Førstkommende Lørdag – om 3 dager: da drar vi. Tre års planlegging og forberedelse er slutt. Vi står ved porten til eventyret. Sekkene er sirlig pakket etter detaljerte lister. Rutene er lagt. Strekene på kartene har blitt til permanente linjer med sjekkpunkter og teltplasser. Det vi har med oss, det er det vi har. Ingenting mer.  Ord og drømmer skal bli til handling. Sulten etter den enorme villmarka skal endelig stagges.

Liketil for noen måneder siden, vi kan nesten snakke om uker, var Canada-ekspesisjonen fremdeles en fjern greie som skulle skje om svært lenge. Vi hadde god tid! Planleggingen og arbeidet kunne gå sin vante gang! Men for noen små uker siden kom det merkelige moduset; et modus jeg kjente igjen. Det var ikke reisefeber. Det var ikke ellevill begeistring. Det var heller ikke en apokalyptisk desperasjon i forhold til spørsmålet om vi hadde glemt noe vesentlig. Nei, det var det samme merkelige moduset som jeg opplevde ute på tundraen i 2010. Det er et slags villmarksmodus. Det er et slags alvor - det som forteller meg at nå skal jeg ut der igjen. Nå skal vi igjen være helt alene. Nå skal andre være 100% avhengige av meg – og jeg av dem. Det rare er at min bror Peter fikk den samme følelsen omtrent samtidig: nå er det alvor.
Når det nå er kun tre dager igjen, har denne følelsen blitt godt sammenblandet med en følelse jeg først fikk på bushflyet da vi var på vei ut i villmarka i 2010. Det kalles å gruglede seg. Jeg grugleder meg voldsomt nå. De andre nikker og kjenner seg igjen. Alle vet hva det handler om. Det er en slags voldsom, utemmet begeistring og forventning blandet med intens fryktinngytende og bunnløs avmakt. Vi er over klokka H – «the point of no return» – vi har tatt plass og sitter fastspent i vogna på rampen til verdens mest skremmende berg og dalbane. Vi kommer ikke løs nå. Om nøyaktig en uke har vi bodd i telt i Canada ett døgn. Vi må klare oss selv.

Det er mange tanker som surrer rundt i hodet nå. Seks uker i villmarka er lenge. Det kan takles. Men det handler også om at vi skal være seks uker borte fra familie, jobb, bikkja – alt det vi har rundt oss til daglig – alt det som er kjent og kjært. Det kan – og bør også kunne - takles. Men når jeg sitter her i vogna på rampen på vei ut i det ukjente, så er det ikke uten et slags vemod og med en slags forvisning om at ja, jeg kommer til å ha perioder med voldsomt savn etter de gode ordene fra kona, de begeistrede jentene med armer og bein i alle himmelretninger og bikkjas baff fra terrassen når han mener at han har vært lenge nok ute og vil inn i stua til menneskene. – Vi kan ikke la det være tanker som setter seg fast, sa Jan Maurits. – Vi må legge dem til side og fokusere på de umiddelbare og viktige tingene der ute. Han har helt rett. Nostalgisk vemod kan få innpass en kort liten stund, men må ikke få sette seg til tungsinn. I gruppen må vi jobbe for å være høyt oppe på humør og glede. Kun da er vi rustet til å møte de tyngre dagene som garantert vil komme.