(Ikke tidligere publisert) Vi la i vei nordover Runa. Ved innosen fra Snowdrifts nordre løp møtte vi umiddelbart en liten trapp vi måtte trekke kanoene over. Ved høyere vannstand vil dette være en smal sak. Mulig det er litt tøffere strøm og at padletakene må være heftigere da, men det er uansett en smal sak hva enten den padles eller dyttes over.

Elven oppover mot Øvre Runa er en kanal på mellom 5 og 10 meters bredde. Det bar over sandbanker og enkelte grunner, men generelt er kanalen overraskende dyp. Det bar oppover i svak motstrøm som ikke tilbød store utfordringer. Elven gikk i meanderløp med høye bredder og mye nedfallsskog. Grantrærne vokste formelig horisontalt ut fra breddene. Andre steder lå de store knuter og vaser der de var slynget i land av flomvannet som strømmer ned her i mange meters høyde på vårparten. Flomnivået ser vi greit på breddene. Det er ingen tvil om at denne elven ikke innbyr til kosepadling i vårflommen; den må gå høy og i stor hastighet – fosse nedover stryk og gjennom svinger med enorme mengder tørrved og tørrtrær og alt mulig rask. En ferd der ute er uten tvil en ekstremøvelse i flomtiden. Er det en ting jeg aldri kommer til å gjøre, så er det å padle Snowdrift på våren. Det er sikkert.

Øvre Runa er en fantastisk idyll. Strendene ligger som hvite silketørklær ved alle bredder. Bakenfor strendene hever landet seg noen meter før marka strekker seg ut i enorme gulvtepper av reinlav, myk lyng og spredte treklynger. Bak der igjen bærer det opp skogkledde lier opp mot den enorme tundraen. Øvre Runa er en oase i villmarka. Her padler det uendelige mengder av andefamilier rundt. Vi talte fire store flokker med kanadagjess, omtrent 30-40 gjess totalt. På strendene hadde utallige elg marsjert rundt med både en, to og tre ulv hakk i hæl. Hvilket dyreliv der er ved Øvre Runa! For oss bekrefter der vår opplevelse av denne dalen fra våre opphold lenger nord: er det noe sted i dette området det virkelig er mye dyreliv, så er det ved breddene av Snowdrifts nordre arm.

Vi fant elvens utos i Øvre Runa. Tanken var at vi skulle følge elven så langt det gikk. Kunne det hende at elven virkelig var padlebar – eller lett forserbar – liketil Lake Monica eller tett oppunder?

Vi la i vei. Første utfordring var en mindre gjennomtenkt og fungerende beverdam. Vi kom rundt og padlet inn i et eventyr av en elv! Make til dyreliv! Om vi hadde sett mange ender før, så var det en relativ fattig mengde i forhold til hva elven bød på nå! Vi lot være å komme nær idet nær samtlige så ut til å være andemødre, eller at det var stor fare for at de var andemødre. Enten så padlet så stille som mulig unna unna med ungeskokken på slep, eller så bruste andemor seg opp, gjorde seg stor og mektig i et svare lurveleven bortetter vannflaten. Ingen tvil om hva hun ville. Oppmerksomheten skulle ledes bort fra ungeflokken som forsøkte å komme seg i skjul langsmed bredden.

Elven tilbyr en tre til fire trapper før det er endelig stopp. Samtlige av disse er korte stryk som innebærer enten en svært kort portage eller en runde trekk-og-dytt. Etter disse kommer det en stor og krapp trapp. Denne vil kreve en lengre portage på i det minste noen hundre meter. Man befinner seg da høyst sannsynlig rett sør for Monica. Dette er, antar jeg, noen av de siste større trappene opp mot nivå Lake Monica. Derfra og inn til Macahan-land er turen ikke lang. Dette er god kunnskap dersom jeg får det til slik jeg ønsker, nemlig å ta en tur til dette området kun for å lytte, se og og oppleve det yrende dyrelivet i Snowdrifts nordre arm.

Vi tok lunsj ved den store trappen og returnerne ned «overfloden» med sine mange svinger, blindløp og utallige vaser av trær langsmed breddene. Det gikk raskt i medstrømmen og vi var fremme ved Øvre Runa før vi visste ordet av det.

Denne turen ga meg kunnskap om løpet nord for Øvre Runa. Det synes som ganske klart at dette er forserbart med en mindre last liketil Monica. Er lasten større, kan det bli en tung – men ikke umulig – tur opp gjennom Snowdrifts nordre løp.