- Hva kan du fortelle meg om denne, Børselars? Jeg satte hylsa på bordet. Han kiket på den. - Den har ligget lenge i jorda, det skal være sikkert, begynte han.

Det var lørdag morgen, 28. august 2013. Jeg var tidlig på plass i lokalene til han som - i det minste for oss -  fremstår som ypperstepresten med alle svar på alle spørsmål innenfor våpen og ammunisjon; selveste "Børselars" Tanken på han slo ned i vår bevissthet umiddelbart da vi under Sandy Lake Expedition 2013 fant en patronhylse i beinmøddingen under cachet til Helge Ingstad i vinterkvarteret. Denne var vi nødt til å ta med hjem og få en ekspertuttalelse på! For oss fra teigene rundt øvre romerikssletta, handler de fleste ekspertuttalelser i våpensammenheng om hva nettopp "Børselars" mener og sier. Valget var lett. Hylsa måtte til "Børselars"

- Den har vært utsatt for fuktighet i mange år. Det er en gammel hylse. En westernhylse, altså en sånn en som var vanlig i det gamle vesten på 1800-tallet. Han tok opp hylsa og studerte den med kyndig blikk. - Det er en .38-55 Winchester. Produksjonsstart 1876 av Ballard. Winchester sluttet å bruke disse i 1940, men det ble produsert varianter - bla. .375 Winchester. De var vanlige å bruke på jakt.

Beinmøddingen vi fant ligger akkurat der vi forventet å finne den ut fra Pelsjegerarkivet til Helge Ingstad. Det var akkurtat her han hadde cachet sitt. Inni denne bein- og torvmassen, fant vi patronhylsen. Foto: Christian Engelschiøn, 2013.

Det var først da jeg fortalte historien om funnet av denne hylsa i Helge Ingstads vinterkvarter. Han kjente til Helge Ingstad. Han hadde visstnok også lest boken en gang for lenge siden. I seg selv ikke overraskende. En skogens mann er en skogens mann - og er man i tillegg jeger av den edle, eldre årgang, vil jeg vel tro at Pelsjegerliv var pensum i barndommen? Sjeldent husker gutta detaljer, men de fleste vet å huske at Pelsjegerliv betydde noe for dem; det var invitasjonen til jakt og villmarksliv - en verden bortenfor og der ute.

"Børselars" lyste opp og la for dagen - eller egentlig avslørte - en altoppslukende interesse for historier omkring våpen og våpenremedier. Han hadde mange av dem, og det er ikke lett å stoppe ham hvis han først begynner på en - da kommer de neste tyve på løpende bånd mens han gesikulerer, peker og trekker frem eksempler fra både butikk, arkiv og nett. Så hylsa på bordet fikk ikke stå urørt. Den ble snudd og vendt på. Han kiket inni, under - med og uten briller - følt og tatt på. Han bladde i gamle papirprotokoller og arkiver inne på kontoret i det ene øyeblikket mens han i det neste søkte rundt i det moderne googlearkivet. Jeg følte meg relativt trygg på at hvis noen skulle greie å lire en sannhet ut av denne hylsen, så måtte det være han.

- Det er ikke bare sannsynlig, tok han til etter en stund - Det er så si helt sikkert at denne hylsa har ligget i jorden der ute siden en gang rundt 1930. Jeg ville tatt dette for gitt, konkluderte han før han trakk meg bort til et skap hvor han hadde stående en hel mengde utgamle, utgåtte patroner. - Det er denne han brukte, fortsatte han og trakk frem en identisk patron. - Jeg hadde en 20-30 slike liketil for noen år siden. Da ble den siste pakken solgt.

>> Les mer om .38-55 Winchester

Er dette virkelig Helge Ingstads patronhylse?

Jeg har hørt spørsmålet, og ja: man kan stille kritiske spørsmål til absolutt alt - og man kan relativisere seg inn i en spørsmålsverden hvor absolutt alt blir usikkert, lite troverdig, usant eller endog usannsynlig. Begynner man med den dansen, så danser man seg selv inn i dyp tvilsomhet og ender med et forbud mot enhver sikker kunnskap. Det er ikke slik kunnskap erverves, selv om tvil og kildekritikk er en forutsetning for troverdig viten.

