Harald og Åge landet med et brak på tundraen. Ikke det at de styrtet i sjøen, nei, det handler mer om at det evige og kontinuerlige strømmen av sus fra vindene gjennom de få og spinkle grankronene her ute på tundraen, ble brått og brutalt avbrutt og avklippet av en voldsomt fremmed dur her ute i villmarka: et fly!  Den spjæret luften med voldsom brutalitet – sivilisasjonen veltet innover heiene – den urørte naturen bevet under de fremmede vibrasjonene. For oss var det en antitese til den monotone og evige lyden fra trekroner, bekker og fugler i teigen; noe fremmed hadde inntatt de ytre utmarker. Sivilisasjonen var på en snarvisitt her ute i disse heier vi etterhvert hadde en følelse av å eie som vårt paradis.

Vi hadde ventet på dem. Vi har snakket om det i flere dager. Det skulle bli bra når de dukket opp. Vi visste det ville komme overraskelser. Dog ikke i form av mennesker, men i form av matrielt gods de ville bringe med seg. Alle var spente på hva som ville skjule seg i Haralds forundringspakke!

Det var Jan Maurits som hørte flyet først. Det var en fjern dur som raskt kom nærmere. Stillheten som kun eksisterer i forventningens rom detonerte som en bombe i den øredøvende støyen fra flyet der det kom inn fra vest i lav høyde. Vi hadde reist både redningsflagg og norske flagg for å markere hvor vi var, for vi var ikke der vi først hadde planlagt; opprinnelig «Camp Zeb» var jo vedtom og avvist av «Detschen», dvs. Vedmannen Erling. Han satte seg lukt på rompa på beachen og sa at her, nei, dette var ikke stedet hvor han ønsket å ødsle unødige kalorier.

Piloten så nok hvor vi var. Åge og Harald gjorde det ikke. Skal vi tro historiene fra flyet, så sov Harald liketil landing, hvorpå han var lei å vekke liketil han omsider slepte seg ut av flyet og klart mente at flyturen burde ha vart lenger slik at han fikk sovet ut. Åge derimot hadde kikket intenst ut av vinduet i fronten. De kjørte lite fly, så Åge hadde fått leke co-pilot uten at han egentlig var det. Piloten hadde visstnok sett flaggene våre. Ingen av de andre hadde gjort det. Så mye for redningsflagg. Det var Jan Maurits oransje «eskortetelt» de hadde sett der det velter opp i all sin glorete heselighet i et ellers balansert, grønt miljø. Om ikke annet, så var «plantasjeteltet» godt for noe. De oppdaget oss.

Flyet sirklet rundt campen før det fortsatte østover. Jeg med de andre tok til beins over eskerene langsmed Sandy Lake idet vi forstod at det ville lande et stykke østafor for oss. I all vår visdom tok vi det for gitt at det ville lande ved vår opprinnelig tiltenkte camp, «Camp Zeb» (Som for øvrig naturligvis er kalt opp etter bikkja mi, Zebulons Alfons – en Pyreneisk Mastif – som igjen er kalt opp etter den legendariske skikkelsen Zebulon Macahan – spilt av norskættede James Arness - i den udødelige serien «I Ville vesten») Det handlet derfor om å komme seg dit så fort som mulig, om ikke for annet, så for å få tatt bilde av de nyankomne mens de forlater sjøflyet.

Som den spretne og ytterst spreke heremann jeg er, kom jeg naturligvis først frem. At jeg tjuvstartet, det får være en annen sak – det er jo helt uvesentlig i denne sammenhengen. Da jeg rundet hjørnet av en høy esker mot syd, så åpenbarte flyet seg der til venstre i bukta. Der, på land, stod Åge i bare undisen og halte og drog i et tau mens han åpenbart forsøkte å dra akter på flyet opp mot steinstranden. Piloten stod og vinket i sine lakksko og høyst kontormessige skjorte. På flottøren stod Harald i sin urbane habitt, dog med hatt, og hilste meg velkommen. Han levnet Åges harde arbeide på land få tanker. For ham var det viktigst å ta seg bra ut samt å holde kontroll på at alle hans elektriske remedier ikke falt i vannet.

