Inmarsat Explorer 300 er en dugandes satellitt-telefon. Vi hadde med en slik på Sandy Lake Expedition 2013 og ble ikke skuffet.

Vi var først og fremst ute etter broadband-egenskapene til apparatet slik at vi kunne kople en nettverkskabel fra latop, inn i satellitt-telefonen og dermed være på nett. Det fungerte over all forventning. Hastigheten på nettet var mer enn tilstrekkelig for eventuell nettsurfing (noe vi av prinsipp ikke gjorde. Vi greide faktisk å la være å lese nettaviser, epost og annet i seks uker). I tillegg var båndbredden god nok til at vi fikk sendt av sted tilstrekkelig store bilder til trykk i Romerike Blads papirutgaver samt på deres nettsider.

Apparatet var lett å bruke. Noen enkle trykk og ingen magiske grep, så kom lyden fra apparatet som indikerte signalstyrken. Da var det bare å dreie på apparatet til det var maksimal støy og led-indikatoren stod i taket. Et trykk til og så var vi på internett.

En utfordring med enkelte satellitt-telefoner er hvor lenge de greier å bære sambandet. Inmarsat Explorer 300 går mot geostasjonær satellitt, så har man først samband, da er sambandet der så lenge lommebok og strøm holder det gående. Dette er også årsaken til at apparatet kan ha en så vidt grei og stor båndbredde.

Batteriet på apparatet er sagt å kunne vare i 30 timer. Det gjelder kun enn så lenge du vet nøyaktig hvordan du skrur av apparatet. Her er dets svakhet. Vi trodde vi hadde skrudd det av, la det bort – tiden gikk – og når det skulle brukes igjen viste det seg at batteriet sang på siste verset. Det ble ladet opp igjen, men påfølgende testing viste at det å skru av apparatet ikke var bare å trykke «off» Jeg har til dags dato ikke helt forstått hvordan det gjøres. Vår løsning ble å iverksette iht følgende resonnement: intet batteri – DA er den skrudd av! Så, vi tok ut batteriet etter bruk.

Det skulle komme til tider hvor vi oppdaget at vår fryktelige solvcellematte ikke greide å levere varene sine skikkelig. Konsekvensen ble at bla satellitt-telefonen endte opp med mindre og mindre topplading for hver gang den ble ladet. Det måtte gå i døden. Til slutt – heldigvis en av de siste dagene våre der ute – så ville den ikke ta noe lading fra solcellepanelet. Den var død.

Satellitt-telefonens død var en årsak til forargelse, naturligvis. Heldigvis var vi ikke låst til den som kritisk apparat. Vi hadde med oss andre remedier for kommunikasjon ut også (bla SPOT Connect), en annen SPOT Messenger ved full krise samt en reserve satellitt-telefon. Vi skulle nok greie oss likevel!

Konklusjonen for vår "test" av dette apparatet er: yes, dette funker, er lett å bruke og gjør jobben du ber den om. Kostnader? Det tenkte vi ikke på. Det er uansett dyrt. Fatt deg i korthet.

Det bør nevnes at jeg testet lading av satellitt-telefonen fra den medbragte Powergorillaen i Yellowknife. Jeg ladet opp gorillaen og plugget den deretter i satellitt-telefonen. Satellitt-telefonen ble sparket i gang og begynte umiddelbart å lade. Etter tre timer var den full og Powergorillaen kunne tatt et par telefoner til uten problemer. Denne historien forteller litt om hvor bra det er med skikkelige kickstartere: med Powergorillaen og Solargorilla ville vi aldri vært tomme for strøm der ute …