På en måte har vi ligget værfast her på denne øya midt i Sandy Lake idag. Vi har ligget i camp – i den campen Thomas fremdeles Thomas sloss iherdig for at skal hete «Camp Marion»  mens vi andre fremdeles holder fast ved «Camp Karius» Jeg våknet tidlig idag som det super-a mennesket jeg er og så solen stå opp over tundraen. Været var strålende. Jeg var happy. Som vanlig, slik normalt er for super-a mennesker, så legger de seg igjen; det er ikke spesielt gøy å være oppe flere timer før de andre. Normalen for et super-a menneske er å stå opp for så å legge seg igjen – og dernest stå opp lenge etter alle de andre dødelige.

Så skjedde kun delvis idag. Etter nogen tid etter soloppgang våknet keg igjen – og da regnet det! Min bror var allerede våken og uttrykte bekymring for at dette ble et tradisjonellt «dagregn», dvs. at det kommer til å sildre ned hele dagen. Jeg stod opp, likeså gjorde Roy, og vi gikk ned for å sjekke om alt stod bra til nede i matcampen. Det gjorde det. Dernest gikk Roy tilbake til posen. Det gjorde ikke jeg. Isteden gikk jeg bort til teltet til tannlegen og Setesdalsmonsen og holdt et svare leven slik at de ikke fikk sove. Erling, høflig som han er, lot som han lyttet interessert, mens Jan Marutits – som er betydelig tøffere i trynet – vrengte på seg og gjorde det klart med kroppspråket at det ikke var tid for oppstandadelse. At det likevel var fånyttes, viste seg i det faktum at begge to var ute av posene og på beina i løpet av en tyve minutters tid. Oppdraget var utført. Dagen kunne begynne.

Å fyre bål i øspøse regnvær er naturligvis en historie for seg, men vi fikk nå fyrt opp og satt over svartkjelen så det ble vann til både kaffe og havregrøt. Det ble spist og vi tre, Erling, Jan Maurits og jeg var vel forlikte. Vi snakket om Robert Sørlies bragder i Iditarod, om Sigrid Ekran og andre helter i snøen. Etter noen kopper og mer prat i regnværet kom de øvrige medlemmer av bataljonen nedover lia fra Po-sletta oppe på Golanhøyden, dvs der vi har teltleiren. De fleste gryntet og så opp og likte ikke helt dette evige regnværet. Det var ikke riktig slik vi hadde ønsket at denne dagen skulle bli. Ideelt sett skulle det vært strålende vær med alle solcellepanelene oppe for lading av tærede battererier, på med virtuell badebukse (for ekte sådanne har vi ikke), påføring av Old Spice allroundsåpe, vasking av klær og annet strandliv. Slik ble det ikke.

I stedet ble det kaffe, havregrøt og etterhvert pannekaker i myggnettingsteltet på stranden. Regnværet hadde gjort det nødvendig å trekke over en tarp, for vanntett er dette ikke. Det er klart det er hyggelig at drammene kommer frem allerede klokken 13:00 og at Erling «Setesdalsmonsen» trekker en feit og diger Lake Trout rett fra stranden før lunsj og at historiene når leirbålhøyder allerede klokka to, men vi er alle enige i at det hadde vært greit med litt bedre vær og bedre bett på fisken her rundt øya. Slik det var idag, så ble en bare søkkvåt og årelatet av mygg og knott før passerte kvarteret. Hver av tingene går bra hver for seg. I sammen er det ikke konf. Vi velger konf. Det ble telt og strandliv i regntøy idag.

Dyrelivet har som tidligere nevnt tatt seg opp vestover i Sandy Lake. Det kan ikke sies å være annet enn ganske spektakulært når det setter seg en hvithodemåke seg i toppen av grana kun meter fra der vi sitter og som iltert nebber etter forbipasserende måker. Den lander spektakulært på sine enorme vinger, folder dem rundt kroppen og vipper frem og tilbake mens den åpenbart forsøker å nå de nærgående snowdrift-måkene. Den når ingen og letter i et kolossalt løft fra treet; vingene bres ut og vi sitter fjetret og stirrer; var det 2, 3 eller hele 4 meters vingespenn på denne enorme ørnen? Ikke vet jeg. Burde kanskje visst det. Leksikon vet. Jeg vet bare med sikkerhet at dette er en svær fugl.

Endene rundt øya skvaldrer hele tiden. Jeg våknet av dem etter at jeg sovnet. Jeg våknet av dem i natt. Vi hørte dem i dag tidlig. Rypene innover tundraen skvalder også slik at Erling som utgammel heivandrer får stjerner i øynene og vann i munnen; det er klart vi skal ha det til middag! Det handler om å jakte på dem om en ukes tid. Inntil da er Roy og jeg mest opptatt av den evinnelige jakten på harene rundt på øya – men; de er åpenbart vare våre intensjoner og ligger i hi eller omgår oss så omstendelig at vi har store problemer med å komme på skuddhold. Vi gir oss dog ikke. En av øyas kaniner skal rulles på bålet. Det er helt sikkert.
Vi har ingen intensjoner om å forlate øya i morgen. Vi blir her. Vi håper på godvær. Vi ser at det letter i øst i kveld. Håp tennes. Planer legges. Det skal lauges og vaskes og livet skal nytes her ute i villmarka.