Det ble en grytidig morgen idag. Jeg voknet klokken 04:30, som vanlig med soloppgangen, men fant det ikke for godt å tvinge meg tilbake til søvn for å å våkne på et betydelig senere, men dog mer mennesklig tidspunkt. Grunnen var rett og slett den at jeg har betydelige problemer med å lade satelittelefonen, men har – til stor glede for oss og forhåpentligvis våre lesere – oppdaget at det går an å sende med telefonen når solen er sterk og klar.

Det ble ikke slikt uvær som vi trodde idag. I steden stod solen opp på en skyfri himmel. Varmen satte inn og fordrev nattekulden som alle var enige i at hadde sunket ytterligere noen grader. Det var frost i natt. Ullundertøy og annet rundt hals og på hode fungerte bra i soveposene bortetter.

Det ble liv i leiren med tiden. Jeg hadde sendt avgårde dagens reisebrev, var ferdig og allerede i gang med å pakke tingene mine på plass i sekken for rask avmarsj. Min bror gryntet innefra teltet. Ellers var det intet liv å spore før varmen satte skikkelig inn og teltene ble omgjort til bakerovner. Det skjedde rundt 08:00. Da ble det liv i glidelåsene i soveposene, folk harket og bar seg, snøt seg og ramlet ut av teltene.

Erling «Setesdalsmonsen» begynte på sin detchenjobb, dvs. sanke ved. Jeg bygde opp et frokostbål, fikk fyr og ble morgenkvistens fyrbøter og vannkokevakt. Folk vaklet ned fra teltene med trøtte tryner, merker etter oppblåsbare puter, glidelåser og en vond stein som lå akkurat under liggeunderlaget på helt feil sted. Stive og gamle menn, alle sammen. Men ingen – og da understrekes ingen – er ved dårlig mot, humør eller på annen måte yter galle mot omverdenen. I likhet med solen, så smiler hele bølingen sine tapre smil en tidlig morgenkvist.

Harald får sitte akkurat så lenge som han vil med sine ting. Han elsker å sysle med sekken sin, ta ting ut, putte de tilbake igjen og ikke minst oppdage ting i sekken han ikke ante han hadde tatt med – eller i verste fall: ikke en gang ante at han hadde. Så, der sitter han med sine lange bein spredd ut over et hav av remedier kun han kan alle navnene på. Flott kamera derimot, ja, det har han. Linsa er lengre enn fra kneet og ned. Han bruker det massivt og tar noen tusen bilder om dagen. Det skal undertiden sies at Harald er happy med tempoet; han elsker det slow med masse tid til sine ting.

Etter frokost – en som for øvrig Harald kom ca 1 time for sent til, dvs: han ankom ca 1 time etter at den forrige hadde fått sitt varme vann servert – da pakket vi de siste tingene, satte først i vei i vesterled, snart i sør-vesterled langsmed en creek (=litt stor bekk) som renner ut i Snowdrifts nordre arm (Det er Helge Ingstad som kaller dette Snowdrifts nordre arm). Vi vandret over enorme eskere svære som høyhus i Oslo, snart var vi nede i dype daler mellom de enorme haugene. Dernest entret vi lange, slanke og nesten rent ut feminine eskere med sine myke sanddyner.

Det varte ikke lenge før vi var over og gjennom det kuperte eskerlandskapet før vi kom inn i noe helt nytt vi egentlig ikke hadde ventet å se. Jeg gikk et stykke foran fortroppen og kom inn mellom svære eskere som hadde et annet uttrykk enn de andre. Det var noe særs westernaktig over dette! Jeg kom over på egga. Der skuet jeg ut over en bred dal som var overstrødd av enkeltstående granlegger mellom rullestein, sandbanker og klipper som skjøt frem fra dalbunn og dalsider. - Dette er Macahan-land, ropte jeg til min bror Peter og viste til den gamle, kjente – og utrolig bra – westernserien «I ville vesten» - alternativt «Familien Macahan» - fra sent 70-tall. Det var som å komme inn i en eller annen scene hvor barske Zebulon Macahan – spilt av norskættede James Arness – smyger seg innpå den sleske Mister Peasley mens han graver gull på marka han stjal fra stakkars Aunt Molly og resten av familien. Her var et ukjent westernland som ikke var sett på film ennå, det skal være visst!

Fascinert beveget vi oss langsmed dalen, oppe på egga. Fascinasjonen var kun avbrutt av en «never lower your guard» skjerpings. Dette er det første virkelige bjønnelandet vi går inn i. I 2010 pekte indianerene med sine knoklede fingre på kartet – og stedet var disse trakter: - Grizzly! sa de. - There are three grizzlys there!

