Fem års arbeide er fullendt. Vi begynte med et areale på størrelse med halve sørnorge og en bok vi ikke riktig helt visste om vi kunne stole på. Vi snakket med Ingstad familien. Vi fikk innsyn og kopier av tidligere upubliserte bilder. Min bror Peter satte seg grundig inn i bokens geografiske antydninger. Jeg, Christian, satte meg grundig inn i kart og bilder. Det store spørsmålet var: hvor kunne det tenkes at Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter, den legendariske leiren i kapittelet «Alene på tundraen» i boken «Pelsjegerliv»
De fleste vi støtte på og spurte sa enten: det er umulig å finne ut av eller at det naturligvis lå ved Ingstad Creek. Vi visste at noen hadde søkt ved Ingstad Creek og ikke funnet noe. Vi fant denne bekkens plassering uforenelig med Helges egne beskrivelser i boka. Men hvor mye kunne vi stole på de beskrivelsene: hvor mye var en romantisert fremstilling og hvor mye var facts?
I 2010 følte vi oss klare på den måten at ja, vi hadde et par teiger vi mente var verdige kandidater. Jeg vil, i ettertid, ikke si vi feilet selv om ekspedisjonen ikke ga de rette frukter. Vi var den gang – og likeså i tiden etterpå – sikre på at Helges leir måtte ha ligget i dette lendet og dette dalføret et eller annet sted.
Slik kom ekspedisjonens andre del i gang. Vi ville søke på nytt og søke i andre teiger. Vi la opp en såkalt «Walkeabout» Vi er klar over at dette i aborginsk betydning innebærer noe ganske annet enn hva vi her la ut på, men vi fant betegnelsen helt ok fordi vi nå skulle ut på en på forhånd planlagt runde på tundraen, men hvor ruten likefullt ikke var med spikret enn at den fort kunne avvike – og, ikke minst: vi var ute etter å oppleve og å oppdage!
Vi hadde gjort unna våre undersøkelser ved Rally 3, ved vannet vi har kalt «Helge» og «Anne Stine» til ære for disse to fremtragende menneskene. Vi søkte naturligvis om igjen i det gamle skogholtet vi hadde plukket ut forut for 2010 ekspedisjonen. Svaret var og ble det samme: Helge kan umulig ha hatt sitt vinterkvarter der. I det følgende undersøkte vi teigene og skogoltene østover i dalen med det samme resultat. Det var riktig natur og riktige former, men intet liknet slik det må likne for å kunne si at dette var Helges vinterkvarter.
Vi brøt leir. Vi var ikke skuffet. Vi hadde slått fast et faktum: det var ikke her. Min konklusjon var da at greit nok, men nå har tingene begynt å begrense seg skikkelig. Vi snakker, jamfør boka, om Snowdrifts nordre arm, vi snakker om vest for Sandy Lake og vi snakker om en plass som kan oppfattes som en grop når man kommer over de hvite vidder, men som likefullt er en dal.
Vi diskuterte dette før vi brøt leir. Flere pekte på et nytt skogholt ... (redigert bort) ..., ved vannet vi av tekniske årsaker kalte «Britt» - Det har bratte sider, sa Åge, og det kan stemme. - Det er en ... (redigert bort) ..., sa en annen. Det kan også stemme i forhold til bokas bilde «Tre ulver» - Det er et vann der, ganske stort, men betydelig mindre enn andre vann, hevdet en tredje.
Da vi brøt leir fra Rally 3 var vi ikke yre, det skal ikke sies, men det var en klar entusiasme og spenning å spore. - Søket er ikke over, understrekte Erling «Setesdalsmonsen» - akkurat det nikket alle bifallende til: å ikke finne det her betød ikke at vi ikke kunne finne det der. Det var fremdeles muligheter og vår «Walkeabout» på tundraen var definitivt ikke over: vi kunne dra hvor vi ville der vi mente at vi kunne finne noe.
Vi strøk opp på nordegga av denne flotte dalen vi først hadde antatt at Helge hadde sitt vinterkvarter. Å gå på egga er helt ok. En ting er at det gir god utsikt. En annen ting er at det gir oss vind som gjør plagen fra blackflies og mygg betydelig mindre. På alle sider bredte den vidstrakte tundraen seg utover; den bølget innover i det uendelige. Ikke flatt som en pannekake; nei – det er en uendelig horisont som aldri tar slutt med hei på hei som bukter seg innover mellom perlerader av små og store innsjøer, elver, bekker og plutselige, dramatiske fremspring.
