Tredje del av vår ekspedisjon har begynt: vi har lagt ut på Snowdrift River; nå handler det om å padle ned denne – for oss – legendariske og myteomspundne elven i Northwest Territories. Bare navnet får meg til å tenke på tungt beskjeggede pelsjegere, tause, hardbarkede indianere og Helge Ingstads beretninger om ymse indianerleire både langsmed elvens hovedløp og tilstøtende løp. For her var han også, han Helge! Han forsøkte å padle den opp fra Store Slavesjø med mindre hell, Bedre gikk det den gangen han var her på vinteren. Det var jo denne elven han støtte på da snøen endelig hadde lagt seg og villreinen ankommet; det var hit han dro da han spente Sport, Spike og Skøyeren for sleden og la innover de endeløse hvite vidder.

Nå er vi riktignok noe øst for det punktet på Snowdrift hvor Helge Ingstad kom over tundraen og støtte på elven. Det gjorde han, slik vi forstår det – og slik vi antok da vi jobbet oss inn mot funnet av hans vinterkvarter – rett nord for «Lake Upper Runa» Denne innsjøen er første innsjø i Snowdrifts nordre arm etter at du har forlatt hovedløpet. Når vi kommer til «Lake Lower Runa» vil vi, sånn for moroas egen skyld, legge en liten miniekspedisjon opp mot det vannet. For, det kan hende, at vi finner rester etter den legendariske kvinneindianerleieren Helge Ingstad var innom før han strøk videre og ramlet ned i sin dalgrop. Den som har lest «Pelsjegerliv», vil kjenne igjen denne leiren på historien om kvinnen som «kremtet» Mer om dette skal jeg ikke si her. Les boken! Uansett, vår miniekspedisjon vil også lete etter hogst i disse egnene. Grunnen? Etter funnet av vinterkvarteret er vi ganske så overbevist om at det var nettopp i disse egne Helge Ingstad hentet ved under sine «dagsreiser» mot syd for nettopp å hente brensel til ovnen sin. Noe annet sted virker helt unaturlig. Teigene i direkte rett syd ender i enorme, steinfylte eksere som både mann og hundespann vil ha en voldsom jobb med å forsere. Det skal hertil også nevnes at de disse egner ikke finnes spor av hverken ny eller gammel hogst. Det er derimot betydelig mer naturlig at Helge enten dro rett vest og så syd eller over vidda i sydvestlig retning (topografien avskriver definitivt ikke dette) og ramlet ned i Snowdrifts nordre arms sørlige deler sør for «Lake Monica» og «Lake Upper Runa» Det er et lettere tilgjengelig område, samt at det var stor skog der også den gang Helge vanket i disse traktene. Så, uten at vi hadde planlagt det, så har vi satt oss et nytt mål for turen: å se om vi kan finne spor etter indianerleiren samt en litt omfattende hogst i disse traktene. Det hadde vært morsomt. Å bevise at den eller den stubben ble hogd av Helge, er naturligvis umulig. Det blir kun registreringer som eventuelt forteller oss at ja, her er det hogst – og at det kanskje kan ha vært Helges hogst.

Vi har lagt ut i Snowdrifts hovedløp fra Sandy Lake. Dette er ikke en voldsomt krevende elv å padle, det skal være visst, men det er også litt derfor vi elsker denne elven; det krever litt – men aldri mer, og langt mindre enn, det som ville gjort dette til en ekstremtur. Dette kunne enhver romeriking gjort.  Likefullt har det vært en litt strevsom dag. Vi er ikke kløppere i hverken padling eller portages, så det å oppleve de første femten kilometerne av denne elven er spennende: elven slynger seg nedover i trappevise fall. Ved hver trapp møter vi steinurer eller grunne farvann som enten tvinger oss ut i vannet for å dytte, line eller lede kanoene innimellom både store og små stein. Det har vært mange slike. Noen av oss, som Åge og Eling, har ved flere anledninger valgt å transportere bagasje over land. Vi andre har som regel valgt å la det stå til med noen ekstra dytt, turer ut i – og under vann. Roy er for øvrig veldig flink til å dytte kanoer under vann. Han liker seg best der. Åge har tilbudt ham å låne sine dykkerbriller, men tilbudet er ennå – visstnok – ikke antatt.

Å dytte og skubbe kanoer nedover elven kan sikkert for noen synes som en fryktelig affære. Det er klart at det kan være litt tungt. Noe tenker derimot kanskje at det må være kaldt? La det være sagt en gang – og aldri mere: feil! Vannet er varmt! Det er kjempevarmt! Og, hva enten leseren måtte tro meg eller ei: jeg fremholder det som sant. Ingen har fått tuberkulose, forkjølelse eller forfrysninger. Vannet i snowdrifts hovedløp er varmere enn i Hurdalsjøen om det så har vært hetebølge i seks uker.

- Jeg har mistet iPoden min. Min bror Peter – også kjent som «Grøtmonsen» fordi han renser alle gryter rene - har ikke gjort annet enn å beklage seg over dette i hele dag. Om det så handlet om å dytte kanoen i nitti graders vinkel opp over en stein, så kunne jeg vær viss på at at han ville beklaget seg over tapet av denne tingesten. - Hva skal jeg gjøre nå? Ingen Peter Gabriel! Ingen Alan Parsons! Ingen Vikingarna! Det låt trist, det skal jeg medgi, men da vi omsider slo leir sånn et sted midtveis ned mot «Bi Pikes Lake», da kom det for en dag at dette – med mere(!) - var et sjofelt triks. Det skulle nemlig vise seg at Jan Maurits har nøyaktig samme farge og størrelse på en vanntett bag. Min bror – nå kalt «slyngelen» - hadde åpenbart notert seg dette og besørget omfattende pakking av egne remedier i Jan Maurits pose slik at det var han, og ikke Peter selv, som måtte bringe dette nedover elvens mange stryk og portages. Dette var en stygg affære. Det fastslo De Eldstes Rår rundt leirbålet i aften. Hvis han ikke skjerpet seg, ville det måtte komme til tiltak, skal vites.

Turen i dag bød i realiteten kun på en, ikke tøff, men tung greie. Det var en lengre serie ministryk vi valgte å ikke forsere på vannet. Det er kanskje å ta i å si at vi ikke valgte. Faktum er at de ikke var mulige å padle. Slik gikk det derfor til at vi måtte transportere alle våre nødvendige og høyst unødvendige artikler (og de er det mange av!) over land en kilometer eller så. Dette i seg selv er hverken langt og landskapet tilbød ingen tunge kneiker eller bunnlløse myrer. Utfordringen lå i at dette måtte være selve klekkestedet for noe rundt 90% av alle blackflies og mygg i hele Snowdrift. Det er sjelden jeg har sett Jan Maurits sliten. Det var han derimot åpenbart etter å ha trukket kanoen over land og gjennom en snarvei han trodde bar bra, men som var selve vuggen til alle svartfluene i teigen. Han var et stusselig og stakkarslig syn der han tøt ut av buskene og måtte padle en enkstra runde på innsjøen for å bli kvitt blodsugerene.