På Camp Runa oppdaget jeg til min fortvilelse at batteriet til satelittelefonen ikke lenger ville ta lading. Jeg fant det forunderlig, for jeg hadde tømt det og fulladet det flere ganger uten problemer de siste ukene. Den eneste utfordringen jeg hadde, var at det måtte være sterk og god sol for å få opp dampen på ladingen. Å få nok sol på Runa var ikke noe problem; vi holdt på å renne bort i stekende sol fra skyfri himmel de første dagene. Likevel ville ikke batteriet ta lading. Heldigvis oppdaget jeg at satelittelefonen greide å kople seg til nett og sende rene tekstmeldinger når den kun fikk strøm fra solcellepanelet. Å sende bilder krevde dessverre derimot altfor mye energi.

Vi var på Camp Runa ved Lake Lower Runa i 2010 også. Den gangen forelsket vi oss i den fantastiske stranden og den flotte teltplassen oppe i høyden. Herfra kunne man se hele vannet, strendene og åsene bakenfor og bare nyte det yrende fuglelivet i form av kaklende lomer, en for oss ukjent nøtteskrikeliknende fugl og padlende andemødre med hele ungeskokken på slep mens man gjorde opp sin fisk eller rett og slett la seg til i horisontalen med en kaffekopp. Runa var – og er – et aldri så lite paradis; den optimale kombinasjon av villmarksliv, syden og spa på et og samme sted.

Ved ankomst Camp Runa oppdaget vi noe meget spesielt: midt på stranden var det en haug av sand som mer så ut som en tildekket, skummel sarkofag – eller et menneske. Vi ble naturligvis forundret, for noe liknende hadde vi aldri sett før. Våre spekulasjoner omkring hvordan denne kunne ha blitt skapt, ville ingen ende ta før det rant oss i hug at ja visst, det ble dumpet en gjeng trøndere på Øvre Runa for tre til fire uker siden. Vi hadde snakket med dem i Yellowknife før avreise, ikke minst da vi alle tok en runde farvel-sivilisasjon-øl på Black Knight Cafe (den historien er for øvrig tatt av de fleste sensurer allerede). - Det må være trønderbataljonens verk, gliste Jan Maurits mens Roy og jeg utforsket haugen først med pinner – liksom forsiktige i tilfelle det skulle vise seg å faktisk være noe ille dødt inni der. Dernest gikk vi løs på haugen med spade. Da vi ingenting fant – heldigvis – tok Roy den likesågodt i bruk som hvilehaug for hans ømme rygg der nede på stranden. Det bør bemerkes at haugen ikke ble gravd bort. Den ligger der fremdeles. Jeg nevner dette i tilfelle det er noen som kommer etter oss som også forundres av denne haugen. Likefullt, høyst sannsynlig vil  denne trønderske sand-sarkofag forsvinne med vårflommen til våren. Heller ikke trønderske spor varer evig.

Vi la ut fra Runa i går. Kanoene var igjen pakket for elvepadling. Stemningen var høy selv om været ikke var det beste. Natt til i forigårs hadde vi fått et væromslag. Skyfri himmel ble til buldrende tordenvær og fossende trommeregn. Regnet hadde stått på hele natten og fortsatte utover formiddagen. Vi besluttet – siden vi ikke hadde dårlig tid – å bli der enda en dag i steden for å legge ut på elven i regn. Ikke det at det er noe problem eller noen utfordring, men når man har tiden og den ikke er knapp, da er det både lett og greit å velge bort det som er mindre behagelig. Vi satset på at været ville bedre seg neste dag. Alt tydet egentlig på det; lavtrykket lå i syd, vi hadde østavind og ting tydet på at det ville passere syd for oss og ikke overraske oss med nye passerende regntunge fronter. Neste stopp burde være fortsatt skydekke, litt kaldere men med fare for enkelte byger av variert styrke.

Slik ble det da også. Det var kaldere i går enn dagene før. Men det var opphold og skydekket ble lagsomt mer fragmentert og lettere. Det var padlevær. Vi kunne legge i vei.

