«Tundra Walkabout» har startet! En ny fase av ekspedisjonen er i gang! Bak oss ligger både late og stormfulle dager ved Sany Lake. Foran oss ligger ti dager med nøye avpassede etapper til fots på tundraen – og det beste er at været, ja, det stråler mot oss fra sin beste side akkurat nå! Skyfri himmel – strålende sol!

En natt med frost har igjen blitt til bakerovnmorgen i teltet her ute i heimassivene sørvest for Sandy Lake, midtveis til Snowdrifts nordre arm. Dette skal bli en bra dag!

Igår ble sekkene pakket og basecamp Zeb ble gjort klar for alenetilværelse i noen dager. Vi tok ned noen telt som ikke behøvde å stå i denne perioden. Lagertarpet ble sikret skikkelig så ikke vind og andre krefter kunne – eller ville – rive det med seg sånn uten videre. Andre ting ble pakket sirlig i bager heist opp i trærne slik at de havnet utenfor bjønnens umiddelbare rekkevidde. Dette er alltid en vanskelig jobb, for her er trærne lave; jeg vil ikke påstå at varene kom solid utenfor bjønnerekkevidde, men vi slo oss til ro med at dersom det var en liten bjørn eller for den sakens skyld en hare – da ville det gå bra!

Vi hadde opprinnelig en herlig plan om at sekkene skulle være lette og smidige på denne turen. Vi ønsket ikke noen gjentagelse av 2010. Da var sekkene tunge som bly. Det viste seg dog å være ganske vanskelig, for det er mye mat og mange ting som må med hvis man skal ut i ødemarken i nesten to uker. All mat må være med. Man må ha med seg remedier og bekledning for å takle ulykker, uvær og ymse annet. Da blir det vekt. Ingen tvil om det. Mens flere av deltakerenes sekker ble veid inn til oppunder og rett over tredve kilo, veide jeg min inn til oppunder 35 kilo. De ekstra kiloene jeg har, er jeg ganske sikker på skyldes alle de ekstra elektroniske duppedingsene jeg må ha med. Vi snakker ladere, solcellepaneler, laptop, satelittelefon mv.

Banden la i vei i nordlig retning rett over tolv i går. Vi forlot Zeb og tok veien opp de første kneikene opp bak leiren. Deretter gikk vi ned i en grunn dal ca en kilometer inne, dreide i vesterled, krysset en elv – hvilket alltid er et skummelt foretak med tunge sekker – og begynte deretter på kneikene som skulle få oss opp fra Sandy Lake planet til det noe høyereliggene tundraplatået. Vi snakker ikke store høydeforskjellene her. Kun en rundt 70 meter, så vi skal ikke pådra oss noe snakk om at dette er Trollstigen eller en Stavedalsmarsj.

Etter ca to kilometer var vi oppe på Tundraplatået og kunne se innover de veldige slettene. Vi tok retning sydvest, gjorde ytterligere noen fattige høydemetere og forsvant innover heiene i høyt tempo. Landskapet endret seg langsomt fra et man typisk finner på Hardangervidda til et landskap man mer finner nedenfor en isbrearm som nylig har trukket seg tilbake. Det ble forrevent. Det ble goldt. Over alt var istidens brutale herjinger tydelige; det lå enorme morenehauger i lange og ofte kaotiske rekker, både stor og liten rullestein lå strødd utover som klinkekuler på et biljardbord av slettefjell. Det var et spøkelsesaktig landskap. Det føltes som et stort privilegium å se dette, for tilsvarende har vi ikke sett tidligere hverken i 2010 eller på denne turen.

Campen ble satt på den eneste lille reinlavsvollen vi kunne finne her ute i steinrøysland. Enkelte krevde at campen skulle hete «Camp Ullared» Uvisst hvorfor. Jeg holder likevel fast ved at campens navn er «Camp Bøn» og kommer til å fortsette å nevne det som sådan. Bøn er verdens navle, stedet jeg vokste opp. Det er en svær, viktig og flott plass et sted mellom Råholt og Eidsvoll sentrum.

Fra campen ser vi ut over utallige, enorme morenehauger og en liten granklynge som klamrer seg til livet mellom svære steinblokker noen hundre meter borte. Nedenfor oss ligger et vann. Det må være insektenes paradis, for det er fisketomt fordi det ganske sikkert er totalt bunnfrosset om vinteren når stormene herjer og gradestokken kryper ned i soveposen på ca 40 minusgrader. Insektene kan flagre og surre rundt som de vil, bade når de vil og kanskje ta en dukkert – alt uten fare – for her er jo ingen fisk. Det er sjeldent vi har sett et vann med flere insekter på vannet.

Det ble brent bål i kveld og første rasjon av walkabout-maten ble fortært. Harald og Thomas bød på nøye tildelte doser av drammer. Praten kom i gang. Åge kveika pipa, satte seg godt tilrette på en steinhylle og koste seg åpenbart glugg ihjel. Solen gikk ned. Jan Maurits kom tilbake fra en lengre rekognosering innover teigene. Kulde kom snikende. Det ville bli frost den kommende natten, ingen tvil om det. Det blir å ta på ullundrtøy, ta på en buff og kanskje en topplue. Det vil gjøre seg bra i posen.

Det summer av småprat rundt i teltene bortetter. Et munnspill spiller opp. Det finner sted en tilsynelatende seriøs oppsummering av dagens opplevelser i teltet til Roy og Thomas. Min bror leser. Sagbruket til «Grøtmonsen» har ikke begynt nytt skift.

I morgen bærer det videre innover heiene. Vi går da inn i bjønne- og moskusland. Det blir uhyre spennende!