Vi er fremme i dalen vi gjerne omtaler som «Helges dal». Her ligger vannene «Helge» og «Anne Stine» side ved side i dalen. Mellom dem renner det en creek. Ved creeken ligger et skogholt. Det var dette skogholtet vi hadde plukket ut forut for vår tur i 2010 som et av de mest interessante og potensielle steder for hvor Helge hadde sin vinteramp.

Den gang fant vi ut at det dessverre neppe var riktig sted. Så hvorfor dra tilbake hit? Vel, usikkerheten er en ting; vi ville gjerne se det enda en gang for å bli enda sikrere. Grunn: helt ulikt var det ikke. Spesielt usikre på vår konklusjon ble vi da vi for det første så at et av våre bilder fra området var mer eller mindre identisk med et Helge hadde tatt. For det andre ble vi svært usikre da Tundra-Tom, en rutinert villmarksturarrangør i canadas barrenland, satte nåla på kartet akkurat her, i denne skogsteigen når vi viste ham bildene Helge hadde tatt og spurte: Hvor er dette?

Tvil til side. Vi har vært i teigen på ny med både nye og gamle øyne, stirret oss tårevåte på Helges bilder, diskutert, lagt både godvilje og uvilje til, trukket fra og lagt til – konklusjonen er: noen motiver er slående like. Andre er grelt ulike. Summen av dette er et tall nøyaktig noe lavere enn det vi krever for å si at dette er stedet. Når vi da i tillegg legger til at vi hverken fant metall etter ovnen (som han la igjen, men som naturligvis kan være plukket opp av andre), ingen hermetikkbokser, ingen rester av cache (=plass til mat i høyden, i et stativ), ingen skinn eller lærrester, da diskvalifiserer dette stedet seg relativt klart. Det bør undertiden nevnes, for de som undres over om slike ting kan finnes på slike plasser, at Eirik – Helges barnebarn – fant de fleste av disse tingene liggende klart og flott i dagen den gangen han fant Helges hytte ved Elgsjøen. Det bør i tillegg nevnes at skrot av disse typer forefinnes i store mengder ved de fleste både gamle og nye leirplasser langsmed Sandy Lake. Vi fant mange. Det er et mønster her: de gamle jegerene, inkludert Helge, hadde ikke den samme praksisen mht etterlatenskaper vi gjerne har idag. Der de lå, der ligger det skrot.

Etter at vi hadde sjekket ut skogholtet vel og lenge, konkludert og funnet stedet ferdig studert, strøk vi østover dalens nordside. Vi hadde allerede plukket ut tre-fire skogholt lenger øst som potensielle og definitivt nødvendige å undersøke. Deres natur falt alle som stein til bunns når vi tok dem i nærmere øyesyn. Visst hadde noen visse likheter hvis man la mye godvilje til, men det var milevis fra å gjøre dem til noe annet enn fine skogholt å ta en kikk på. Ikke var det skrot der. Ikke var det hogst der. Ikke liknet noen av dem på et eneste av Helges bilder.

Det ble en del prat om disse tingene rundt bålet i kveld. Vi hadde ferdig konkludert, men spekulasjonene rant videre. Vi vet at leiren ikke ligger lenger syd. Der var vi i 2010 og vi har også vært i de siste uutforskede teiger i år. Vi vet at det ikke ligger lenger vest; der er naturen helt annerledes og inviterer ikke til noen besøk i dalgroper eller daler. Vi vet at det ikke ligger i denne dalen. Den er sett og studert og ekskludert. Hvor kan det så ligge?

Man kan dra videre nordover. Man kan dra nordøstover, men ikke altfor langt idet Helge selv hevder han dro østover mot Sandy Lake. Man kan dra østover, krysse Snowdrifts nordre arm, men da blir avstanden til Sandy Lake veldig liten, knapt noen kilometer. Ikke umulig det. Ingenting er umulig her, men da sliter man litt med hans dagsreiser i sønderled for å hente ved. Dro han da gjennom Macahan-land, krysset de veldige eskerene og helt ned i den dalen eller enda lenger syd når det høyst sannsynlig lå ved meget nærmere, nemlig nede i dalen som holder Snowdrifts nordre arm?

Spørsmålene er mange. Det er litt som å lete etter denne berømte nåla i høystakken med dårlige kartreferanser. Helges bok «Pelsjegerliv» er, skal man tro Eirik – Helges barnebarn – en roman basert på et grunnlag av faktiske hendelser. Helge ga selv uttrykk for dette også. Her er ting lagt litt til og trukket fra og retninger og hendelsenes faktiske rekkefølge er stokket litt om slik at det skal passe bokformen bedre. Det er ikke noe galt i det. Boka er veldig bra den – det er bare det at det gjør det til en utfordring å finne hvor denne leiren egentlig lå.

Det er ikke fritt for at man begynner å snakke om en ny tur allerede. Den vil i så fall ikke gå hit, men derimot til mer nordlige og nordøstlige egne – enda lenger bort fra tregrensen, men likefullt et steds øst for Sandy Lake.

Mangelen på funn kan kanskje noen tro er en skuffelse for oss. Det er det faktisk ikke. Det hadde vært moro å finne, men – i det minste for meg – er det beste at vi har en konklusjon for vår egen del. Det er ikke her. Helt ok. Vi har uansett hatt en utrolig flott opplevelse her inne på tundraen!