Idag var det avreisedag fra paradisøya. Vi skulle forlate «Karius Island» og «Baktus Bay» midt i Sandy Lake. Foran oss lå en grei padledistanse helt mot vest, knappe 6-7 kilometer unna.

Været ville det annerledes. Vi hadde revet leir og pakket kanoene, men vinden tiltok irrevarslende og straks etter skjøt det skumtopper på de stadig større bølgene. Vi stirret ut over sjøen i vesterled og fant det lite fornuftig å legge i vei; sikkerheten må settes først – vi ville ikke ri på de bølgene i motvind vestover.

Så, vi ble liggende. Solen stekte og det var sydentemperaturer. Vi vasset rundt halvnakne, vi halvsov og småpratet om alt og ingenting. Den litt traurige ventingen ble kun avbrutt av den enkeltes turer opp på høyden for å se om vinden hadde roet seg.

Utpå ettermiddagen kom løya vi ventet på og la til sjøs. Årene gikk hurtig. Målet var klart; vi måtte komme så langt som mulig not waypoint Zeb som mulig før vinden eventuelt satte en stopper for videre ferd.

Det gikk sønnom Karius og over det største bassenget i Sandy Lake før vinden tiltok igjen. Da lå vi ved Langøya, en enorm esker som stiger majestetisk rett opp fra innsjøen. Vi valgte å fortsette sønnenfor denne øya og å trenge gjennom den smale og ofte grunne leden mellom øya og fastlandet. Blindleia begynte vi å kalle denne leden etter den noe mer kjente leia mellom Lillesand og Brekkestø på sørlandet i Norge. Jeg hadde vært noe betenkt mht til denne leden idet jeg trodde den muligens kunne være noe grunn. Ja visst, vi grunnstøtte både her og der, og da særlig i sundet der Langøya slutter i vest, men vi spratt ut av kanoene og halte disse over banker og steinrøyser til de igjen lå i god sjø.

Vi padlet over neste bassenf og frem mot Zeb i god fart. Det var noe tøff vind, men dette gikk bra. Vel fremme ved Zeb så vi derimot at dette ikke var egnet som leirplass. Her var ingen matte å slå opp teltene på. Her var ingen ved å fyre opp kaffe og middag med, Vi måtte finne et annet sted.

Mens vi andre hadde trukket tilbake til kanoene etter endt inspeksjon av dette stedet, var og ble Peter borte. Det led på tid, og jeg ble bekymret. Han hadde strøket over åskammen, og siden hadde ingen sett ham. Jeg ble bekymret, gikk ut av kanoen og strøk opp i høyden. Der avfyrte jeg fire skudd for å signalisere at han måtte returnere, Jeg blåste i fløyten også. Ingen Peter dukket opp. Det var da jeg vinket de andre inn fra kanoene. Vi måtte ut på søk. Haglene ble fullastet med slugs. Dette kunne være alvor. Det hadde gått en halv time uten livstegn. Roy og Thomas tok sønderleden, jeg tok senter mens Erling og Jan Maurits tok nord. Men ikke før var søket i gang, så dukket min bror opp i horisonten der ute på tundraen. Faren var over. Vi trakk tilbake. Det var ikke fritt for kommentarer i etterkant. Vi var alle blitt noe bekymret. Heldigvis gikk det bra. Det var ingen fare på gang.

Vi padlet videre, for vi hadde sett en meget bedre plass i det fjerne lenger vest. Det var en ca 2 kilometer å padle. Helt greit. Vi dro videre. Vel fremme fant vi en gammel, forlatt trapperleir hvor vi umiddelbart tok inn. Her fant vi en gammel trapperovn vi umiddelbart tok i bruk, Her fant vi bråter med ved – endog kløvd ved – som vi raskt omsatte til ild på bålet. Her hadde det ligget en såkalt «canvas-hytte», dvs en hytte bestående av et reisverk som de kledde med en presenning eller kanvas-stoff. Vi satte opp vår tarp, rigget den gamle ovnen på plass og fyrte opp i den. Vi grov også en dyp ildgrop for leirbålet. Dybde er her viktig, for det er veldig tørt og både lyng og mose brenner lett. Vi må passe oss for «rotbrann», den oppstår lett. Derfor graver vi minst en 40-50 cm ned i bakken før vi setter bål – det må ligge godt nede i sanden så ikke marka rundt tar fyr!

Kort etter opptenning var kokken Thomas i gang med en deilig suppe. Materiellet var på plass – en flott ovn – så dette skulle bli bra! Drammene gikk rundt og praten om Helge Ingstad og Hjalmar Dale tok til; de som for rundt her med sleder og hundespann på trapperferd for jamt hundre år siden. Det var en herlig kveld helt vest i Sandy Lake. Her har vi etablert vår nye basecamp. Herfra skal vi gjøre støtet innover tundraen mot Helge Ingstads vintercamp!

Kvelden rundt leirbålet ble raskt avbrutt. Helt uten forvarsel eksploderte verden rundt oss i et vanvittig styrtregn. Det er «tundraregnet», det som Lars Monsen sier kan fylle en kano i løpet av minutter. Det fosset ned og vi stormet innunder tak og tarp og telt. Det vedvarte, og vi besluttet at kvelden nok var over. Leirbålet var drept av syndefloden. Strømmer av vann veltet inn fra alle kanter. Vi trakk mot teltene i all hast. De hadde vi satt opp på en høyde nettopp i tilfelle styrtregn. Høyder er ikke bassenger. Vannet renner andre steder. I det fjerne hører vi nå brakene fra voldsomme tordenvær. De er ikke her nå, men de er ikke langt unna. Jeg hører vinden tiltar. Nattens støy fra mine kamerater likeså. Det er natt. Jeg må ut på avtredet. Det frister ikke. Vind og regn. Slik er villmarken. Her må man ta det slik det er – og være den man er. Ut må man – hvis man må.