Gutta i Sandy Lake Expedition var happy. Det skal være visst. Vi hadde sett Whitefish Lake. Vi hadde funnet Gus D'Aousts hytte. Vi hadde sirklet inn og funnet det myteomspundne vinterkvarteret til Helge Ingstad. Vi hadde sett moskus, jerv, ulv, rein og fisk så store at selv de fiskevante ennu gikk rundt med brede glis i lykkerus. Vi trodde vi var ferdige med den slags. Vi trodde at den tiden vi hadde foran oss, den skulle dreie seg om håndterlig, gammeldags pioneerånd i herlige Snowdrift River.

>> Se bildene

Så var det at vi hadde hatt en strevsom dag på elven med flere portages, lininger og turer ut i vannet. Solen stekte nådeløst fra en skyfri himmel. Ikke en av oss ville lukte på den andre. Enkelte orket knapt å sitte ved siden av seg selv. De uheldige slikket - eller i det minste - stelte sine sår etter flere ublide møter med svartfluenes (blackflies) blodfester i vidjetjerrene langsmed bredden. Andre hadde en vond tå eller følte seg øm i en eller annen muskel. Vi var sultne og slitne. Likevel, det var en gjeng uten selvmedlidenhet og klaging og syting, javisst; men det var definitivt ikke fritt for at flere stirret lengselsfullt ned i en elve som fristet til vask, kroppspleie og bare nytelse - eller stirret tomt ut i luften og drømte om en kokende gryte med noe godt for magen.

Vi kom til en steingard utpå ettermiddagen. Ingen sa noe, men alle visste at dette var en tøffing - en slik ansamling av stein og drivgods vi ikke aktet å gi oss i kast med denne dagen. Ingen orket tanken på en ny runde med bæring av altfor mye gods gjennom tjerr og kratt under en brennhet sol. Slik gikk det til at vi la til bredden og kløv de ti til tolv metrene oppover, fant en fin matte med reinlav innimellom fureuleggene og satte leir for natten.

Bålet kom opp, grytene ble satt over og noe riktig godt dyttet oppi. Det gikk ikke veldig lenge før sjelen gjenvant sitt velvære og rumlingen i magen stilnet. Det er underlig hvordan energien kommer tilbake bare man får i seg noe mat. Så, det gikk ikke lang tid før flere begynte å snakke om hva som ventet oss i morgen formiddag. - Tror denne er lang, kom det fra Harald. Han snakket om portagen som lå foran oss. - Så ingenting av enden på den uti elven, skjøt Thomas inn. Det har seg gjerne slik at når man først begynner å snakke om slikt, så kommer oppdagertrangen tilbake. - Vi tar en tur nedover. Det må undersøkes. Trangen ble for meget for Peter og Erling, så de strøk fort avgårde for å ta en kikk langsmed elven. Ikke lenge etter rustet jeg, Christian, meg for å følge på. Det ville være en fordel om vi utforsket teigen her litt i fall turen over landet ville bli lang.

Det viste seg at elven gjorde en sving her, så det å følge elven, det var ingen voldsomt god ide hvis man ikke har lyst til å gå ekstra langt. Uti teigen møtte jeg Peter og Erling. De hadde vært langt nede og i og for seg funnet ut omtrent hvor vi skulle bære. Ruten de hadde fulgt var ikke helt etterettbar sånn umiddelbart - eller så var det rett og slett jeg som ikke skjønte noe av deres eventuellt gode veiforklaring. Jeg strøk nå likevel nedover for å ta tingene i nærmere øyesyn. Det bar gjennom både stor og liten skog, et par urer, langsmed en esker, ned i en dal og ut over store reinlavssletter. Lenge trodde jeg at nei nå, nå hadde jeg gått feil! Stoppet. Lyttet. Er det elven? Langsomt gikk jeg videre idet kvelden seg innover heiene og jeg lyttet intenst etter elvebruset.

Etter noen hundre meter veltet lyden av bruset frem fra skogen foran meg. Jeg satte opp farten. Det var da jeg oppdaget noe kjent i lyngen noen meter borte. Blikkbokser! Her var det mange blikkbokser! Vi hadde lært oss den leksa nå etter besøk på diverse leirplasser og hytter i Nordlandet at der det er blikkbokser, der har det i det minste vært et telt - men høyst sannsynlig en leir eller en hytte over noen tid. Jeg kiket litt rundt på plassen, men tenkte at vi fikk ta en nærmere kikk dagen etter, for nå led dagen på hell. Jeg er ikke den som har umiddalbart lyst til å være mutters alene uti nordlandets skoger i mørket. Ikke at jeg er mørkredd, nei; det handler mer om at det er fornuftig å ha med seg lykt når man er ute på ukjente stier i mørket.

