Etter de to første videoene, har enkelte spurt: hva har du på deg når du sover i posen om vinteren? Så da, ble det å lage denne filmen; hvordan tenker jeg for å holde varmen i soveposen når de kalde blå kryper nedover og nedover?

I denne filmen forteller jeg hva jeg tenker om saken. Atter vil mange erfarne fjell- og vinterfolk ha mange forskjellige meninger. Min oppfordring er enkel: du må teste selv, finne din vei og det som fungerer for deg. Ingen kan lære deg dette her.

Du må prøve, oppleve, feile og mestre selv!

I denne videoen presenterer jeg hvordan jeg tenker mht hva jeg har på meg i soveposen når det begynner å bli kaldt! Det funker for meg - og kanskje du kan bruke dette som utgangspunkt for å finne DIN vei?

PS: I videoen omtaler jeg militærposen som "Forsvarets nr.4" Dette er "Forsvarets nr.6" DS

Vi hadde en hytte langt innpå Austheiene i Setesdal. Visstnok hadde mine besteforeldre vært der en påske for en mannsalder siden, men ingen hadde vært der på vinteren etter det. Vi visste ikke hvorfor. Vi skulle på mange måter komme til å forstå.

Bjørn Martin Akre, Eirik Ingstad, Peter og Christian Engelschiøn tok for seg denne mangelfulle tradisjonen i 1993, spente huskyene for sleden og krøp opp Stavedalen fra Valle i forrykende uvær. Det bar innover hvite og vindfulle vidder uten antydning til eldre spor. De var uansett blåst bort. Etter at Bjørn Martin hadde holdt kartet opp ned i flere timer, og Peter og Christian fikk snudd det et sted over Voilan i retning Hovatn, kom vi på rett spor igjen. Vi kom frem til Biorhytta i sagngdalen Finndalen.

Hytta stod der. Snøføyka stod inn i rommene når det blåste. Minst fire kubikk ved måtte til for å heve gradestokken et par grader, fra ca -18c til omtrentelig -16c. Så, det ble å gå rundt i "Myrabunaden" (=kjeledress) morgen, middag og kveld.

Likefullt etablerte vi en tradisjon. I årene som fulgte dro vi mye dit om vinteren, og da særlig etter at det ble investert i sårt tiltrengt nytt panel og slikt, slik at vind og snøføyke ikke stod omkring beina ved kjøkkenbordet. Vi hadde en fantastisk tur!

Filmer fra Team Norway-tiden, 2005-2008, med to ganger Iditarod-mester Robert Sørlie, Kjetil Backen og Bjørnar Andersen.

Jeg var stolt redaktør for Team Norways nettside, hurdal.com, som faktisk fikk nesten en million seere. Det kom som et sjokk, spesielt da Iditarod-hjemmesiden gikk ned og hurdal.com ble bedt om å ta over showet. La det være klart: de små serverne mine smeltet nesten ... men vi klarte det. Hurdal.com gikk aldri ned!

I denne spillelisten finner du et utvalg av filmene jeg produserte for nettsiden fra Iditarod, Femundløpet, trening og kennel tilbake i årene 2005 til 2008.

Sjekk ut alle filmene i spillelisten på YouTube, eller ta en tjuvkikk på den første videoen nedenfor! 

Nyt tilbakeblikket!

Å gå fra Bødalssetra til Lodalskåpa er på papiret ingen heksekunst i godt vær. Blir det tåke derimot, da kan det være mer utfordrende. Vi møtte tåka ifjor, sånn midtveis i forpartiet til Brattbakkene. Da støtte vi på tjukk graut og valgte å snu.

Det var såpass irriterende at jeg valgte å dra tilbake litt utpå høsten for å foreta en nærmere rekognosering. Målet var å finne og velge stier, camp-plasser og memorere det hele slik at mål, lengde og høyde var mer kjent.

Denne lille bildeserien er fra min tur fra Bødalen Brecamp, opp gjennom Fessene, Brattbakken og liketil innsteget til Bohrsbreen / Jostedalsbreen. Jeg gikk alene, så noen tur ut på selve breen var utelukket.

Mens Oslofjorden og Sørlandet ser katastrofen i hvitøyet - les: det er knapt nok fisk og matauke å hente der - så fremstår norges vestland som selveste Soria Moria: DER ER DET FISK! DER ER DET MAT! VI SKAL VASSE I FISK OG SKALLDYR!!!

Hvor feil kan man ikke ta, tenkte vi da hverken stort eller smått beit på harpen? Vi MÅTTE ha fisk, for vi skulle sette teiner. Krabber trenger åte. Fisk er åte. Vi trengte fisk!

