Heten satte tidlig inn over Sandy Lake idag. Det så ut til at vår siste dag her på paradisøya skulle bli likedan dagen i går; skyfri himmel, svak og sval vind og dirrende hete. Vi hilser naturligvis været velkommen etter vår kjølige oppstart på turen – Dette minner mer og mer om en charterferie på Mallorca, hevder Roy mens han strekker seg ut i sanden og øser på med rikelige mengder solkrem. Han mangler, mener jeg å se, kun en eller annen slags paraplydrink. Vannflaska er et skår i dette Mallorcabildet.

Vi er enige med Roy. Vi har egen, lang sandstrand med lunkent, deilig vann. Vi har egne fiskebanker rundt hele øya det bare er å høste rikelig av. Multene begynner å tyte frem bak steiner og busker. Det er ikke fritt for at vi gasser oss i alle disse naturens gaver.

Grizzly og ulv ser vi bare sporene etter. Elgen lusket forbi leiren i natt. Ulvesporene utenfor campen tror vi – uten å vite sikkert – er meget eldre. Breddene på fastlandet og på nordsiden av øya er fullstendig nedtråkket av ender. Over oss, nesten daglig, sirkler hvithodeørnen og utstøter sine karakteristiske skrik; mon tro om de tobeinte inntrengerene etterlater seg  godbiter som kan hentes til natten? Alt vi etterlater  åpent og tilgjengelig ute, blir spist av dyrene. Dyrene har vært her, helst Snowdrift-måkene, men kjempehodet til Peters gigantfisk, den tror jeg selveste ørnen tok?

Bak oss, nordover, bølger tundraen innover liketil himmel og land blir ett. Vi tok en tur innover der idag. Vi gikk noen kilometer i slentrende gange for å se og oppleve litt av de endeløse viddene. - Der, mot nord, går tundraen liketil de arktiske kyster og villreinens hjem, fortalte jeg. - I den retningen, mot øst, forsvinner tundraen ut i den iskalde Hudson Bay. Der er det til og med isbjørner! Det var, og er, eskimoenes land mens dette var – og er – indianerenes land. Mot vest ender tundraen i Rocky Mountains; de fjellene som ifølge enkelte forskere holder dalen de første indianerene i amerika fulgte.

Å stå på tundraen her i Helge Ingstads Nordlandet på denne måten, der på en høyde med utsikt over det bølgende havet av land som strekker seg fra det absolutte vest til det endeløse øst og liketil himmelen i nord, gir en slags pionerfølelse. Ikke fordi vi tror vi er de første som er her, nei, for det er vi naturligvis ikke. Nei, følelsen er der fordi vi vet at dette landet, slik vi ser det nå, slik så det også ut da Helge Ingstad satte sine sledespor her – og at det så likedan ut i den endeløse fortiden før det. Dette er urørt og ubesudlet natur. Og der står vi. I den naturen. Akkurat slik den ble skapt og etterlatt av de voldsomme isbreene som skurte her under den siste istiden. Tanken er spektakulær. Fortiden er her akkurat nå, i denne stund.

Vi bygde en varde på på tenkeplassen vår. I den la vi en lapp som fortalte hvem vi var og når vi var der. Den blir kan hende funnet av mennesker som tråkker denne marka om 50 eller 200 år? Varden står som en veiviser, et landemerke, midt i løypa til Helge Ingstad i heiene nord for Sandy Lake.