Det har vært en fantastisk dag med skyfri himmel, svak vind og hele 27 varmegrader. Sandy Lake har ligget stille som et vakkert, innbydende og nypolert speil i hele dag. Det var slike dager vi drømte om i kalde norske vinternetter.

Vi våknet tidlig i morges alle mann. Det ble altfor varmt i posene inni teltene ettersom solen tok tak. Klokka var ikke mer enn syv da bølingen fant det ulevelig der inne. Det bar ut uansett om man var trøtt eller ikke. Det var duket for tropedag på tundraen!

Det ble tidlig bestemt at lauge – dvs. Kroppsvask – måtte tilhøre en av dagens gjøremål ved siden av alt det andre vi gjerne ville gjøre. Men først var det tradisjonell havregrøt med nøtter og brunt sukker som stod på menyen. Her ute er dette en fantastisk start på dagen; ingenting er som god og varm havregrøt med masse nøtter og brunt sukker. Det gir godt humør og masse energi å gå på ut over dagen!

Det var for tidlig med lauge etter frokost. Man trenger ikke å ha erfaring for å kjenne at vannet var kaldt. Det kreves derimot minst en gangs tidligere erfaring for å vite at innsjøer her på tundraen gjerne blir til varme kilder når klokka runder to på en dag med god solstek. Vi valgte derfor å vente. Å si vi valgte er å ta i. Ikke en kjeft ville uti isvannet. Greit vi kan gi uttrykk for å være tøffe. Det er vi ikke. Dette er en gjeng pingler på tundraen – ihvertfall hva angår viljestyrken til å gjennomføre lauge i småkaldt vann.

Vi lot oss heller friste av kanoturer med fiskestang utover Sandy Lake i alle himmelretninger. Det var deilig å komme seg ut i kanoen og bare surre rundt. Litt dorging og litt avslapping med beina uti vannet. Det er balsam for sjelen dette her. Den totale stillheten omfavner oss. Stillheten brytes kun av naturens egne lyder. Fugler som synger. Ender som kvekker. Men så eksploderer stillheten i et sprakende rabalder. Ut av lydeksplosjonen kommer Roy. - Kano, dette er land – dvs. Roy – meg! Thomas skvetter, men ikke mer enn at han greier å fiske frem radioen og svare. - Ser dere dyret som svømmer over sjøen foran dere? Det gjorde vi ikke, men med nærmere instruksjoner så begynte fosspadlingen i angitt retning. - Kano, dette er land. Dyret har snudd og svømmer tilbake mot land, fortsatte Roy. Han ga nye instrukser og vi padlet videre. Kikkertene ble flittig brukt, og omsider fikk vi øye på dyret. Det var en rein som opprinnelig hadde satt seg fore å krysse Sandy Lake fra syd- til nordbredd. Foretaket ble høyst sannsynlig forstyrret av oss. Den hadde snudd, den svømte mot land og fikk beina på fast jord og strøk oppetter lia og innover tundraen. Det var et flott dyr, skal vites, hevdet kikkertkikkerne. Det er ikke så ofte man ser caribous (=rein) i disse traktene om sommeren. Trekkreinen er oppe i arktis for å parre seg. Her nede er det kun skogscaribouer igjen – og sikkert en og annen litt forkommen og bortkommen trekkrein.

Varmen gjorde oss klare for lauge rundt tre tiden.-Vannet holder tolv grader, hevdet Jan Maurits idet han stupte uti. Det gjorde neppe det. Vi begynner bare å bli gamle. Vannet kan ikke ha vært kaldere enn 16 grader. Det er jeg viss på. Ellers hadde jeg tatt kroppsvask fra land. Ingen får meg uti isvann. Litt komf må man ha. Sjølpining får andre stå for.

Tidlig kveld ble tilbrakt på campens «soldekk» Kokken Thomas serverte grillet ørret (Vi kaller det «ørret» Lokalt heter dette «Lake Trout» Ørret er godt nok navn for oss). Det smakte fortreffelig med hvitløk og alle de tingene bare en kokk kan gjøre av magi med flotte råvarer. Deretter ble det kaffe. Så ble det servert drammer. De ble det flere av. Stemningen steg – om mulig – enda høyere og skrøner og råskinnshistorier fikk enda flere bein å gå på.

Nå, i denne stund, har de andre dratt på kvelds og nattfiske innover innosen til sandy Lake og vannene innenfor. Så, her sitter jeg aleine akkurat nå. Har satt hagla litt nærmere. Man kan aldri vite. Som indianeren George Marlowe sa: - Never lower your guard. If you do so, bad things will happen. Always. George er en utgammer indianer. Han er født og oppvokst her inne på tundraen med hundespann og jakt om vinteren som liv og næring. Han vet hva han prater om. Å ikke ta bjønnen alvorlig er reinspikka dumdristighet. Det er greit at man ikke skal være i krigsberedskap – det er definitivt å overdrive; men du må vite hvor ditt våpen er, at det er innenfor rimelig rekkevidde og du må vite hva det er ladd med. Det eneste som nedlegger en bjønn med hagle er slugs. Jeg lader derfor alltid om før natten. Jeg kommer til å lade om her når jeg er alene.

Det blir nok en sen fiskenatt nå, men det kommer til å bli en tidlig morgen. I morgen bærer det innover åsene mot Whitefish Lake; kjempefiskenes bosted, liker vi å tro og fantasere om. Det blir en mellomlang, grei tur. Vi bruker dagen og har med last for en natts overnatting. Dette blir bra!

For øvrig: Ja, «endelig» har myggen og blackfliesene kommet frem fra lyngen etter kulden og vinden. Det var forventet. Vi er klare. Greit at de ser på oss som delikate middager, men det skal bli kamp om blodet, det kan vi love!