Praten gikk stille rundt leirbålet. Bålet knitret jevnt og trutt. Innimellom våknet det til til liv og blaffet opp. Menneskene rundt kastet lange skygger innover vollene liketil mørket oppslukte dem. Åge hadde fyrt sin kanskje tredje eller fjerde pipe. Erling og Peter snakket om tant og fjas jeg ikke fikk med meg, men morsomt var det tydeligvis, for både de selv og de nærmeste humret i sine nå relativt skjeggbegrodde, solsvidde ansikter. Thomas og Jan Maurits snakket om det Thomas hadde sett på andre siden av vannet. Erling og Åge hadde visstnok ikke vært der på den andre siden av elven. Likefullt mente Thomas at han hadde sett noe hvitt som beveget seg der borte. Det var et lite mysterium.

Drammene gikk langsomt rundt; vi hadde ikke så meget igjen, og det skulle holde hele rundet rundt. Vi hadde gjort halvvegen, kanskje litt mer. Det skulle komme mange slike kvelder her inne på tundraen på vår walkabout.

Vi var kommet frem til sjøen Ylva. Her slo vi leir på en berghammer med en fantastisk utsikt i både østlig og vestlig retning. Sikten mot syd var heller ikke noe å klage over. - Skjer det noe her, mumlet Thomas, da ser vi det, helt sikkert!

Med ett spjæret denne kveldsidyllen som et slitent laken; rett imot oss, like over vannet, satte storulven inn med en dyp, tung og voldsom røst. Vi våknet opp. Ulv! Det var ulv! Endelig har vi han her, storulven. Med ett trengte villmarka enda nærmere. - Hør! Det er flere, utbrøt Roy ikke rent lite entusiastisk. Øynene hans skinte der ute i mot det flakkende bålet. -- Det er pinadø meg en flokk, fortsatte han med sin umiskjennelige nordnorske dialakt. Og vi hørte det. Det var en flokk. Det var lange ul iblandet ungulvenes bjeffing, tantenes noe mer forseggjorte men ikke like volumiøse sang. Over dem runget det som måtte være alfahannen, eller kanskje dronningen i flokken; en fantastisk røst som eide skogen, liene, vannene, myrene og berghammerene. - Det er godt det ikke er noen hedmarkinger her, mente Harald – Da ville han vært over haugen med mitraliøsen, morteren og giftåte og annet rask allerde i ens ærend: å avlive disse dyra, for de har jo ingenting på kloden å gjøre! Vi lo. Men, det ligger et aldri så lite snev av sannhet i det utsagnet. Noen hater ulv uansett. Andre ser dem som en likeverdig del av klodens dyreliv. Vi er gjester her på samme måte som de er gjester her. Uansett hvor man er.

- Se, der løper hele flokken, det er mange av dem! Thomas avbryter alle sammen og får all oppmerksomhet. Hvor? Der? Over eskeren og til venstre? Det var fullt kaos. Det var skumring. Det var ikke lett å se, men Thomas hadde sett flokken – ganske mange visstnok – med sitt unge langsyn. - Du er Ørnøye, du, kommenterer Peter imponert. - Vi gamlingene ser bare tussmørke og steinblokker som antar de mest kompromitterende fasonger, fortsatte han. Med dette var vi alle ganske ens om at det Thomas hadde sett tidligere på dagen, det var uten tvil ulven. Lyd og bevegelser kom derifra. Saken var ferdig snakket. Nå hengav vi oss i steden fullt og helt – ikke stykkevis og delt - til fråtsing i villmarkens ypperste spa: å bade i koret fra ulveflokken som siter der ute et sted, bakom eskeren kanskje – oppå haugen der, om mulig?

Jan Maurits satte i å ule fra pynten av berghammeren vår. Å du hellige jul, mannen må jo være selve ulvungen – tidlig plukket opp av en ulvemor, fostret og oppdratt i hennes hjem og flokk; for maken til ulvehyl fra menneskestrupe har sjelden blitt hørt i siviliserte kretser.

- Hør! Ulven svarer! Dæven! Peter var i fistel. - Kjør på igjen, ul, da mann! Og Jan Maurits satte i sitt veldige ul ut over heiene så ekkoet ljomet mellom dalsidene. Og storulven svarte – og denne gangen nærmere! - Snart har vi han her, bemerket Thomas litt sånn smånervøst. Men Jan Maurits var ikke vond å be. Vi tagg og bad om utallige gjentakelser. Han ulte. Ulven svarte. I ny og ne satte selve flokken alle kluter til også, men de så ikke ut til å ha nærmet seg voldsomt – kun noen hundre meter til høyre, vil jeg tro.

