En underlig følelse kryper inn i tankene: her kunne jeg vært, forblitt, levd og dødd. Stillheten på elven nedenfor Big Pikes Lake er øredøvende. Endene myldrer frem fra kratt og tjerr når vi kommer. Andemor gjør alt hun kan for å vekke vår oppmerksomhet – og for å trekke den bort fra hennes lille flokk av andunger som padler stille, men likefullt ytterst effektivt i en annen – gjerne motsatt – retning.

I det fjerne hører vi en – kanskje to – lom. Vi kaller dem gjerne «de frusterte fruene» slik de tilsynelatende kakler småhysterisk, nesten nervøst – men definitivt furstrerte. Vi seiler langsomt langsmed den høye, typiske Snowdriftsbredden. Merkene etter de årvisse vårflommene er der. Røttene til den nærmeste skogen gaper med sine røtskjeletter ut i meanderens ytre sving. Noen har falt ut. Tørre og døde – ofte mange – i store vaser både langt oppå, men også nede der bredden møter vannet.

Høyt oppe ser vi rovfuglen, muligens en ørn. De svake skrikene høres klart i stillheten. Men så blir den brutt. Opp fra ingenting kommer måkemor mot oss for å inspisere, alternativt vurdere, faren vi i disse farkostene måtte representere for hennes reir og unger. Måkehannen – vi liker i det minste å tro at det er han – flakser derimot resolutt opp i det blå og holder et svare leven med den store fuglen vi også liker å tro at nettopp er en ørn. Vi har sett det flere ganger. Måkene er tøffe. De utfordrer hvithodeørnen, falken og våken uten frykt for egen helse og velvære. Det skal dog sies at dette åpenbart ikke kun er tilfellet når reir og unger skal beskyttes. På Sandy Lake fant vi stor underholdning i en illsint måke som resolutt og med alle våpen parat forsvarte et fiskehode Erling hadde etterlatt i fjæra. Det gikk høyt og lavt. De gikk fort – men ikke galt! Måken skrek og bakset med vingene. Først lavt over vannet nesten så vingene tok til flaten. Så høyt i sky så vi nesten ikke så dem. Det syntes åpenbart at måken var Spitfiren: rask og kjapp i vendingene, masse lyd og ekte bristisk hissighet i luften. Ørnen derimot, syntes betydelig langsommere – som en Hercules - der den seilte avgårde og kun gjorde noen raske vendinger når måken satte inn sine heftige angrep. Om nå dette er helt sant, altså hvorvidt måken er Spitfiren og ørnen en Hercules, det overlater vi til ekspertene å vurere. For oss var det uansett et fantastisk syn. Ørn og måke i kamp – eller, riktigere sagt: måke i kamp med relativt uinteressert ørn?

Vi har ankommet Camp Runa. Her var vi i 2010 også. Plassen skuffer ikke nå heller. Her har vi lang strand, en perfekt campingplass, masse ved og et lass av sol. Det er hviledag idag etter en strabasiøs ferd nedover Snowdrift fra Sandy Lake. Det ble mange portages og et utall linings og skyv-og-dytt stryk. Vi ble etterhvert rimelig rutinerte. Det liker vi å tro. I det minste taklet vi de bedre og bedre og ting gikk raskere og raskere. Likefullt er vi såvidt ydmyke at vi vet at proffe – eller halvproffe – padlere hadde taklet dette betydelig bedre og raskere enn oss amatør-romerikinger. Men, en ting kan ingen ta fra oss: det er et faktum at de fleste som padler her velger bort denne delen av elven nettopp på grunn av at det knapt er padlebart. Vi gjorde det. Ingen kan ta fra oss den dumskapen.

Ved vårt Waypoint Delta-3 fikk vi den lengste portagen. Vi hadde valgt å campe rett før denne for å samle litt krefter og gå løs på slitet med friske og uthvilte muskler dagen etter. Peter og Erling gikk på recon ned elven for å scoute eventuelle nye sjøsettingsplasser. Jeg dro etterpå for å ta det hele i nærmere øyesyn jeg også. Under denne ferden kom jeg over en hel del blikkbokser og søppel som er typisk for en eldre trappercamp. Dernest fant jeg et sjøsettingssted og gikk opp ruten vi skulle bruke dagen etter. Det skulle bli ca 1 km bæring. Ikke langt, nei, men tatt i betraktning våre bagasjemasser og det at solen raskt skyver gradestokken mot +30c før klokken tolv; vel, det gir visse utfordringer for oss litt mindre ekstremstrente romerikinger.

Rett ved søppelet jeg fant, gikk Thomas og Roy rett på en utgammel hytte inne i skogen. De hadde gått seg vill og kommet seg av ruta jeg hadde lagt opp og måtte rope ut i skogen i håp om at noen hørte dem. Det gjorde jeg – og jeg så dem – og bad dem gå rett mot solen, for da ville de støte på meg. Under denne ferden gjennom noen vidjetjerr ved et vann, snublet de over hytta. Den var gammel, taket hadde rast ned og var tydeligvis en sak av gammel, god årgang. Da jeg undersøkte hytta nærmere fant jeg cachet til hytta, Eling fant en eldre ovn men størst av alt: på veggen fant vi en inskripsjon som sa: «PhILIP D'AOUST» (merk at 'h' er skrevet med liten bokstav). Så da hadde vi funnet en hytte vi ikke ante eksisterte og som heller ikke står nevnt eller avmerket på noe kart eller i noen kjent beretning – og: den tilhørte broren til Gus D'Aoust, dvs. trapperen vi hadde funnet hytta til helt øst i Sandy Lake. Vi har mao gjort tre flotte funn på denne turen: hytta til Gus D'Aoust, hytta til Philip D'Aoust og Helge Ingstads vinterkvarter. Mer kan vi vanskelig be om. Dette var virkelig morsomt – og, folkens: det skal ikke mer til enn å være en helt normal romeriking for å være en middelmådig oppdager! Vi parkerer oss selv i den klassen. Middelmådige men ytterst entusiastiske!

Vi blir liggende på Runa til i overimorgen. I kveld skal Erling, Jan Maurits og jeg scoute nordover mot Øvre Runa. I morgen skal vi fortsette til fots fra Øvre Runa mog Lake Monica i retning Macahan Valley, for der har vi en mistanke om at vi vil finne mye hogst og – hvis vi er heldige – spor etter tidligere «kvinneleire» for indianerdamene som ble igjen når gutta dro på vinterjakt innover viddene. Det var en av disse Helge var innom før han fant sin dalgrop. Vi mistenker også at det var her han hentet sin ved – det skulle passe med «en dagsreise» - hvilket vi tolker som «en dags arbeide» En annen tolkning vil være rar, idet «en dagsreise» fra vinterkvarteret med hund ville bragt ham over Lake Runa og sønnafor Snowdrift. Hvorfor dra så langt når han da allerede hadde passert egner med store mengder velvoksne trær? «En dags arbeide» passer bedre. Kjøre ned. Hogge ved. Kjøre opp. Det er en dag det fra vinterleiren til teigene nordenfor Lake Upper Runa og sønnafor sLake Monica.