Jeg kom Åge til unnsetning og overtok tauet slik at han kunne begynne lossingen av tonnet av gods som skulle ut av denne altfor lille flydoningen. Det var ufattelig hva som kom ut, og det ble enda mer imponerende da mine kolleger fra campen kom støttende til. Jeg vasset ut i vannet og ble leddet i kjeden mellom pilot, Åge – meg – og min broder som ikke fulgte med og i steden ble substituert av Roy etter at han gikk i grusen pga en flygende pose han var tiltenkt å ta i mot, men som han da ikke greide å ta i mot og følgelig ble diskvalifisert som autorisert ledd i kjeden av godstransportører. Slik ble den ene pappesken, tønna, kassa, fiskestanga, hagla, rifla, gummistøvler, enda en pappeske og en hel serie ubestemmelige artikler signert Harald lempet i land. Enden på visa var at vi kunne startet både bar og restaurant, et anstendig utested og Telenor Jordstasjon der og da på stranda uten problemer. Prompoteringen hadde vært unødvendig; de seks gutta som hadde ventet på de to andre var både klare og rede til å motta denne massen av sivilisasjonens goder på strak arm. Vi var sultne og naturligvis ytterst tørste på noe edlere – eller la oss si varierte - dråper enn den noe ensformige drikkekosten som hadde ridd oss de siste to ukene rundt bålet. Vi så definitivt frem til denne variasjonen. Undertiden skal det nevnes at Harald umiddelbart iverksatte en temporær åpning av kulturbegivenhetene der og da, dog i sterkt begrenset omfang, mens Åge – som normalt ikke røker – satte seg ned rett i brenningen, kveika pipa og dampet resulutt, målbevisst og med et noe fortapt blikk – les drømmende øyne – på den gamle pipa som var bragt hele veien fra stølen i Finndalen liketil tundraen i Canada i ens ærend å gi ham en av de beste stunder i livet; å komme til tundraen, der villmarka fremdeles er villmarka og ikke et regulert parkanlegg på Hedmarken eller Hardangervidda.

Roy og Thomas kjørte første transportferge med overdådig gods i kanoen rundt odden og de knappe to kilometerene tilbake til campen. Erling «Setesdalsmonsen», nå også kjent ved navn «Hiawata» grunnet hans meget sjeldne akryl-Davy-Crocketthatt – som da også min broder Peter kjøpte på souvenirbutikken i Calgary, padlet den samme ruten med en enda mer uanstendig last sammen med nyankomne Åge. Vi øvrige tok ruten over eskerene tilbake til basecamp et par kilometer lenger vest.

- Jeg trodde jeg hadde kommet til en av campene rundt Roskildefestivalen, utbrøt Åge når drammene hadde begynt å sirkulere, bålet var i fyr og flamme og stemingen hadde steget noe illevarslende dramatisk. - Jeg så en ansamling av telt, hvorav det ene skilte seg ut.  Si meg, er noen sponset av Plantasjen eller noe sånt? Forundret og spørrende kikket han seg rundt. Vi brøt ut i latter. Det var, naturligvis og som forventet, Jan Maurits «eskortetelt» han siktet til. Detskal sies at det nå nylig er impregnert etter trommeregnet, men det gjorde ikke bot for at Erling «Setesdalsmonsen» fant at nok var nok. - Det ble veldig vått der inne. Jeg lå i to vanndammer og kunne vri opp soveposen, fortalte han. Så, slik gikk det til at Erling igjen satte opp sitt super-ekstremtelt, den lave tunellen man bare kan krype inni i lav høyde og nyklipt hår.Jan Maurits hevder naturligvis at det er et veldig flott telt. Det er klart det er det, så oransje og heselig som det står står der og skriker i villmarka: Her er jeg! Ubrukelig står det der mot vindene, for det greier ikke å holde seg stående uten at hele åresamlingen vår og et dusin lokale staur støtter opp  i intrikate bindingsverk som krever kontinuerlig vedlikehold og ettersyn dag som natt, kveld som morgen! Det er et riktig naturens telt. Skal du sove ute, så velg dette; du får ikke nærmere kontakt med naturkreftene i noe annet telt! Naturen kommer praktisk talt helt inn i teltet, ned i soveposen din og liketil skinn og marg og bein.

Kokken gikk amok med alle Harald og Åges råvarer i aften. Han fikk blikket. Kokkeblikket. Borte var all amatørmessig syssel; nå var det grønnsaker, sopp, kjøtt og alt en kokk trenger. Rundt ham vrimlet Jan Maurits og Roy som lakeier fra gryte til stekepanne mens Thomas hakket og krydret og jobbet og smakte på tingene i et tempo som tok pusten fra de fleste av oss – dvs: vi mistet ikke pusten. Vi ble bare slitne av å sitte og ikke gjøre noenting mens han og lakeiene fikset og trikset til den beste middagen vi har hatt her på tundraen. Det var seksstjerners restaurant dypt inne på tundraen i Canada. Bedre kan man ikke ha det. Bedre kan ikke mat smake! Det var Peter helt enig i. Han ble fersket over grytene og stekepannene i lange tider etter at måltidet var over. Bunner ble skrapet. Kanter ble renset. Det ble oppdaget, og det lyste av øynene hans: dette måtte ikke ut! Han advarte Thomas, for skal vi tro historien her, så ga kona til Peter – den erværdige hustruen Siri – ham kun lov til å dra på tundraen hvis det også bidrog til at kiloene gikk av i en fei. Thomas hadde garantert Siri dette. - Det blir fin og mager mat der ute, hadde han sagt. Hennes kvinnelige intusjon var nok bekymret – og det åpenbart med rette, for blandt grytene herjet Peter «Grøtmonsen» med skjea på innbitt jakt etter de siste, gjenværende godbitene.

Vi hadde en stor kveld i aften. Atter en gang ligger jeg her og skriver på maskinen mens de andre gutta har satt i gang sine noget volumiøse sovelyder. Jeg veit at øreproppene snart på dyttes inn i gangene. Det er ikke veldig lenge til solen står opp. I morgen skal de utvalgte ut å legge depot dypt inne på tundraen. Det blir spennende.