|
|
I 2010 og 2013 dro vi avgårde ut i Helge Ingstads Nordlandet i store forband. Vi var alltid åtte stykker. Det var to mann i hver kano; to som alltid var makkere i elven, i gange og i nattens mulm og mørke der langt ute i villmarka. En hadde hagle. Den andre hadde bjønnespray. Det føltes trygt og godt. Det var gode kameraters lag. Man hadde alltid en å prate med.
Å dra i slike store grupper krevde sitt. Det er mange personligheter. Det er mange meninger. Alle har feil og mangler. Likefullt, når sant skal sies; det gikk veldig bra. Hverken i 2010 eller 2013 kom det til noe mer enn øyeblikkets rabalder før det raskt lugnet ned, blodtrykket sank og man kort tid etter satt rundt bålet og fortalte nye skrøner til hverandre som om intet hadde skjedd. Hvordan gikk det til? Voksne mennesker med sunt vett, respekt for den annen og forståelse for at ingen er deg selv lik; vi er alle forskjellige - og det krever at man jenker seg, filer av sine egne hjørner og lar en annens skavank være en annens skavank mens en selv forsøker å gjøre seg selv til en best mulig partner i det store lag.
Når Wolverine Lake 2017 går av stabelen med betraktelig færre deltakere skyldes det ene og alene at man har forskjellige interesser og forskjellige mål. Mens min bror liker det herlige ved å padle som pionerene i elvene, legge til en stille bredd eller kaste sluken i brusende elvegryter i gode venners storlag, så liker jeg best å søke inn i landet bakenfor elven på stille tråkk - helst alene - men gjerne med en følgesvenn eller to. Da vi følte på ideene omkring neste ekspedisjon etter Sandy Lake 2013, kom vi til at neste tur ville bringe oss til forskjellige kanter med forskjellige grupper deltakere.
«Opprinnelig hadde vår ekspedisjon et aldri så lite mål om å se om vi kunne finne "indianernes hvite fjell". Men Peter rapporterer senere at toppen er omtalt i boka til Gus D'Aoust - og at "det hvite fjellet" ligger i nordteigen for Wolf Creek. Jamføres dette med Helges reiser, så ser vi at ja, det kan stemme veldig godt både med hans fortellinger samt beretningene fra indianerne om deres gamle reiseruter i østerled. Så, det blir ikke for oss å finne dette fjellet. Å gå dit er endog en litt voldsom operasjon. I stedet holder vi fokus på vår opprinnelige oppgave: Jervvannet og Helges jaktterreng samt Artillery-teigen»
Wolverine Lake 2017 dras i gang med følgende inngangsverdier: gruppen skal være minst mulig og ikke overstige tre mann. Alle deltakere skal kjenne hverandre godt i forkant og helst ha jobbet sammen under vanskelige forhold tidligere. Deltakerne må kunne være tøffe med seg selv - uten hang til å syte - og med vilje til å gjennomføre til tross for tunge tak. Vi skal nemlig gå langt.
Vår felles ambisjon skal være å synke ned i torven, bli ett med den og søke å oppleve Nordlandet så nært og årvåkent som over hodet mulig. Våre hjerter skal pumpe i takt med landets egen puls. Målsetningen er å få sett, fotografert og filmet - om ikke flest mulig - så best mulig noen av nordlandets mange dyr. I tillegg skal vi gå. Vi skal lete etter den aller minste nåla i høystakken: Helge Ingstads mystiske «Jervvannet»
For å få til det, må gruppen være liten.
Det kan ikke lenger være høye bål, munnspill, sang og støy.
Vi må til enhver tid holde lav signatur.
Vidar Bruun | Christian Sverdrup-Engelschiøn | |||||||||||||||||||||||||||||||
 |  | |||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|