Vi har fått dager i pluss i boka – dvs: vi har fått flere dager på kortere strekning enn planlagt. Grunnen er den at vannstanden har sunket kraftig de siste ukene. Vår opprinnelige destinasjon har hele tiden vært Wolf Creek, Flykapteinen inspiserte dette vannet før vi ble dumpet øst i Sandy Lake for omtrent fem uker siden. Den gang var han litt i tvil, men kom til at det skulle gå greit. Etter det har vannstanden sunket betraktelig. Etter lengre diskusjoner og sondringer omkring de utfordringer dette kan gi, har vi besluttet at det tryggeste er å korte ned på ruten og velge et sikrere vann for pick-up. Vi velger å bli plukket opp på Lake Timbervik jamt en mil høyere opp i Snowdrift. Dette tror jeg er et klokt valg. Alternativet gir muligheten for at flyet ikke kan ta av ved Wolf Creek. Hadde det skjedd, ville vi entet måtte padle rundt 11 mil til Siltaza Lake på knappe to dager eller gå opp motstrøms mot Timbervik på den samme tiden. Begge alternativer ville koste oss dyrt både mht tid og ikke minst penger. Det er valgt bort.

Snowdrift går med lav vannstand og de første strykene, Merkur Rapids, var ikke lenger padlebare slik de var i 2010. De ga oss ingen større utfordringer ut over at kanoene måtte slepes gjennom åer og over mindre steingarder. Dette var kun en gjentagelse av de utallige slep-og-dytt rapids vi hadde vært gjennom på vei ned fra Sandy Lake, Vi så spor etter nevnte trønderbataljon; det var spor etter blå-turkise kanoer på mange steiner nedover strykene. De hadde åpenbart også måttet dytte og småbære flere steder.

Vel ute av Merkur Rapids bar det nedover en flott og fin elv uten flere hindringer. Vi kom frem til Moose Lake, tok inn i denne utposingen på elven og la til ved en flott strand i nordenden. Stedet var idyllisk, men idyllen ble kun midlertidig idet Thomas raskt oppdaget en bjønn på den andre siden av vannet. Vi ble entusiastiske, men kunne ikke se den noe mer. Det ble mørkt rundt leirbålet. Drammene gikk rundt. Stille prat ble avbrutt av først knaking i skogen og dernest et snøft eller et «ørp» rett bak oss. Det er ikke fritt for at det satte en støkk i oss. Hagler og bjønnespray kom frem. Vi myste ut i mørke skogen. Det var stille. Ingenting der. Men noe hadde vært der? Alle hørte det vel? Ja, det hadde de fleste – men et «ørp» kan likesågodt ha vært en elg som en bjønn? Helge brukte en «ørpe-trompet» for å lokke til seg brunstige elg i skogen og skriver selv at de sa «ørp». Vi slo oss etter hvert til ro med at ja, dette var nok en elg.

I dag har vi gjennomført flere ekspedisjoner rundt i det fascinerende, skogkledde morenelandskapet rundt Moose Lake. På disse turene oppdaget både Peter og jeg spor etter det vi vil si er en liten bjønn langsmed stranden akkurat i den teigen Thomas observert en sådan. Sporene er nesten som bareføtter. Små og definitivt ikke tunge. Det er først når den tramper ut i skikkelig løsmasse avtrykket blir skikkelig bjørnete; da kommer klørne og tredeputene skikkelig frem. Vi fulgte sporene likefra der Thomas hadde sett bjønnen, langsmed vannene nordover og noterte oss at den hadde tatt til skogen ved det nordligste vannet. Ytterligere undersøkelser av eskere og strender i vannene innover mot vår teig var resultatløse. Vi har derfor konkludert med at det neppe – men naturligvis ikke helt sikkert – var denne bjønnen som knakk grener og sa «ørp» i skogen bak matplassen vår.

Åge har ellers den glede å gratulere sin sønn, Peder, med 8 årsdagen hans! Pappa gleder seg veldig til å se han igjen!!