Vi er fremme ved østenden av Sandy Lake. Det er slutt på alle tegn til sivilisasjon. Ingen fly. Ingen bakgrunnsstøy. Vi hører kun det evige suset fra den enorme tundraen rundt oss. Vi har ankommet «the barren land» - landet menneskene ennå ikke har rørt.

Det har blitt kveld og natt etter en begivenhetsrik dag. Vi dro fra Yellowknife med sjøfly klokken 15:00. Turen tok en og en halv time og bød på mengder av turbulens i en stadig kraftigere vind. Erling «Setesdalsmonsen» Sagneskar slet tungt; han blir lett bilsyk. Vi kan underskrive på at den egenskapen egner seg dårlig i et lite sjøfly i sterk vind. - Kapteinen levde et farlig liv, hevdet han etterpå. Det var kun så vidt jeg greide å holde ting innabords. Undertiden skal det nevnes at det var flere om bord som ikke følte at magen var helt med. Om dette egentlig skyldtes mye turbulens eller at gjengen hadde feiret avmarsjen på både Wild Cat Cafe og Black Knight Cafe dagen før, vites ikke, men sannsynligheten er der.

Vel fremme ved Sandy Lake sirklet kapteinen rundt landingsstedet flere ganger. Det var høy sjø og litt vanskelige forhold. Vi nyttet tiden til å studere eskerene (= sandmorener) for å se om det var noen dyrespor der. Vi så flere av åpenbart store dyr. Roy oppdaget en flokk med moskus. Langsmed breddene padlet det små flokker med ender. Her var dyr. Vi gledet oss!

Kapteinen banket inn flyet i reversj opp på stranden slik at vi kunne komme i land med all bagasjen vår. Det var en kjempehaug. At fly kan løfte alt dette, i det minste så små fly, slutter aldri å imponere meg. Det viste seg raskt at stranden ikke var en kommende camp. Den lå definitivt ikke på le-siden; vinden stod inn og fylte det meste med sand, så Roy og jeg ladet våpnene og dro på rekognosering. Vi strøk over haugen bak stranden, opp på eskeren og fant en fin plass på andre siden. Der strakk reinlavsletta seg utover og formelig skrek at her var det fint å ligge. Kort tid etter fikk vi etablert en transportkjede fra stranden, opp lia og over eskeren slik at vi fikk flyttet all bagasjen dit. Jobben tok en snau time og var en kjekk oppstart på treningsleiren.

Sletta er en utrolig vakker bit av verden! Campen kom opp mellom lave busker og sandbanker et lite stykke fra vannet. Det bød opå utfordringer iden sterke vinden, men alle – bortsett fra Jan Maurits – har gode og solide telt. Han derimot tok med seg et «selskapstelt» i full mannshøyde av typen «escort» Teltet tåler hverken vind eller vann, dessverre. Konsekvensen er at vi nu har en konflikt på gang i forhold til at han hevder det er vår skyld at han ikke tok med seg sitt fantastiske stormtelt til 16.000 og i steden endte opp med et telt vi ikke levner mange dagers liv, Her blir det naturligvis tett oppfølging til glede for våre lesere!

Nå er det natt i campen. Jeg skriver. De andre snorker. Min bror holder imponerende lavt volum i natt. De øvrige teltene melder seg av og på i strikt rekkefølge. Utenfor teltåpningen ser jeg tundraen – jeg kikker på den nå; mon tro, kan det hende ulven dukker opp nettopp der? Lukten av leirbålet og utsikt til mat kan friste?

I morgen bærer det ut i søk etter Gus D'Aousts hytte noen kilometer lenger øst. Dagen blir spennende og vil by på tur i terreng, fiske og kanskje en jaktopplevelse. Vi gleder oss. Eventyret er i gang,