Det var med stor glede vi våknet idag og noterte oss at været var blitt meget bedre. Det småregnet, vinden hadde avtatt og vi så at skydekket var i ferd med å brytes opp. En dag i uvær fikk være nok, mente vi. Det er ikke for å lese bok vi er her i Canada – det er for å oppleve natur og villmark!

De fleste kom seg opp i rimelig tid idag. Klara fikk en tøff jobb med å levere vann til de seks mennene som både ba om vann til kaffe og vann til mat. Det gikk greit i motsetning til i går, hvor hun hadde latt grettenskapen gå alvorlig ut over Erling. - Ikke en gang papir brenner nå, utbrøt han der ute i kvelden i regnet og vinden mens vi lå i hi i teltene våre. Han var sulten, men måtte betakke seg med en Jegermeister i teltet i steden for havregrøt i magen. Slik kan det gå, og slik er det gjerne, her ute når villregnet øser ned og nordavinden står på likefra arktis. Det er kaldt og det er vått.

Etter frokost strøk jeg til heiene med hagla for å ta en kikk på ruta vi skulle gå innover om noen dager. Tundraen gikk i bølger innover i det uendelige. Innover der skal vi gå når vi legger depotet langt inne på tundraen. De utvalgte sjeler for denne turen er Erling «Setesdalsmonsen», Thomas og Christian. Det blir ikke store vekta eller store depotet, men det er en viktig handling; ruten vi skal gå er lang, landet er øde og hvis ulykka skulle ramme, er det greit å vite at det ikke er altfor mange kilometer til mat.

På turen innover så jeg et stort hi som åpenbart ikke har vært i bruk siden våren. Ellers var det få dyrespor. Jeg saumfarte eskerene. Jeg glodde i lyngen. De eneste dyrene, var dyrene i luften; fuglene harr allerede begynt å samle seg i flokker for å dra sydover mot varmere strøk. Det minner meg på at det ikke er lenge til kulda setter inn. I 2010 var det is i gryta på morgenen allerede 7. august.

Jeg kikker ut i heiene etter moskus, for vi nærmer oss moskusland. Teigene et stykke der vest, det er teigene hvor de samles for å parre seg. Herrene kommer spaserende, proppfulle av hormoner, opp langs Snowdrift og møtes i alvorlige skallestøt her ute. Jeg holder et skarpt øye til alle kanter, for jeg vil ikke bli overrasket av en hormonfull stut og bli tvunget til å løpe mer enn beina kan bære over tundraen. Ikke kan de skytes – skallen er for tjukk der den kommer i en uanstendig høy fart, og ikke kan jeg løpe fra den, for den er meget raskere. Mitt eneste våpen er å være årvåken og unngå den.

I kveld har det vært storfiske her i vestre Sandy Lake. Erling trakk en 2.2 kg Lake Trout – eller ørret som vi gjerne kaller den. Thomas halte i land en syv kilos gjedde. Et par av harrene han og Roy tok hadde visstnok minken stukket av med nede i utosen. Frekk kar, det skal være visst. Stikke av med maten vår på den måten! Andre måtte nesten gå i nærkamp med en pågående måke som hadde bestemt seg for at den fisken der, den var hans! Ikke ville den vike heller. Ikke før eieren raste til og veivet med armene og holdt et svare leven.

Mens de andre fisket og moret seg, hadde Jan Maurits og jeg skytetrening med haglene våre. Det er viktig. Vi fant noen gamle blikkbokser i den gamle trapperleiren og stilte disse opp. Dernest ble det skyting på «bjønn 3» og «bjønn 1» på beskjed fra den annen. Slik fikk man trent reaksjon og «nærstrid» med plutselig oppdukkende bjønn i krattet. Det var definitvt lære- og utbytterikt. Det ble trent på både 10 og 30 meters hold samt «tøm magasin» i målet. Begge følte at dette var bra. Når- eller hvis – bjønnen kommer, så er det viktig å kjenne seg selv og sitt våpen skikkelig.

I kveld er det fest. Thomas fylte år i regnværet i går. Festen ble derfor utsatt til idag. Erling har blåst ballonger. Bålet er i gang. Ørretet grilles over den åpne flammen. Dette blir en bra kveld i villmarka. Men kulden trenger seg på. Det er kaldere nå – men det er tørt – og det er skyfri himmel!