Det ble morgen på tundraen etter en lang og kald natt. Vi hadde lagt oss tidlig, for gårsdagen hadde vært både lang og begivenhetsrik. Natten hadde selv bydd på sterk vind og relativt kjølige forhold. At Jan Maurits hadde hengt en av bjønnebjellene på teltet vårt slik at den sang og ringte gjennom hele morgenkvisten, gjorde ikke søvnen meget bedre. Det hører til historien at han naturligvis hevder at han ikke hang bjellen der. Vi tror ham ikke. Vi har nok en alvorlig konflikt på gang her ute på tundraen.

Roy og Thomas var tidlig oppe i dag tidlig. De var spreke og klare og ryddet opp i leiren etter vindens herjinger. Etter nogen tid i fortsatt sterk vind, stadige regnbyger og temperaturer på en del under selv norsk sommertemperatur, gikk de likesågodt tilbake til posene; livet var ikke voldsomt verdt å leve der ute så tidlig på morgenen. Thomas setter jo pris på dette, for – slik Roy hevder – så har kokken vår nå blitt særdeles belest: han har kommet til side tre i billedboka si.

Peter og Christian – dvs. Jeg – var neste pulje ut i oppstandelsesprosessen. Vi kom oss helt ned til matcampen, fyrte opp bål og iverksatte tilvirkning av havregrøt, kaffe og annet som hører villmarksfrokosten til. Bål og røyk og utsikt til varm mat og kaffe satte åpenbart fart i resten av banden som kom rekendes en etter en utover den neste timen.

Været på tundraen, her ved bredden av Sandy Lake, er ikke voldsomt lett å forutse. Det skifter mellom strålende sol, regn, blåst og yr i løpet av minutter. Dette satte dog ikke noen stopper for vår planlagte utflukt denne dagen; vi skulle lete etter hytta til tundraens siste trapper av den gamle garde; Gus D'Aousts Toll Chack! Roy og Erling måtte derfor til verks i yr og regn med å sette sammen den siste kanoen. De burde nå ha fått teken på dette siden de allerede hadde satt sammen to i går. Tiden hopet seg dog opp og vi andre, som da satt og latet oss med beina på hver vår rot med hver vår kaffekopp, skjønte at noe var veldig galt her. Følgelig gikk vi opp for å inspisere. Vi fant plassen for tilvirkning av kanoer i full oppstandelse; gutta var ikke kar om å få satt denne greia sammen. Mannsterke trådte vi støttende til. Etter en del monteringsforsøk greide vi å få denne vanskelige saken til å spille på lag. Kanoen kom i orden. Kort etter var alle tre sjøsatt, vi hadde trukket i redningsvester, fiskestengene var med og haglene ladd for vandring i bjønneskau – dvs: vi kjører 1x rypehagl som varsling og 5 x slugs som dødbringende skudd ved full krise.

Vinden var sterk og vi hadde en veldig tøff jobb med bare å padle inn mot innosen til Sandy Lake. Vi rundet den siste sandbanken og strøk innover i smulere farvann. Kort tid etter la vi til ved bredden for å ta til fots. Som navigatør med kart, kompass og GPS tok jeg føringen innover slik at vi skulle komme oss til rett posisjon for teigen hvor vi regnet med at hytta hans lå, Vår beregning av posisjon er gjort med grunnlag i beskrivelser fra den gamle ringreven Tundra-Tom. Han har vært alle steder på tundraen. Også her. Så vi brukte hans beskrivelser som grunnlag.

Dalføret østafor Sandy Lake er en samling elver og bekker og sjøer i et eneste stort kaos. Går man en vei kan man være sikker på å støte på en dyp creek eller et nytt vann. Går man en annen kan du være sikker på at du ender opp på en eller annen esker som ender i nok et vann eller et ugjennomtrengelig buskas. Hele veien må man være på vakt; dette er bjønneland. Her kan en sulten grizzly ligge og vente. Ulven frykter vi ikke. Den er ikke farlig, bare veldig spennende.Vi fant veien langsmed krokete stier og bekker og elver i meanderløp. Det endte med at vi kun måtte krysse en elv. Det skyldtes mer flaks enn navigatørens dyktighet.

Ved startpunktet for vårt søk etter hytta delte vi oss i grupper og begynte et noenlunde strukturert søk. Området består av enorme eskere kun avbrutt av mindre, grønnkledde daler, elver og bekker. Det ble et omfattende søk over flere kvadratkilometer. Vi var nær ved å gi opp da vi kom over hytta. Den lå, slik som beskrevet, litt ulent til – ikke lett å oppdage – nede ved elven – i ly for den tøffe tundravinteren. Funnet satte oss i fyr og flamme og den gamle, falleferdige tømmerkoia ble tatt i nærmere øyesyn. Erling påbegynte arkeologiske utgravinger for å se om det var noe å finne. Roy har en egen sans for gamle hermetikkbokser og lette opp så mange han kunne. Peter fant den gamle cachen til Gus – dvs. Plattingen han hadde bygd på høye påler for å holde mat og annet interessant unna ulv og bjønn.

Gutta var happy nå. Første ekspedisjonsmål var nådd. Gus D'Aousts hytte var funnet. Dets koordinat er 13V 0385004 6968313. Det morsomme er at den lå kun noen fattige hundre meter fra der vi startet. Hadde vi lett litt bedre i begynnelsen hadde vi spart oss for flere timers leting.

Etter funnet fortsatte vi med et «bonussøk» etter en nedbrent RCMP-hytte rett bortenfor. Denne skulle visstnok være vanskelig å finne. Det var den også. Vi fant mye hogst, men ingen brente stokker, så vi avsluttet etter et par timers leting. Vi hadde uansett funnet det vi var kommet for, nemlig den gamle hytta til Gus.

Vi la iveg hjemover samme veien vi kom. Underveis snublet vi over gamle slakteplasser for rein med flere dusin reinskjeletter. Etter hvert som det led utover ettermiddagen beordret også Jan Maurits Peter ned til vannet for å fiske: han ville ha grillet ørret til middag, skal vites! Så, Peter adlød, strøk ned til vannet og kom opp med en 2 kilos ørret. Middagen var sikret. Den havnet på glørne, perfekt behandlet av kokken Thomas og servert som den lekreste rett. Skulle tro vi åt dyrt på Teatercafeen eller Continental; dette er berre lækkert!

Det har nå blitt natt over tundraen igjen. Min bror har satt igang sin sang. Det er, forunderlig nok, stille i de andre teltene. Teltet blafrer svakt i vinden. Det er absolutt stillhet. Jeg hørte ulven i går natt. Den var langt unna. Mon tro jeg hører den i natt igjen – nærmere?

I morgen blir det ren fiskedag idet vi har stor tro og meget håp om en mer vindsnill dag. Da kan det padles kano, kastes sluk og dorges. Slik det har vært til nå, har vi i realiteten vært værfaste her i villmarksparadiset.