Og her er vi nå. I dette tregrizzlylandet. Vi kom hit fra tundraen, bykset ned i dalen og måtte forsere elven som skar igjennom her. Det var lettere sagt enn gjort, men Thomas fant en vei gjennom et voldsomt tett kratt hvor bjønnen kunne ha stått ved siden av deg og tatt et lynkjapt jafs før du over hodet greide å reagere. - Vietnam! kom det fra Jan-Maurits. - Jeg får deja-vu fra en eller annen Rambo-film. Dette er et jungelkratt og Viet-Cong ligger der borte og bare venter på å lage hakkemat av oss!

Vi kom helskinnet gjennom. Det var hverken Viet-Congs eller grizzlys i krattet. Flaks for det, for da vi omsider fant en plass for camp, så var den så fantastisk flott i et så utrolig vakkert landskap at jeg ville ha sloss med mer enn livet som innsats dersom jeg hadde visst hvor vakker det var her.

Campen ligger på en deilig reinlavsmatte. Her trengs ingen liggeunderlag. Pluggene glir ned i jorden som om det var smør. Vi ligger i høyden. Her er utsikt ut over Macahan-land – eller Macahan-dalen som vi kaller det – samt en liten innsjø vi har kalt «Sigrid» Hvorfor Sigrid? Vel, policyen er at alle vann skal ha jentenavn – eller navn etter fotballag. «Sigrid» er ubrukt på tundraen. Ledig navn. Ferdig snakket. Tatt i bruk.

Det ble tid for lauge av ytterst svette kropper i «Sigrid» når camp var på plass og livet kunne komme i gang. Etappen var – i likhet med alle etapper – relativt korte. Grunnen er den at vi ønsker å ha tid hvert sted til å ta en tur uten sekk i teigene, kikke på spor, lytte på lyder, fiske og bare ha det godt. Vi har bestemt at lange etapper og spurtrunder er tabu: det er en uting stresse og mase. Villmarka skal nytes. Det verste som skjer er at du bare ser hælene til mannen foran.

Bunnen i «Sigrid» var relativt gjørmete. Nede i gjørma var det kaldt. - Jeg har ikke kontakt med føttene mine, brølte Roy mens han nitørket føttene sine på land. Peter hevdet at han pådro seg alvorlig negesprett. Andre derimot, valgte å ikke sette føttene nedi, men bare svømme rundt. Ingen av de hevdet at dette var kaldt. De hadde det bra. Vi er naturligvis overbeviste om at dette bare var skryt og fanteri. Klart det er kaldt!

Det var +23 grader celcius her i skyggen i ettermiddag, rundt klokken 18:00. Gutta ligger strødd rundt på eskeren, halvsover, spåprater eller har tatt høl på dagens tørrmatrasjon. Stemningen er dempet, men meget positiv. Alt er sår vel, slapt og rolig – helt til, sånn plutselig Thomas utbryter – Masse dyr! Der borte! Vi andre stormer til og glor. Det er en stor bøling moskuser som tar seg tvers over Macahan-dalen i trav. Det er store herrer og mindre damer og en hel hurv små kalver. Baketter kommer etternølerene, de herrene som muligens har tenkt til å ta seg til rette i dameflokken når høvdingen er uppmerksom?

Det begynner å bli ulidelig spennende. Vi vet at disse dyra ikke er til å spøke med. Vi vet at strømmen av utfordrere til høvdingen i flokken er mange og at disse kommer etter flokken. De er stappet med hormoner og går fullstendig berserk hvis man kommer i veien for dem, Det er sagt at en slik hormonherre kan fly på en flue på en stubbe i vilt raseri. Vi opplevde dem i 2010, to av gutta ble forfulgt; vi ønsker ikke det igjen. Behørlig avstand av behørlig respekt er nødvendige forholdsregler nå. Vi har nemlig allerede hørt dem; lyden av herrene som kommer bakfra. Vi vet også at både ulver og bjønn kan følge i sporene deres – en kalvestek er aldri å forakte hva enten man er tobeint eller firbeint.

Kvelden er nå over oss og vi kjenner at temperaturen synker fort. Det blir nok frost i natt også. Det blir en spennende natt; vil vi få høre brølene fra de hormonfylte herrene gjennom natten, kanskje noen ulver – eller; kan det hende en av de tre grizzlyene rusler i krattet på spor av flokken?