- Der er den, brøler Åge mens han fremdeles forsøker å snakke så lavt som mulig, nesten hviske. Han formelig hoppet rundt der ute på kanten. Javisst, der var den. Det strøk en hvit, stor ulv i skråningen rett på andre siden av den grunne dalbunnen i stor hastighet. Målrettet og silkemykt forserte han terrenget med en utrolig smidighet. Han stanset. Så på oss. Lyttet. Strøk så videre og skar ut på myra nedenfor leiren. Han nærmet seg. Beveget seg langsommere. Stoppet. Lyttet. Stirret. Vår entusiasme var naturligvis nesten ikke til å styre – vi var elleville av begeistring – fantes ikke redde. Da herren trakk enda nærmere og skar opp i mørket bak leiren, hentet vi dog haglene. Ikke juling om jeg vill skyte dyret, men dersom det skulle komme til noe, så er det greit å være klar.

Peter, Erling og jeg trakk ut i skyggene mot ulven idet Peter utbrøt: - Hvor er Harald, gikk ikke han ut i skogen for å skite, akkurat i det lendet ulven er på vei inn i? Meldingen ble sendt bakover. Få Harald inn i camp, han har bare bjønnespray og vet ikke hva som foregår.

Jeg trakk ut over sammen med min bror. Ulven trakk litt ut. Stirret på oss. Beveget seg mot nord. Stoppet opp. Jeg gikk nærmere. Det var ikke mer enn rundt femti meter bort dit, bak det buskaset; der stod han i mørket. Den hvite drakten – kritthvit som en arktisk ulv – avslørte dog alle hans bevegelser. De andre gutta ble stående igjen mens jeg trakk enda lenger ut på myra mot ulven. Det var ulidelig spennende. Det var en helt fantastisk opplevelse å komme så nær dette dyret som opp gjennom årtusenene har fulgt mennesket som en skygge – som er elsket og hatet – og som for mer enn 40.000 år siden ble temmet og gjort til menneskets første husdyr, hunden. Det er et magisk bånd mellom menneske og ulv. De har alltid bodd nær hverandre. Fulgt hverandre. Her satt jeg med en slik rett forut. En som så på meg. Et vilt dyr. Et som kanskje aldri før hadde sett noe liknende vesen. På to ben, da! Makan!

Ulven satte i veg nordover og krysset inn i skogen bak leiren. Harald var tilbake fra sitt ærende i skogen. Hodelykten hans kom på. Vi myste ut over vollene og inn i skogen. En ting var sikkert; så den på oss og vi lyste på den, da ville øynene skinne. Det var nettopp det som skjedde – og det skjedde nøyaktig på samme plass hvor Harald hadde lagt igjen sitt visittkort. Det ble voldsom entusiasme. Vi gikk ut, men dyret var naturligvis borte.

Ulven hadde fløyet. Det var en utrolig opplevelse. Straks etter hørte vi ham et stykke borte. Den dype røsten ljomet mellom heiene og over vannet hvor vi satt. Flokken svarte. Han strøk avgårde. Ulte igjen. Flokken svarte. Så satte Jan Maurits igang igjen – og til vår store overraskelse, så svarte jagu storeulv på dette også.

Det gikk noen korker dram rundt bålet før leggetid nå. Ulven ulte i det fjerne og nordlyset spilte opp på himmelen. Make til opplevelse! Make til villmark!

Denne kvelden, ulvekvelden, vil vi huske til vi står med begge beina i grava og har blitt veldig grå i håret.

Bildet over: Lake Ylva i Northwest Territories, Canada. Ulvene kom langsmed åssiden til høyre og rundet leiren på baksiden før de forsvant ut i skogen eller opp på tundraen til venstre. Det er normalt skal vi tro indianerene at ulvene sirkler rundt en leir kanskje både en, to eller tre ganger uten at det innebærer noen som helst fare for beboerene. Ulven er nysgjerrig, det er deres territorium. De vil vite hvem som er her! (Foto: Christian Engelschiøn)

Bildet over: Leiren ved Lake Ylva, Northwest Territories, Canada. Storulven kom inn fra venstre, over sletten rett bakenfor skogholtet og rundet opp bak leiren. Vi var naturligvis fryktelig begeistret og skrev begivenheten inn i hukommelsen som noe vi helst aldri vil glemme. (Foto: Christian Engelschiøn)