Idag var det dagen for vår første skikkelige utmarsj. Ok, det er ikke voldsomt lange turen vi skulle legge ut på, men likevel: det er en tur på litt over en mil med ryggsekker, våpen og fiskestang gjennom ukjent terreng. Å gå på tundraen byr alltid på overraskelser. Det finnes lange partier som er   enkle og lette, mens andre byr på tykke tjerr, blaute myrer og ufremkommelige, svære steinrøyser. Egentlig ikke ulikt norsk høyfjell – bare litt mer spennende fordi det er helt ukjent og fullstendig folketomt.

Vi pakket sekkene lett. Det handlet kun om å ta med seg det aller nødvendigste villmarksutstyr. Vi hadde besluttet at det ble å slå opp tarper i steden for telt. Dette for å spare vekt og gjøre turen enda mer behagelig. Å gå på tur med tung sekk er aldri veldig gøy. Det er også litt småsurt å tenke tilbake på turer hvor du etterhvert fikk følelsen av at du bar deg ihjel og egentlig ikke fikk det utbyttet av naturen du kanskje ønsket. Vi vil gjerne se og oppleve naturen. Derfor var lette sekker et must. Dette skulle bli en hyggelig og grei tur.

Vi strøk avgårde oppover åsene og satte kursen i østerled mot Whitefish Lake på sydegga av dalen mellom Sandy Lake og Whitefish Lake. Åsene bukter seg innover og man kan stort sett gå på tørr og fin tundra. Det likner på norsk høyfjell i høy og tørr sommersesong. De flate stekkene ble kun avbrutt av grunne daler som gikk i nord-sydlig retning. Disse har gjerne mindre elver og bekker i bunn sammen med relativt bløte myrer. Der nede surrer myggen i hopetall, så vi forserte disse så raskt vi kunne. Oppe på selve tundraen slet vi periodevis med store mengder blackflies. Flere av gutta ble ganske blodige i ansiktet – men: det hører med. Det er ikke farlig. Det ser bare sånn ut. Det hverken klør eller føles ille egentlig.

Underveis passerte vi det nordamerikanske vannskillet. Det var en litt selsom affære å vite at her, på denne siden, så renner alt vannet ut i Stillehavet mens der borte, der renner alt vannet ut i Atlanterhavet. Vi studerte terrenget og fant to små innsjøer som lå nær ved hverandre og så at den ene hadde utos vestover mens det andre hadde utos østover. Det er muligens vanskelig for enkelte å se det spennende i dette, men for oss – her langt inne på tundraen – var dette en spennende begivenhet.

Turen gikk etter planen. Vi oppdaget dog at de offisielle kartene ikke helt stemte med terrenget. Dette behøvde ikke by på utfordringer, men da Erling i kraft av at han innehar et 400 graders kompass og er tidligere uhyre aktiv orienteringløper, hevdet at dersom kartet ikke stemmer med terrenget, da må man stole på kartet – da ble det umiddelbart kontroverser. Roy skar gjennom på den måten at han gikk resolutt videre med basis i terreng og ikke kart. Det bar frukter. Vi kom fram.

Vi brukte i underkant av fire timer på de rundt 11 kilometerene fra basecamp Sandy Lake til bredden av Whitefish Lake. Det var spennende å komme frem. Dette er av mange kalt «hjertet av tundraen» Dette var indianerenes forjettede vinterjaktsområder. Innover her strøk Helge Ingstad på langfart i jaktene sine. Det står å lese mye om dette i boka hans, «Pelsjegerliv»

Vel fremme lagde vi skikkelig bålgrop og fyrte opp bålet. Erling er vedkongen og var raskt ute med sagen og fikk brakt ved til torgs i leiren. Vi øvrige hadde fått banket opp tarpene i de underligste former. Under der skulle vi sove. Det skulle gå greit. I det minste så lenge ikke regnet kom horisontalt og det ikke ble storm.

Nå har det blitt natt i leiren. Alle de andre gutta sover i sin egen tarp i en heftig nedoverbakke på eskeren. Erling og jeg sover under vår skråtaksformede tarp – spesialkonstruert for å tåle tungt regn, men ikke nødvendigvis barsk vind. Kneling er uaktuelt. Bortblåsing er force majure og helt umulig å unngå; for utenfor ligger tundraen som en pannekake. Kommer tøff vind, da kommer den også hit. Her ute både kan og bør det forventes at slikt kan skje.

Det bør for øvrig nevnes at «alarmen» gikk i basecampen vår i går kveld. Bjellebåndet vi har rundt leiren som skal varsle oss om inntrengere, begynte å spille opp. Ut for haglegutta for å klarere teigen. Bak disse kom etternølerene med bjønnespray. Vi hverken så eller fant noenting da, men utpå natten var det på han igjen. Jeg – Christian – hadde nettopp slukket leselampa da det kom urovekkende lyder utenfra. Jeg kikket ut. Min bror våknet og så både overrasket og litt skremt ut naturligvis. Ikke greit å våkne av at jeg kikker ut av teltet, skal vites! Jeg fisket til meg hagla – som da var fullastet med slugs fra pumpe til kammer – og listet meg ut i Adams drakt for å inspisere forholdene i leiren. Jeg så ingenting og det var ingen flere lyder. Det eneste jeg tenkte på etterhvert var at det var svinkaldt og at jeg skalv som et aspeløv. Noen vil hevde av frykt og redsel. Selv insisterer jeg til det siste på at Adams drakt ikke er god bekledning ute i tundranatten. Den er kald. Det vet jeg hvertfall nå. Jeg gikk og la meg igjen og sovnet som en stein. Det litt spennende i denne historien er dog at Thomas, dagen etter, fant ferske ulvespor på stranden rett ved soveleiren. Mon tro ulven hadde vært innom og snust på våre remedier? Hvem vet? Det eneste vi vet er at, ja, det kan skje. Det skjedde forrige gang vi var her i Canada.

I morgen bærer det tilbake til basecamp. Der blir vi en natt før vi river leir og setter kanobaugen i vestlig retning langsmed Sandy Lake. Målet da blir Voe Outlet. Der skal det være godt fiske, har vi hørt.