Begrepet «ekspedisjon» gir voldsomme assosiasjoner. Det dreier seg om menneskelige, nesten uoverkommelige bragder; Livingstone gjennom det ukjente Afrika, Hillary og Norgays erobring av Mount Everest, Sverdrups fire år på Fram i canadisk arktis, Amundsens spektakulære erobring av Sydpolen og Ferdinand Magellans første jordomseiling. Det sier seg selv: de fleste føler vel at det å kalle turen sin en «ekspedisjon» kan være å ta litt vel mye i?

Like fullt er det svært mange som kaller turen sin dette uten at det dreier seg om å oppdage nye land, bli kjent med ukjente folkeslag eller å pådra seg en odds på 1 mot 139 i spørsmålet om ekspedisjonen kommer helskinnet fra dramatikken. De fleste som våger å kalle turen sin for «ekspedisjon» har ikke engang sultperioder der ute i felten – de fleste blir ikke alvorlig syke av dramatiske slangebitt - langt de fleste opplever ikke overfall av fiendtlige urinnbyggere, angrep fra sultne kondorer i Andesfjellene eller haiangrep i det strålende øyeblikket de finner Blackbeards skatt ved Dead Mans Chest i Karibia. I tillegg opplever svært mange langt greiere og mer realistiske mellommenneskelige relasjoner enn hva man skulle få inntrykk av på reality-tv. Like fullt er det svært få i etterkant som stiller spørsmålet: var dette egentlig en ekspedisjon?

Hva er så en «ekspedisjon» når den hverken trenger å være farlig, nyskapende eller fullstendig utarmende? Jeg synes Erling Kagges uttalelse om alle bør «finne sin egen pol» er en god start. Oppfordringen forteller alle – liten som stor, handycappet eller fysisk atlet – at de både kan og bør sette seg sine egne mål og gå mot disse. I hans oppfordring ligger det at en families telttur til øya uti Øyangen med kano, en femåring og en diger bikkje kan være en like verdig «pol» som hans egne ferder til både nord- og sydpolen. Det eneste kravet hans er at målet ikke kommer gratis til deg – at du ikke bare kan trekke kredittkortet eller strekke labben ut fra sofaen og ta eller hente det; det du må gjøre, det må du gjøre selv med eget hode og egne, fysiske handlinger. Polen må settes utenfor din rekkevidde, men likevel ikke lenger enn at ja, du kan nå den hvis du strekker deg litt. Å dra på telttur med kjerring, unge, bikkje og kano uti Øyangen kan, i høyeste grad, være en slik utfordring. For noen kan dette være like voldsomt, spennende og kan hende vel så dramatisk som Sverdrup og Nansens ferd over Grønland eller Johansens og Nansens overvintring på Frans Josefs Land. Så, for deg og meg, defineres begrepet «ekspedisjon» av din egen oppfatning av hvor du tror dine egne grenser går og at polen du har satt seg, den er plassert akkurat utenfor, men likevel innenfor din rekkevidde hvis du planlegger og forbereder deg.

I lyset fra vår noe frie tolkning av Kagges strålende oppfordring, vil jeg påstå at Romerike åpner seg som en fersk og uutforsket villmark! Landet ligger der med sine ukjente utfordringer, sine deilige og ugjennomtrengelige skoger langsmed Vorma og uendelig mystiske trollstille tjern i høydene innover vestsiden av Mistberget. Kan du finne alle gjedders mor som ligger i sivet ved utløpet av Nessa? Kan du finne selve kongen blant ørreter, han som gamlegubben fra Verket hevder er stamfaren til alle de tøffe gutta i vassdraget og som faktisk vaker så høyt oppe som i østenden av Sandbotntjern? Kan du unngå å drømme om en aftenstund ved Andelven – å oppleve den slik Peter Christen Asbjørnsen selv opplevde det i sine «Norske Huldreeventyr og Folkesagn»? Så, når du snakker om at ja, vi må ta den skogsturen den kvelden med mat og drikke og faktisk overnatte der ute under granleggene ved Råsjøen – så la ikke den deilige tanken bli hengende ugrepet og ugjort! Gjør det til deg og din families pol! Beslutt at dere skal gjøre det! La planleggingen bli halve moroa! Gjennomfør det!

Når jeg har lyst på «ekspedisjon», så tenker jeg aldri på at det må være spektakulært, spesielt tøft eller oppsiktsvekkende. Det er ikke der motivasjonen ligger. Den ligger derimot i ønsket om å oppleve noe nytt – eller noe gammelt om igjen – eller å takle en utfordring som ligger utenfor komfortsonen, men fremdeles innenfor kontrollsonen.  Drar jeg alene, setter jeg nok strengere krav til utfordring og vanskelighetsgrad enn om jeg drar med familien. Det må balanseres. Jeg hverken får med meg, eller for den sakens skyld selv ville inngitt meg på å arrangere en ekspedisjon med kona og barna og bikkja i soveposen i -29c ved Langen på Romeriksåsen. Jeg ville derimot syntes det var en fantastisk ekspedisjon å dra på ekspedisjon med familien til Austre-Sandbotntjern sønnafor Øyangen en deilig dag i August. I et slikt tilfelle ville planen vært: Vi går fra Sandsnesseter i Hurdal, gjennom skogen, stiger opp mot Øyangen langsmed gamle stier og tråkk før vi vender mot sørvest og tar til stigningene opp mot de bortgjemte vannene der oppe i høyden. Sekkene begynner å bli tunge og tørsten begynner å ta oss idet vi tar lunsj i de siste tøffe skråningene opp mot målet. Vi er snart fremme. Det handler om en siste anstrengelse. Vi vet at når vi er oppe, så åpenbarer det seg en bortgjemt verden på Romerikes tak hvor sjeldent mennesker går. Her finner man ved til bålet innenfor armlengdes avstand. Her treffer man ingen. Fisken vaker. Myggen surrer sultent rundt. Det slår meg at det ikke er mange steder på Romerike –eller i Norge for den sakens skyld – som minner meg mer om Canada hva angår villmark; det finnes få spor etter mennesker, skogen har falt der den vokste, stiene er laget av dyrene selv. De eneste bålrestene vi finner er faktisk våre egne. Det er bålet fra vår forrige tur opp hit. Det er absolutt stillhet. Ikke engang flyene fra Gardermoen går over her. Gropa gir en deilig ro og rikelig med tid til stille prat rundt leirbålet mens kvelden og natten siger innover leiren. Det er en deilig plass på jorden for voksne, barn og hunder. Det er en enkel ekspedisjon, men like fullt en ekspedisjon stor nok for mange; den krever at dere velger å dra, at dere planlegger, at dere pakker sekken og at dere legger i vei med egen plan for egen maskin!

God tur!