Jeg har stirret ut gjennom teltåpningen i hele natt. Jeg har sett skydekket bryte opp – sett det langsomt lysne i øst – gått ut, sett tusener av stjerner tindre og skinne og nordlyset spille over hele nordhimmelen fra horisonten i øst liketil horisonten langt langt der borte i vest.

Det er den siste natten i villmarka. De dødes sjeler danser over vannet fra myra og innosen nord i sjøen mens de underjordiske danser inn fra sydsiden. Noen kaller det skodde og tåke, men i det svake lyset fra et stearinlys – i eventyrtimen rundt et glødende peisbål på tømmerhytta i Finndalen hjemme i Norge – der fortalte min far, Tore, at nei, dette er ikke vanlig skodde. Dette er tussene som danser ut fra tussegården i Optekroken! - Og ser du, fortsatte han, fra den andre siden kommer de dødes sjeler, de som er tatt av de underjordiske opp gjennom alle de årene mennesker har vandret i disse trakter. Det er de jeg ser. Dansen til de som ikke lenger er her og de vi ikke ser.

Tankene blir lange og ofte rare i en teltåpning i de få, herlige timene før solen klatrer opp over åsene i øst. Alt er stille. Alle mine kamerater er der, men sagbrukene er – utrolig nok – ikke lenger i virksomhet. De er stille og tause. Det eneste jeg hører er lyden av mennesker som innimellom snur seg i soveposene, grynter eller i halvsøvne glir ned glidelåser for å slippe inn kaldere luft i telt eller varme poser. Jeg føler meg nesten alene. Jeg lytter enda mer intenst. Var det den første morgenfuglen? Et kvitter i skogen? I det fjerne hører jeg det først lavt, så langsomt høyere liketil jeg ikke er i tvil. Over åsen i sørøst kommer de seilende i skvaldrende perfekt, symmetrisk V-formasjon. Et alvorlig tidlig morgenfly med sydenturister! Vi har sett det i lang tid på tundraen, langsmed vannene og vassdragene: gjessene gjør seg klare til årets vendereis til varmere strøk. Det går mot vinter. Dagene er allerede kortere. Vinden fra nord har blitt kaldere. Det hender det er is i grytene om morgenen og solen tar definitivt ikke like godt tak i kroppene våre. Nok et sommerkapittel i Helge Ingstads Nordlandet er i ferd med å skrives ferdig.

Idag kommer flyet fra Yellowknife. - Fem ukers eventyr renner mot slutten karer, rant det ut av en når de siste kubbene spilte opp på det sene kveldsbålet i går kveld ved Lake Timbervik. Ingen følte vemodets alvorlige kvaler, men tankene var der. Følelsen og vissheten om at i morgen, da er alt rundt oss snudd på hodet. - Jeg tror ikke jeg får tatt inn over meg alle opplevelsene før jeg er hjemme. Jeg vil savne dette, men det blir godt å komme hjem også. Thomas har rett. Både Peter – min bror – og jeg erindrer det veldig godt fra 2010. Det er den gode følelsen av å komme hjem til det trygge, det kjente og de kjære – men samtidig noe overrasket oppdage at noe nytt har tatt seg inn under huden din og tatt bolig i dine drømmer: smaken av Nordlandet, denne enorme urørte villmarka – dit du alltid vil drømme om å reise tilbake. Det er en merkelig sak. Man er bitt og bittet gir en kronisk trang man aldri greier å bli kvitt. Å ville tilbake. For vår del begynte jobben med neste tur der og da rett etter at vi kom hjem i 2010. Vi kunne ikke la være. En ting var at Helge Ingstads vinterkvarter fremdeles ikke var funnet. Noe annet var at vi visste at vi ikke kunne la være å dra tilbake. - Nordlandet kaller på oss, sa Peter. Det var det eneste han behøvde å si. Det var starten på dette eventyret for tre år siden. Slik begynte det.

Vi forlot Moose Lake for tre dager siden og la ut på siste etappe av vår ekspedisjon. Padleturen visste vi var kort og utfordringene i utgangspunktet få. Styrtregnet på morgenen var dog ikke den beste starten på dagen. At det fortsatte ufortrødent med byger og silregn mens vi pakket ned telt og bagasje, gjorde det heller ikke spesielt bedre. Likefullt, ingen var ille til mote. Om folk ikke visste det fra før av, så hadde de lært det nå; etter regn kommer det absolutt alltid sol her ute i Northwest Territories! Og slik ble det da også selv om det så aldri så ille ut til tider. Det bøttet ned i noen timer. Vi smilte og strålte så godt vi kunne mens vi stadig øste vann ut av kanoene og enkelte hevdet at skjelettet hans hadde begynt å få  fuktskader. Harald, som eldstemann, hevdet til og med at det hadde dannet seg rustskader i leddene hans. Men teppet ble trukket til side, regnet opphørte og solen tittet frem fra en tilstrekkelig skyfri himmel til at vi følte at livet atter smilte og var herlig.

- Vi har kun en portage igjen, fortalte Peter om morgenen. Lettelsen i flokken var til å ta og føle på. Vi hadde hatt mange av dem til nå. Ikke det at de vi har hatt har vært ekstremt tøffe og tunge, nei, det handlet nå mer om at folk gjerne ville ha ro til å padle og nyte en stille elv. Å drive nedover Snowdrift River med beina på rekka og med kun en styreåre i vannet mens man lar kikkerten gli over landskapet på søken etter de spennende ting, det var det folk ønsket nå. - Portagen er ikke lang. Vi legger til på venstrebredden og tar med godset over. Det tar under en time, fortsatte Peter. Og slik gikk det til at vi først padlet oss gjennom regnet, så tok en portage og så tok det helt med ro uten flere åretak nedover floden. Klær fikk tørke. Blikket fikk vandre fritt.

- Jordhauger?!? Thomas for nesten opp i stående i kanoen. - Jeg mener moskuser! fortsatte han. Ja visst, der fremme – helt ned til bredden – der gikk det en velvoksen flokk svarte og bustete jordhauger med store horn i bedagelig gange fra tue til tue. Det ble hysjet til kanoene som kom til og det ble pekt og gestikulert, for vi måtte jo ikke skremme dem. Men moskusene så ikke ut til å bry seg stort om disse raringene i de underlige tømmerstokkene. Dyrene bare glodde på oss. Ikke olmt. Ikke varslende eller utagerende. Det syntes som om vi ikke var noe problem. Det har vel noe å gjøre med at trusler mot moskuser sjeldent kommer sjøveien? Likefullt artet det hele seg noe annerledes da Åge og Erling kom forbi noen minutter senere. Da hadde moskusene åpenbart fått nok av denne trafikken på elven, for da stod det en herre på bredden og stampet irritert med frambeina i bakken så torven fløy og snøftet «stikk, jeg vil ikke ha deg her» Heldigvis er Åge og Erling harmløse villmarkinger med kun fisk og tørrved på menyen og med minst 10-15 meter dypt vann mellom seg og den olme oksen, så de tok det med ro og drev videre ned over Snowdrift liketil vår endestasjon ved vestenden av Lake Timbervik. Det var en stor opplevelse. Det er få forundt å oppleve en moskusflokk på 10-15 meters hold ved en elvebredd. For oss ble det den siste store opplevelsen av dyrene i villmarken. Det var et verdig punktum for en fantastisk tur.