Finner man blikkbokser i terrenget på denne måten sånn omtrent noen hundre kilometer ut i villmarka i Canada, da kan du være ganske så viss på at like i nærheten, der må det en gang ha vært en lengre bosetting (teltleir eller hytte). Foto: Christian Engelschiøn, 2013.

Idet jeg gikk videre kom jeg gjennom en tjerr hvor flere umiskjennelige artifakter dukket opp. Det var et utgammelt cache! (Cache = platting hvor pelsjegerene hadde kjøttet lagret slik at rovdyrene ikke fikk tak i det) Det var delvis stålbekledde stolper, flere rustne blikkbokser fra gammel tid og hogst. Her var det åpenbart noe - det var helt sikkert - men jeg måtte videre før mørket tok teigen. Jeg måtte i det minste frem og ned til elven for å finne et bra sted å legge ut fra.

Jeg fant en plass å legge ut fra. Jeg tipper det var samme sted som Peter og Erling så, eller i det minste hadde pekt ut som potensielt sted for utseiling. På veien tilbake prøvde jeg å legge ruten slik at den ville bli enklest mulig å gå den med tunge bører. Det bar derfor innover i teigen mot en esker. Ved eskeren tegnet jeg en stor pil i sanden som ville være godt synlig, mente jeg. Den pekte på utseilingsstedet noen hundre meter sørover. Dernest fulgte jeg eskeren strakt nordover og kom tilbake til leiren vår.

I leiren gikk drammen allerede rundt bålet, gutta var kommet mer til hektene og det var god stemning i villmarka. Slitne var vi, ja, men humøret var på topp til tross for at vi hverken hadde fått fanget fisk eller fugl de siste dagene. Da varmer en søt og sterk "Caribou" (=Jägermeister) godt i magen slik at historiene kan gå, smilene komme frem, bålet bli høyere og alskens larm og bråk kan skremme selv den sultneste grizzly liketil Yukon.

Det ble en veldig varm dag dagen etter. Svetten skulle komme til å drive av oss allerede etter noen fattige, få timer ut i dagen med bæring. Som "stifinner" la jeg i vei først og forsøkte å lage så store og dype spor som over hodet mulig på alle de åpne sandstrekkene langsmed eskeren. Pilen i sanden lenger fremme, den så jeg på lang avstand. Her er det ikke være noen tvil om hvor vi skal! Slik gikk det da også til at Åge som kom etter, ja, han trasket i sporene, fant pilen - skjønte poenget - og gikk straka veien rett på utfartshavnen. Uten å være sikker, så tror jeg at også Erling fulgte faret like godt og havnet i rett havn etter ikke altfor meget medgått tid.

Verre gikk det med enkelte andre partier - og det skulle komme til å bli skjebnesvangert på - ikke ondt - men bare godt. Det hadde seg slik at jeg hadde lempet av et lass i havnen og var på vei tilbake gjennom den hetedirrende skogen. I det fjerne ble stillheten skjøvet til side av noen "Hallo!" og "Hvor er dere?" De var langt vestafor det planlagte faret, så jeg stilte meg opp og svarte. "Gå mot solen!" Etter en del frem- og tilbakeroping ble det klart at den villgåtte trioen bestod av Thomas, Roy og Peter - og de hadde nyheter! "Vi har funnet en hytte", hørte jeg de hoiet fremover da de nærmet seg. Og, javisst, det var en hytte! Kun meter fra cachet jeg hadde funnet kvelden før, der lå en hytteruin innimellom tette vidjetjerr, granlegger og annet buskas. Det var godt skjult mellom granleggene nedi et dalsøkk. Det var en slik plass man ikke uten videre finner - man ramler heller oppi den. Og for en hytte! Ikke stor - men heller ikke fullstendig ødelagt. Tilstanden var omtrent som hytta til Gus D'Aoust, men denne hadde mer innhold!

Vi tok oss tid til å se nærmere på hytta, for - så vidt oss bekjent - denne hytta er helt ukjent for de fleste. Ikke hadde vi hørt om den og ikke  hadde Tundra Tom pekt i disse egne på kartet og sagt "hytte" Men, hvem i all verden var dette sin, da?