Vidar ble stående - stoisk, traust, tålmodig - med stanga nede på Bie-brygga. Det syntes som om det var mer å hente der enn ute på havet. Tryggere var det også, for der ute stod kulingen hardt på, drev båt og folk høyt opp på bølgene før de forsvant ned i dalene mens bølgene brøt og skumtoppene til tider stod kvasst om baugen. Inne ved Bie-brygga var vannet derimot stille. Vågen stod ikke stor. Nesten som krusninger! De visste hvor havnen skulle ligge, de gamle som satte hus i disse egne. Slik gikk det til, takket være Vidar, at vi fikk åte til teinene, en torsk i steikepanna og endog et par makrell med hjem!

Det ble krabbefest i år også!

Noen gripes av frimerker - andre av sjakk, svømming, motorsykkel, bilsport eller endog fallskjermhopping. Vi ble grepet av klatring! 

Hvorfor?

Fordi klatring er å ta en tur i skog og mark, en tur i kano, en tur over fjellet eller tiden ved et spennende fiskevann videre, ut, ett steg opp og lenda enger. Visst elsker jeg å sulle nedover en elv i kano! Visst elsker jeg å kaste sluken ut i lovende vann! Visst elsker jeg stunden ved bålet! Det er ingen konkurranse her, men utenpå disse tingene, som et fantastisk supplement - eller lag - har vi funnet klatringen. Fordi den er utfordrende. Fordi den innebærer perfeksjon, krav til kompetanse og evne til å gjennomføre i lag med andre. Det krever samarbeid, inkludering og ikke minst; gjensidig tillit. Klatring er å leke, men det er ikke en lek hvis forarbeide og gjennomføring kan tas lett på. I klatring, når du henger høyt i veggen, spiller det en rolle hva dere allerede har gjort i samarbeid og hva dere hele tiden gjør i samarbeid. Presist og riktig samarbeid og gjennomføring, skiller mellom alt og ingenting. Deres felles handlinger da og nå, skiller mellom liv og død, glede, lemlestelse, eufori, tragedie ...

Dramatisk? Javisst er det dramatisk! Tross alt: å falle 10 meter ned i en steinur er omtrent det samme som den visse død eller en svært stygg lemlestelse. For meg kicker dette voldsomt. For vissheten om at dersom vi har kompetanse, trener om og om igjen, omsetter treningen i praksis, kontrollerer nitidig hvert eneste ledd, så reduseres risikoen til et minimum.

Det er dit vi vil. Det er der vi er. På vårt nivå. Alltid.

Monica Bruun Kleven og Vidar Bruun er med i sportsveggen! Sikkerhet er pri 1 -- wienerbrød og kaffe følger etterpå!
 

Edmonton i gamle dager

Den 7. november 1926 satte Helge Ingstad sine bein på det amerikanske kontinentet for første gang. Byen var Montreal i Canada. Han kjente ingen. Han visste ikke hvor han skulle. Han visste ikke hva han skulle. Det eneste han åpenbart visste - eller følte var riktig, var at han skulle videre.

Slik eventyret hadde brakt ham hit, slik skulle den transcanadiske jernbanen nå bringe ham videre innover landet - nærmere og nærmere sivilisasjonens utkant - nærmere og nærmere stedet som skulle fange hans oppmerksomhet og interesse og som deretter, fra første stund, komme til å forme ham og hans fremtid liketil hans død 75 år senere.

Stedet som stanset reisen var pionerbyen Edmonton; et vegkryss i hjertet av amerika hvor pelsjegere, inuiter og first nations fra tundraen i nord, gullgravere fra Alaska, flodskippere på Yukon og cowboys fra prærielandet møtte jernbane, handel og sivilisasjon. Han ble umiddelbart grepet av stedet.

"Her er byen hvor en mann kan komme bent inn fra villmarken, overgrodd med skjegg, iført mokasiner og med buksebaken lysende av lappverk, uten at et menneske vil snu seg på gaten og glo efter ham ..."

Dette fanget interessen hans.
Her begynte Helges eventyrlige reise.

Det var vel - når sant skal sies - DETTE vi hadde gledet oss mest til: å bli ferdig med all reising, all administrasjon, all kanosammensetting og alle de nødvendige prosesser og prosedyrer man må gjennom før en ekspedisjon kan legge i vei - ut fra bredden - i en kano - med fingre som jobber med fiskeverktøy, øyne som stråler av forventning - smil og glis og god stemning. Villmarka! Endelig!

I 1929 forlot Helge Ingstad sivilisasjonen og dro ut på den vid åpne, enorme, Canadiske tundraen. Han visste ikke hvor han skulle dra. Han bare for sørøstover fra kjeden av små innsjøer mellom de østlige breddene av Great Slave Lake og Artillerysjøen og ut over viddene.

Han hadde kun sleden og hundene sine. Han hadde et gevær. Et telt. Ammunisjon. Ikke mye mer.

