Så var avreisedagen fra basecamp øst i Sandy Lake kommet; vi skulle forlate den leiren vi hadde etablert nesten som et hjem de siste dagene. Vi likte oss her. Her kunne vi vært i mange uker. For andre som måtte drømme om en slik tur: øst i Sandy Lake kan anbefales. Det finnes knapt vakrere sted på jorden, vil jeg påstå.

Leiren ble revet og all fellesbagasje sirlig fordelt på kanoene. Det er klart at det dreier seg om en hel del. Vi er ikke en ekspedisjon med fokus på lett oppakning. Vi er her ute for å ha det bra, nyte livet og ikke lide på granbar eller bar bakke. Likefullt skulle det vise seg at det tilsynelatende tonnet av felles ting ble komprimert til en total masse som var mindre enn det vi hadde med på sist ekspedisjon hit inn i 2010. Det var oppløftende. Det betød at dette kunne fløtes over fjorden og ned elven!

Roy og Thomas var først ute på fjorden. Ville de flyte eller ville de synke – eller, viktigst; ville de makte å takle den stadig økende vinden som strøk vestfra over Sandy Lake? Det gikk bra. De kom seg over. Da var det ingen vei utenom, så min bror og jeg la utpå og deretter Jan Maurits og Erling, den velkjente «Setesdalsmonsen» - nå også kjent som «Detchen», dvs. Vedmannen. Kursen var noe uklar de første hundre meteterene i motvinden; vinden tok tak i både baug og akter og gjorde padlingen vi var vant til noe utdatert. Ny teknikk i sterk vind med tung last måtte finnes. Så ble gjort, og vi kom velberget og ikke minst helskinnet over til den andre siden av Sandy Lake. Deretter skulle vi følge nordbredden av innsjøen i det håp at vinden var svakere der siden den stod på fra nord – nordvest. Det viste seg å stemme, og padlingen gikk deretter meget bedre.

Ved det første stredet vi skulle passere gikk vi i land og fant ferske, flotte spor etter en mindre grizzlybjørn. Den hadde lukt retning mot vår gamle basecamp. Mon tro om den hadde fått ferten av oss og all vår fisk vi hadde gjort opp? I så fall var det bra vi nå var på tur! Kort tid etter fant vi nye spor lenger fremme. Dette av en ulv med åpenbart en valp eller ungulv i lag. Rett bortenfor disse igjen, fant vi ytterligere grizzlyspor. Det var åpenbart at det var liv i denne teigen! Det liker vi!

Peter fisket tett fra kanoen mens vi padlet vestover. Dette resulterte i fire feite Lake Trouts som ble gjort opp og klartgjort for lunsj. Den tok vi på bredden enda lenger vest ved en flott esker som veltet seg ut i vannet. Thomas, selveste Kringler-kokken, disket opp med alle sine magiske triks og vi konsumerte tre trouts som «fingermat» der på  bredden. Dette er ypperlige råvarer tilberedt av en ypperlig kokk. Vi er ikke mindre ypperlige konsumenter; vi elsker fisk!

Vi padlet tolv kilometer idag. Det er ingen voldsom bragt – ei heller voldsomt selv om vinden stod rett imot – men vi er fornøyde, for vi nådde dagens mål: Woe Outlet. Vi forsøkte først å finne en camp på nordbredden av utosen, men fant at dette var et voldsomt mygghøl med egen klekkedam rett innenfor. Jeg oppdaget noen endrer der, men ble avskåret av Jan Maurits før skudd idet han sa at dette var en andefamilie. Her var det unger. Vi skyter ikke slikt, det skal være visst.

Jeg nærer nå likefullt en mistenksom mine i forhold til Jan Maurits, for utpå fjorden hadde han nyss latt en and flakse forbi. Han lot visstnok til å prøve å skyte, men sa at det ikke gikk, for sikringen på våpnet var på ... Både Roy og jeg blir da litt engstelige; er det ikke slik, Jan Maurits, at sikringen skal stå på – sånn helt vanligvis? Det er åpenbart at vi må holde øye med ham. Dette var ytterst urovekkende, det var både Roy og jeg helt enige om.

Vi fant til slutt en camp for natten. Utfordringen er den at her er ikke ved, så Erling - «Setesdalsmonsen» og «Detchenman» (=indiansk ord for vedmann) – fikk en relativt omfattende jobb med å sanke ved. Vi andre sitter jo bare å ser på. Det er jo han som skal sanke ved! Hver mann sin jobb og sitt anvar, skal vites!

Kvelden ble avsluttet ved bålet på stranden. Bjellebåndet er på plass og teigen saumfart for spor etter bjønn. Dette skal være trygg og god sone. Men – man kan jo aldri vite. Så, hagla er ladd, bjønnesprayen på plass og skjerpings er iverksatt; vi er på vei inn i mer bjønntett terreng. Vi kan ikke senke guarden. Drammene kom på plass og historiene om alt man har gjort, burde ha gjort og de man definitivt ikke burde ha gjort, kom på bordet. På andre siden av utosen setter en hvithodeørn seg i en gran. Mektig fugl. Fullmånen kommer frem bak åsene i syd. Det er en deilig stund ved bålet. Praten går lett; Thomas forteller om juleribbe og pinnekjøtt – Erling forteller om mat fra Valle. I det fjerne hører vi lyden av utosen fra Woe. Min tro om det ligger harr der, akkurat som ved Eileens utos?

I morgen vil vi lete etter en litt mer vedfyllt camp slik at bålet blir større og jobben til Erling litt enklere. Det er sagt at fisket rundt øya rett ved her, skal være formidabelt. Dersom vi finnes en bra camp der – eller på selve øya – så flytter vi dit så fort vi kan. Det er også et ønske fra jegerene her om at vi beveger oss inn i hareterreng. Det er mange spor og mye vilt; vi må finne det og kjøre litt smallgame til Thomas og grillen ved bålet!