Som vi går, sperres vår videre ferd av en ganske stor flokk moskusokser. Thomas mener først han ser en hel serie jordhauger, men kommer til at det neppe kan stemme. Kikkerten kommer frem, og ja; det er en flokk moskus. Vi andre strømmer til og vi trekker forsiktig nærmere, men dog likevel på behørlig avstand. Denne gjengen er ikke til å spøke med. Vi må holde oss godt utenfor deres umiddelbare revir – eller sikkerhetssone – slik at de ikke på noen måte føler seg truet. Gjør de det, så er vi i livsfare. Å komme på kant med en lite blid løitnant i moskusflokken er noe man helst vil unngå. Likefullt, vi fikk en hel serie bilder og film av flokken. Det var en spennende opplevelse. Å møte selve urdyret, en art i fårefamilien så vidt jeg husker, men som tåler den mest ekstreme kulde og villeste vinterstorm uten større problemer, det er noe å ta med seg videre i livet.
Vi gikk i en stor bue rundt moskusflokken. Det var viktig å ha øyekontakt i tilfelle de skulle komme til å sette i marsj i vår retning. Det gjorde de ikke, og vi kom ned til vadestedet vi hadde plukket ut. Det var åpenbart at moskusen også hadde krysset her. Alle sporene vitnet klart om det. Så la vi i vei i sønderled langsmed elven og opp på eskeren.
På denne eskeren kom vi over det vi antar er en jaktleir for indianerene. Den var ikke gammel. Vi noterte oss noen «best før» datoer på diverse kartonger og remedier samt at vi slo fast at dette ikke var helt bra: hva går det gjennom hodene på folk som etterlater slike enorme mengder søppel i naturen? Stygt. Ikke mer å si om det.
Vi fulgte eskeren som nå dreide østover igjen, passerte vannet «Yrsa» og nærmet oss vannet «Britt» Det var det et skogholt vi gjerne ville undersøke. Ingenting tydet på, rent kartmessig, at det ikke kunne være der. På vei opp de siste stigningene av eskeren mot vannet sprang det frem et dyr fra krattet. I mektige sprang for den gjennom vidjetjerret og ut langsmed eskeren. Vi skvatt. - Det var et brunhvitt dyr på fire bein, hevdet Thomas. Selv så jeg ikke mere enn at jeg nesten bare så et hvitt dyr. Kunne det være en fugl slik det sprang frem? Alle spørsmål ble besvart da bakpatruljen bestående av Peter og Harald proklamerte at det var en jerv som for gjennom tjerret. Det var på en måte nysgjerrig der det kikket frem fra skogen og senere bak sandhaugen. Harald greide å ta noen bilder i all hast. Dessverre var det ikke super-objektivet hans, men likefullt fikk han fanget dette sjeldne og myteomspundne dyret på minnekortet.
Vi gikk ned i skogholtet. Åge og jeg oppdaget omtrent samtidig to spesielt markerte ting i terrenget vi kjente igjen fra helges bilder. Åge oppdaget fordypningene i åssiden som ses klart og tydelig på Helges oversiktsbilde fra dalen. Jeg oppdaget disse helt spesielle «hattene» i åssiden. Vi bli yre. Dette smakte av noe.
Det gikk kun en flaske vann før jeg sprang ut på fotosafari. Hvor er Christian, spurte de andre. Min bror, Peter, sa tørt – Han er der oppe. Han visste hva jeg var ute etter. Jeg var ute etter oversiktsbildet og beviset jeg kaller «de seks steinene» Han hadde rett. Ingenting kunne stoppe med fra dette nå: jeg måtte finne det stedet Helge hadde tatt oversiktsbildet samt det legendariske «tre ulver» bildet som er gjengitt i «Pelsjegerliv»
Jeg strøk nordover dalen gjennom umenneskelig tette vidjetjerr – de tetteste jeg noen gang har kjempet meg gjennom – og opp fjellsiden. Det liknet. Momentene var der, men perspektivet var ikke riktig. Så kom jeg på at i bokas bilde av «tre ulver», så skjøt det frem en fjelltunge midt i dalen. Den var der. Kunne bildet være tatt derfra? Vel jeg for dit, gjennom det uhorvelige og umenneskelige vidjetjerret og krabbet opp på fjelltungen. Først så jeg rabben som skjøt frem langsetter rabben. Så var det steinene. De seks. De liknet. Jeg ble yr og trakk opp fjellsiden, tok frem kameraet og kikket i det, kikket så på Helges bilde og kikket så med det blotte øye.
