005-2008, med to ganger Iditarod-mester Robert Sørlie, Kjetil Backen og Bjørnar Andersen.

Jeg var stolt redaktør for Team Norways nettside, hurdal.com, som faktisk fikk nesten en million seere. Det kom som et sjokk, spesielt da Iditarod-hjemmesiden gikk ned og hurdal.com ble bedt om å ta over showet. La det være klart: de små serverne mine smeltet nesten ... men vi klarte det. Hurdal.com gikk aldri ned!

I denne spillelisten finner du et utvalg av filmene jeg produserte for nettsiden fra Iditarod, Femundløpet, trening og kennel tilbake i årene 2005 til 2008.

Sjekk ut alle filmene i spillelisten på YouTube, eller ta en tjuvkikk på den første videoen nedenfor! 

Nyt tilbakeblikket!

Å gå fra Bødalssetra til Lodalskåpa er på papiret ingen heksekunst i godt vær. Blir det tåke derimot, da kan det være mer utfordrende. Vi møtte tåka ifjor, sånn midtveis i forpartiet til Brattbakkene. Da støtte vi på tjukk graut og valgte å snu.

Det var såpass irriterende at jeg valgte å dra tilbake litt utpå høsten for å foreta en nærmere rekognosering. Målet var å finne og velge stier, camp-plasser og memorere det hele slik at mål, lengde og høyde var mer kjent.

Denne lille bildeserien er fra min tur fra Bødalen Brecamp, opp gjennom Fessene, Brattbakken og liketil innsteget til Bohrsbreen / Jostedalsbreen. Jeg gikk alene, så noen tur ut på selve breen var utelukket.