Hytta til Phil D'Aoust ligger godt gjemt mellom granleggene nede i en liten dal. Herfra ser den ute til å ligge åpent, men trekker man en 50 meter unna, så går den plutselig i ett med terrenget. Denne må man ramle over skal man finne den. Foto: Christian Engelschiøn, 2013.

Å gi seg til å rote rundt i en hytte er en operasjon full av viktige valg. Hvor mye skal man rote? Hvordan skal man rote? I bakhodet både skal og bør man ha en tanke: det du rører, det skal ikke ødelegges og det skal legges tilbake akkurat der du fant det på akkurat samme måte som det lå da du fant det. Man kan stille seg spørsmålet, vel, det blir jo ødelagt om noen tid allikevel - hvilket poeng er det å etterlate seg tingene slik man finner det da? Det er et godt spørsmål, men vi på Sandy Lake Expedition 2013 hadde nå den holdningen at det i allefall ikke skulle være vi som ødela tingene. At det fordunster under tidens tann får være så sin sak. At det fordunster fordi vi ødelegger det i mennesklig vanvare, det er ikke greit.

Vi løftet forsiktig på trevirket og noe lerret inne i hytta og kiket rundt. Man kunne se hvor pelsjegeren hadde hatt brisken sin og hvor han hadde hatt spisebordet sitt. Der borte lå oven! Omtrent samme type som både broren Gus og Helge sin. Blikk formet til en tønne med hull til pipe, en flate til å sette gryta og en plass man kunne legge inn ved. Enklere kan det knapt bli. Kan minne om hakket mer avansert brenner enn den langdistansekjørerene fyrer opp i på Femund- og Finnmarksløpet.

Det var da vi fant det. På veggen bak litt av det sammenraste taket. Jeg skjøv trevirket forsiktig til side: "PHILIP D'AOUST" stod det med tydelige blokkbokstaver på veggen over brisken! Så, her var det han holdt til denne fyren som går igjen på et utall av Helges bilder fra både Slavesjøen og vinterkvarteret! Det ble rent for meget for oss som var det, så vi sprang tilbake for å gi beskjed til de andre om at ja, dette var et bra funn! Det er hytta til Phil D'Aoust!

Enten har Phil D'Aoust hatt en kjedelig stund uten forefallende arbeide, eller så har han satt seg fore at nettopp folk som oss en dag skal kunne peke og si, her var han: Philip D'Aoust! Foto: Christian Engelschiøn, 2013.

Å finne hytta til Phil D'Aoust er på mange måter en større ting enn å finne hytta til Gus D'Aoust. Saken er jo den at posisjonen til hytta til Gus er kjent av flere. Vi fikk informasjon fra Tundra Tom om hvor den lå, gikk dit, søkte en stund rundt i teigen og fant den. Denne hyttas beliggenhet derimot, er så vidt meg bekjent ikke kjent av mange. Som sagt, Tundra Tom pekte ikke på kartet og sa "hytte" i disse egne selv om han pekte et par mil lenger borte og sa "tent frame" Vi har ikke hørt indianerene prate om den - og den nevnes ikke i de mange beretningene man kan lese om på nettet. Dette er naturligvis litt rart sett i lys av at Gus D'Aoust var en kjent figur i disse egne - noen burde da vite hvor han lå, også idag? Uansett, dersom posisjonen har gått i glemmeboken, så forstår vi godt at den ikke er funnet av mange etter at glemselens slør la seg over teigen. Hytta ligger nemlig godt skjult nede i en grop i relativt stor og tett skog. Den ligger heller ikke plassert midt i noe naturlig far for vandrende folk. At vi fant den, det berodde først og fremst på at vi var i et søk etter et far, ikke hadde dårlig tid pluss at vi hadde en duo med folk som gikk seg vill og fant den.

Posisjonen til hytta til Phil D'Aoust oppgis ikke i denne artikkelen av samme grunn som at vi ikke oppgir posisjonen til vinterkvarteret til Helge Ingstad. Informasjonen vil bli lagt til Ingstad-arkivet i Riksarkivet og bli underlagt de samme regler for innsyn som gjelder for resten av arkivet.

Deler av ovnen til Phil D'Aoust. Denne er en enkel og primitiv sak som kan minne mye om sledehundkjørerenes "forbrennere" på Femund- og Finnmarksløpene. Effektive om ikke fullt så miljøvennlige. Foto: Christian Engelschiøn, 2013.