Til slutt fant jeg posisjonen. Jeg ble gal av begeistring! Det var her! Her har har villmarkshelten stått! Nedenfor, på rabben, lå steinene. Jeg så på dem en etter en. Fantes den på bildet? Ja! Fantes den flate der på bildet? Ja! Hver eneste stein lå akkurat der de skulle idag som for 80 år siden. Egga foran meg, den som lå kun meter foran meg, ja, det var egga fra bildet – bare det at det var litt snø på den dengang! Hva med bakgrunnen – horisonten? Jeg kikket kritisk på hver eneste detalj, hvert eneste fremspring og hver eneste stein, men kunne ikke finne noe ulikt. Intet i denne posisjonen kunne avkrefte at dette var rett sted. Jeg jublet. Dette var helt vilt. Dette er dalen! Nå handlet det kun om å finne resten!
Jeg har jobbet med Helges bilder i fem år. Min bror og jeg har plassert dem i forhold til hverandre og satt nord og syd-retninger. Foreløpig, med dette ene bildet plassert, viste dette seg hittil å stemme. Neste jobb var «tre ulver» Jeg viste umiddelbart hvor det var. Alt forarbeide fortalte meg deg, så jeg strøk over dalen og opp over heisiden. Der lå de mange steinene foran meg som vi også ser helt klart på «tre ulver» fra boken. Jeg ble igjen lamslått; det som på bildet ser ut som en fordypning ser også ut som en fordypning i enden av skogen fra denne posisjonen; det er bare det at det er en optisk illusjon pga. fremspringet lenger fremme! Jeg fant Helges posisjon for hans bilde og knipset en serie av mine bilder. Det var helt likt. Det var her han stod, den luringen!
Nede fra skogholtet begynte det å strømme opp en evig serie av rop, glam og entusiastiske utrop. Blikkboks her! Hogst her! Men en av de mest forunderlige, og viktigste tingene, var Erling «Setesdalsmonsens» funn. Han hadde regelrett gått seg fullstendig vill i vidjetjerret der nede, mistet brillene og var relativt fortapt. Men det var i denne sin fortapte forfatning at han ramlet over en haug av gamle reinsdyrbein. Peter, min bror, og en gjeng assistenter kom til unnsetning. De grov så opp en haug av enorme mengder reinsdyrknokler. Disse lå i all hovedsak i en haug, men det lå i tillegg strødd knokler rundt om på et stort område. Roy fant en mengde utgamle blikkbokser. Peter fant en patronhylse i haugen (som jeg nå vil ta med til Børselars på Eidsvoll for datering).
Det var et stort funn, men søket og jobben var ikke over. Hvor stod teltet? Hvordan stof det? Hvor var cachet og – ikke minst – hvor er steinen som vises over teltet på Helges egne bilder fra leiren?
Vi søkte og søkte, men det var først da Åge, Erling og Jan Maurits fant steinen oppi lia at puslespillet falt på plass. Peter og jeg hadde på forhånd søkt etter to trær som skulle stå i V-formasjon rett til venstre for teltet. Visst er det lenge siden – kan man finne de? Ja, her vokser ting så langsomt og ting råtner så uavlatelig tregt at slikt kan finnes. Gamle stubber står i over hundre år! Hvor er disse V-formede trærne? Peter gjorde et poeng av at flere av disse trærne var vindskjeve, hvilket man faktisk ikke ser andre steder på tundraen. Fra bildene til Helge ser vi vindskjeve trær. Intet bevis, men det var noe å fundere på.
Når Åge, Erling og Jan Maurits fant steinen og Peter og jeg hadde funnet V-treet, dvs. to trær i slik formasjon hvorav det ene fremdeles stod mens det andre hadde falt, ble det et yre leven! Peter og jeg løp frem og tilbake. - Slik må teltet ha stått hvis steinen stod der, sa Peter. - Ja, det stemmer, for da kommer det V-formede treet her – og det står der, sa jeg. Jan Maurits, som hadde trukket ned fra kollen, fant noen flate og sirlig plasserte steiner ved der inngangen har vært, slik vi ser det. - Disse kan han ha brukt foran teltet til å trampe på for å få av seg snøen, eller kanskje som «fjøl» når han hogg i det frosne reinskjøttet?