Følgende sannheter kan bankes inn: Dette var Helge Ingstads vinterkvarter. Beinhaugen ligger (under) der Helge Ingstad hadde sitt cache. En patronhylse ble funnet godt nede i og blandt beinrestene i denne haugen. Helge Ingstad var der vinteren 1929-30. For oss blir dette aksiomer. Uten dette, så raser alt sammen.

Vi vet videre at denne patrontypen ikke fant veien til markedet før 1876 og heller ikke etter 1940. En ekspert på våpen og ammunisjon uttaler at slitasjen/tæringen på hylsen indikerer lang tid i bakken og peker på tiden rundt det året Helge Ingstad var i vinterkvarteret. Han mener vi kan ta det for gitt, enn så lenge den ble funnet i en gitt møddinghaug, at den er fra det året vi har kunnskap om at møddinghaugen ble til.

Åge Svinøy kneiser som en berettiget stolt hane på toppen av "steinen bak teltet" Dette var et av våre viktige ankerpunkt for sannsynliggjøring av funnsted. Peter og Christian studerer kart og bilder på selve teltplassen og skuer opp mot det stedet Åge befinner seg. Ting stemte! Jan Mauritz viser oss en avhogd stamme rett utenfor teltet til Helge. Det var ikke mange av dem, men de som fantes, var "svært" gamle. Foto: Harald Sollund og Erling Sagneskar.

Det er i denne forbindelse klart at man kan stille spørsmålet om ikke noen andre kan ha etterlatt hylsen der etter at Helge var der? I så fall: hadde de camp der de også? Vi vet at Helge med hensikt valgte bort å ta ut store mengder ved i teigen for ikke å ødelegge det naturlige ly den skrinne skogen ga. Hva med folk som kom etter? Hvis de satte skikkelig leir i teigen, valgte de også å la skogen stå og heller dra fire til fem kilometer til nærmeste voksne skogteig for uttak av ved? Hvis de var kjapt forbipasserende, er det ikke litt lett tilfeldig at de skulle sørge for at en av deres patronhylser havnet et godt stykke ned i Helges beinhaug? "Mistet" de bare hylsen et stykke ned i jorden og hastet videre uten å hogge et eneste tre - eller for den sakens skyld: hadde alle de som dro gjennom akkurat her den merkelige og høyst avvikende vanen med å bringe med seg veden på sleden?

Vi har vært innom svært mange skogsteiger på tundraen i disse egne - det skal ingen ta fra oss. Vår erfaring er at der det har vært folk, der har det vært adskillig hogst. Vi så dette hos Gus D'Aoust, Phil D'Aoust, Boblets Draw, Old Man Cabin og ved en serie eldre og nyere plasser langsmed både Sandy Lake og Snowdrift Rivers to armer. Regelen er: der de slår leir, der hogger de også - og host for snart 100 år siden, de stubbene gliser mot oss den dag i dag.

Dette er ikke tilfellet i dalgropa til Helge Ingstad. Visst er det en nyere indianercamp noen kilometer borte - MED hogst, men i dalgropa? Nei, der finner man ingen hogst ut over et utgammelt, svært fattig uttak av mindre busker. Så, etter min oppfatning peker alle tegn i en retning: her har det ikke vært mange leirslagninger i tiden etter at Helge Ingstad var her. Hverken mengden blikkbokser eller veduttak tyder på det.

Min konklusjon blir derfor den at det er mer sannsynlig at møddinghaugen ble skapt og bare brukt av Helge Ingstad og har ligget urørt siden, enn at dette i tiden etter ble en godt gjenbrukt leirplass for indianere eller andre pelsjegere. Av dette utledes min påstand om at jo, patronhylsen havnet der i tiden hvor Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter der. Jeg konkluderer derimot IKKE med at dette er nødt til å være hans patronhylse. Han hadde nemlig tit besøk av både indianere og andre pelsjegere denne vinteren i dalgropa. En av disse kan nok lett ha mistet hylsa der?