Tilbake til Ingstads vinterkvarter  
WOLVERINE LAKE 2017
Thaidene Nëné, Northwest Territories, Canada

Ut i Helge Ingstads

Villmarker (del 3)

Publisert: 18.03.2019 12:24
Forfatter: Christian Sverdrup-Engelschiøn
Sted: Hurdal

Hvilke tanker gjør du deg når du våkner om morgenen og vet at det sannsynligvis har stått en moskus og glodd på deg kun noen fattige, få meter unna? Det var vår morgen i Camp Ylva. Når sant skal sies, så gjorde vi oss ingen voldsomt spesielle tanker - eller utbroderte avsindige sideuniverser med tanke på hva som kunne ha skjedd dersom-atte-hvis? Det gikk dog ikke fullstendig upåaktet hen, det skal vites.

Vi fulgte egentlig ingen av de grunnleggende, helt nødvendige spilleregler da vi la oss for natten på Ylva, bortsett fra at vi ikke la oss til på en strand eller på en elvebredd. Vi la oss rett på bakken med soveposene i hver vår jerven. Brukte ikke telt. Det er ikke det guruene på bjørneangrep anbefaler at man gjør. Vi gjorde det likevel. Det gikk bra. Likevel ikke helt bra. At permafrosten åpenbart ligger millimeter under torven på Ylva stiftet vi raskt bekjentskap med når det led på natt. Kulden slo opp gjennom jerven og pose og inn i marg og bein temmelig kjapt HVER gang man snudde seg, la en arm eller et bein i en ny posisjon. Det tok tid å få varmen igjen. Om vi hadde ligget i telt hadde neppe gjort noen forskjell. Det rare er likevel at jeg ikke kunne erindre denne kulda fra sist jeg lå på Ylva i 2013. Den andre spilleregelen vi brøt, er definitivt ikke bra: vi lagde mat, tok en dram og bålet oss kun meter unna der vi skulle sove. Jeg sier ikke mer om det. Det gikk bra, joda, men sånt skal egentlig ikke skje.

I denne episoden i miniserien "Ut i Helge Ingstads Villmarker" vendte vi nesen nordover fra Kaja mot de store horgene som ligger ved Snowdrifts kilder. Det bar over endeløse tundravidder. Støvlene knaste i knusktørr lyng, mose og utørret våtmark. Heten dirret, svetten rant og vi likte dårlig det forhold at vi åpenbart ikke hadde med oss store nok vannflasker til å håndtere det arktiske canadas svar på Saudi Arabias Rub al Khali. Bare det å nå bekkefaret fra Boblets Draw, føltes som å nå en lykkens - himmelens! - oase.

 

Vi var på vei hjem til Vinterkvarteret. Det var ganske langt i varmen, men veien bød på spennende oppdagelser av store kryss hvor dyretråkk av alle slag stimer sammen som åer til en elv. Der kan de krysse. Går man litt opp - eller ned - så stanger man i dype elvefar, sjøer eller bunnløse myrer. Det slo oss at en sånn plass måtte være mekka for rovdyr? Viltet ville jo komme som servert på fat? Sporene av både bjørn og ulv var flere. Likefullt; tilfellet av tusenvis av spor etter moskus, vel, det bekymret nesten mer. Å støte på en moskusløytnant eller selveste storoksen i teten av flokken? Vel, det hadde vi rett og slett ikke lyst på. Ikke her. Ikke midt uti her!

Vel fremme i Vinterkvarteret var det duket for midtveisfest, gaveutdeling og staselige forlystelser man bare finner ekstraordinære der ute i villmarka.


Gå til kanalen - husk også å abonnere på kanal NORDLandet !