Straks etter at teltet var plassert i forholt til steinen og bakgrunnen kom den siste store oppdagelsen: cachet fra bildet stemte akkurat over ens med stedet Erling fant haugen av reinsdyrknokler; knoklene lå til venstre for cachet. Her har han drevet hogd og drevet slakt og slengt bein og annet rett til siden!
Men hvor var ovnen hans? Vi visste at han etterlot seg ovnen, men det kunne hende – naturligvis – at noen andre hadde overtatt den? Det var da Harald måtte opp i teigen i et visst ærende han ramlet over den. Jagu! Der var den – og den har stått der lenge! En blikk-ovn av samme type trapperene brukte – og ganske identisk med den vi fant ved Gus D'Aousts hytte – stod der rank og flott. Forskjellen var den at denne ovnen hadde fått et helt tre vokst gjennom seg. Det var et høvelig tilårskomment tre, det skal være visst, så her har ovnen ligget lenge!
Det var en særs oppspilt og entusiastisk patrulje som møttes utenfor skogteigen for å spise. Alt stemte. Vi hadde oversiktsbildet. Seks mann hadde vært oppe og verifisert ektheten i det jeg hadde sett. Alle kom lamslått ned: det er her! Steinen var funnet. Den plasserte hele leiren ved triangulering mot «tre ulver» og oversiktsbildet. Bakrunnen, det vi så, kunne ikke på noen måte avkrefte at dette var stedet. Vi var mer enn happy. Vi var nesten euforiske.
Det var åtte happy karer som forlot skogholtet. På veien diskuterte Peter og jeg funnene. Det var da vi egentlig kom til at ja, den utgamle kanoen vi fant nede ved vannet, den kunne godt ha tilhørt Helge den også. Bildene viser at han hadde med seg en kano. Vi ser den i leiren. Men, når vinteren var over hadde han bestemt seg for å reise hjem (til norge). Det gjorde han høvelig tidelig, for den siste ferden inn til handelsutposten, den gjorde han med slede over isen – ikke kano. Kan det være at han faktisk etterlot seg kanoen? Vi vet ingenting om det, men umiddelbare sammenlikninger mellom kanoen han brukte i «Pelsjegerliv» og funnene våre av en tilsvarende kano samt rester av det lerretet som lå rundt, forteller oss at ja, dette kan ha vært Helge Ingstads kano fra «Pelsjegerliv»
Det bør forøvrig nevnes at ekornet Helge beklager seg dypt over i «Pelsjegerliv» antakeligvis fikk etterkommere. I skogteigen var det et ekorn som holdt et svare leven når vi var der. Det smatret og gneldret voldsomt hvor enn vi satte vår fot. Vi er skjønt enige om at dette må være noe sånt som sønnesønns ekornsønn i 35 generasjon eller noe slikt. Make til leven har vi sjeldent hørt fra noe ekorn her i Canada!
– Dette er veldig morsomt og en stor begivenhet. Jeg ønsker å gratulere dem alle sammen, og er imponert over at de endelig har klart det, sier Eirik Sandberg Ingstad, barnebarnet til selveste Helge Ingstad, da han får se bildene og leserbrevene som viser at romerikingene har funnet bestefarens legendariske camp.
– Tundraen er jo enorm, så det er utrolig at de faktisk har klart å finne håndfaste bevis, sier Sandberg Ingstad.
– Jeg blir veldig entusiastisk og oppglødd når jeg hører det selv. Å stå på slike gamle, historiske gjengrodde stier, er som å kjenne historien på kroppen. Minnene etter Ingstad og betydningen han har hatt for senere generasjoner blir forsterket ved et funn som dette, og det er utrolig morsomt. Det må ha vært fryktelig vanskelig å finne campen, jeg vil tro det var som å finne nåla i høystakken omtrent, så jeg gleder meg til å høre hvordan de har gått fram, sier Stein P. Aasheim.
>> Les mer om funnet av Helge Ingstads vinterkvarter i dalgropa 1929-30 her.
Bilde over: Oversiktsbildet over dalgropa hvor Helge Ingstad holdt vinterkvarter året 1929-30 i Northwest Territories, Canada. Les mer om bildet og funnet her. Foto: Christian Engelschiøn