De hvite slettene virket uendelige jo lenger han kjørte. Himmel og jord gikk sammen til ett, langt der foran. Dagene var korte. Nettene var lange. Temperaturene kunne ofte falle til jevne -30c - ofte til langt under -40c. Når vinterstormer raste og herjet over slettene, falt den effektive temperaturen til langt under dødelig. Å holde seg inne ville være greit, men perlsjegeren - ja, han hadde en jobb. Ikke sjeldent var de ute i vær andre helst ville holdt seg innendørs. Helge hadde episoder der ute hvor kuldedøden lett kunne ha funnet ham.

Et sted der ute i kulden - bak blåner og vidder - der tilbrakte Helge vinteren 1929 til 1930 i telt. Som trapper. For å fange ulv og rein.

Dette er bildehistorien om en gjeng nordmenn som i 2008 bestemte seg for å finne stedet Helge oppholdt seg vinteren 1929-30.

For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Å finne Gus D'Aousts hytte, var vårt første mål - eller oppgave - på Sandy Lake Expedition 2013. Det var en myk start - sårt tiltrengt gange-trening for våre tapre byskrotter - før  vi iverksatte de lengre og noe tøffere utfluktene ut over tundraen.

Peter hadde snakket mye med Tundra Tom og fått ganske så god informasjon om hvor vi skulle lete. Så da begynte vi å lete der han hadde pekt. Det skulle vise seg å ta litt tid, men kan ikke under noen omstendighet kalles noen spesiell bragd. Det handlet bare om å lete godt nok!

Å finne Gus DAousts sin hytte var spennende. Tundraens pelsjegerhistorie fikk vind og sus i seilene; det ble liksom litt kjøtt på beina på alle tekstskjelettene vi hadde lest om og om igjen i årevis. Med dette funnet følte vi at vi var i gang med selve turen: å se, finne og oppdage ting som en gang var kjent, men i dag glemt.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Det kom på mange måter som en overraskelse. En bonus på turen. Vi hadde vært ved Whitefish Lake, vi hadde funnet Gus DAousts sin hytte. Vi hadde vandret over tundraen -hørt - sett - og opplevd ulv, jerv og andre ville dyr. Så når vi slet oss nedover en særdeles svakt vannførende Snowdrift østre arm og plutselig ramler over nok en hytte under en av portagene, vel, det følte vi var ganske sterkt - gøy - herlig!

Vi kunne ikke tilbringe mye tid ved hytta til Phil DAoust. Men det ble noen bilder.
Et utdrag av disse kan du se i Swayen under.

Artikkelen om selve funnet, finner du HER!
For å se Swayen i fullskjermsmodus, klikk HER!

Den 6. august 2013 gikk gutta i Sandy Lake ekspedisjonen ned i en dalgrop. Noe av det første de fant var restene av en kano ved bredden av vannet. Kort etter så de "hattene" og "fordypningene" i åssiden og innså at det ikke var usannsynlig at de nettopp nå, i denne stund, endelig hadde funnet Helge Ingstads vinterkvarter.

I 2013 fikk vi ikke mye tid til å undersøke selve kanoen. Vi så den. Kikket litt på den. Erkjente at denne var gammel nok til å ha kunnet tilhøre Helge Ingstad. Så lot vi den ligge. Når vi dro tilbake i 2017, stod undersøkelsen av kanoen høyt på listen over våre gjøremål. Her i denne bildemontasjen gir vi deg en nærmere kikk på den.

> Klikk her eller på bildet under for å se alle bildene!

Gutta på Ingstad Creek Expedition 2010 hadde hatt en formening om hvor langt det var ut i ødemarka. Sånn rent tallmessig. Det å sitte i luftkanoen å seile over endeløse vidder for deretter å følge en tilsynelatende endeløs elv i østlig retning, det det ga oss likevel en ny følelse. For hvert minutt som gikk, bar det lenger og lenger ut - lenger og lenger vekk - så langt ut at telefoner "døde" og det ikke lenger var det ringeste spor av mennesker å se.

I denne spisoden fra Ingstad Creek Expedition 2010 lander vi, setter leir og setter sammen våre kanoer for den videre ferd nedover Snowdrift River.
Søket etter Helge Ingstads Vinterkvarter skulle ta til.

Da gutta i Ingstad Creek Expedition 2010 landet i Yellowknife, hadde de ingen illusjoner - og knapt noen muligheter til å konstruere tanker - om hva som egentlig ventet dem. De visste de skulle ut på tundraen. De var, innerst inne, ikke uberørte av tankene på at de skulle frivillig rusle ut og omkring i girzzlybjørnens helt private matfat. De fleste glattet over. De fleste satte opp stive smil og lo påtatt. Alle var dog enige i at det var helt greit å ha med seg bjørnespray, fire hagler, altfor mange kilo slugs, bjellebånd med flere dusin bjeller og et ukjent antall raketter som smeller og skremmer. Reddere enn det, nei, det var vi ikke. Visstnok.