Det var duket for det første seriøse møtet mellom gutta som ville til Kanada. Henning, Vidar og Christian - dvs undertegnende - satte kurs mot enden av Hemsedal, mer spesifikt: Mørekvamdalen - en fager plass helt vest i Hemsedal, der fjellene setter foten ned og sier stopp, nå må du klatre - neste stopp er Filefjell, Tyin og Jotunheimen - og det må du i så fall gjøre til fots. Vi er mao midt i norges hjerte. I Skarveheimen, min favoritttumleplass for fjellfanteri og herlige høyfjellsøyeblikk.

Det var naturligvis knyttet en hel del spenning til dette møtet. Ekspedisjonen ble initiert av Christian - meg - hvorpå jeg dro med meg min særs gode kamerat og ikke minst eminente og alltid trofaste, robuste og dyktige nestkommanderende fra Sambandstroppen i norges beste innsatsstyrke, Derby i HV-02 område. Vi tenkte dernest det kunne tenkes at det var en plass ledig til en tredjemann. Lenge var denne reservert min gode venn, Eirik Ingstad - Helge Ingstads barnebarn (Les om funnet av han vinterkvarter her). Grunnen var grei: god kompis siden vi gikk i bleier, bra mann på tur, tidligere hundekjører (det er ALLTID et kjempepluss!) og ikke minst: han hadde naturlig nok et brennende ønske om å selv ta sin bestefars skjulte grop der inne på vidda i nærmere øyesyn. Det skulle bare mangle!

Dessverre ble det til at Eirik ikke kunne bli med. Mens hans bestefars kall var å oppdage verden, finne og berette om ukjente stammer og spennende bander på alt fra tundra til svidde sletter i Mexico liketil isbreene på Svalbard eller å plante det norske flagget som Sysselmann på Grønland, så er åpenbart Eiriks store kall nu om dagen å sørge for å snu den nedadgående fødelsraten i fedrelandet; at befolke fedrelandet er et edelt forsett - full respekt sendes i retur. Han er på god vei, det skal være visst! Jeg salutterer ham! Det er et godt og nobelt forsett. Jeg vet dog at han er en eventyrer i sitt hjerte - og en fabelaktiv turkamerat hva enten det er bak sleden, under et seil på vei til Island eller med sekk over viddene i fjellet. Make til fyr. Må slekte på noen, tror jeg?

Slik ble det til at min gode venn Vidar og jeg så for oss en gruppe bestående av kun to fyrer med de samme innbitte drømmer: å krype under torven og få hjertet til å finne takten til villmarkspulsen der ute i barrenland - å oppleve at det du har nu, det er alt du har - å snike og smyge seg oppetter eskerne i håp om at nu, akkurat i denne stund, da formelig bugner det av grizzlys og moskus og endog jerver rett på andre siden av haugen! I betryggende avstand, naturligvis, men akkurat så nærme at vi føler nervens frykt, en svetteperle i pannen pipler frem og vi må anstrenge oss nøyaktig så mye at vi greier å holde kameraet såpass rolig at bildet blir klart, rent og fokusert. Vi kunne sitte på øvelser i innsatsstyrken og snakke - eller mumle rundt et gammelt bål dypt inne i hurdalsskogen til en dram eller to; var det noe vi ville, så var det dette! Villmarka! Så enkelt som mulig! Så nært som mulig! Så levende som mulig! Finner ikke det i Norge. Vi må dit. Vi var enige. Kanada måtte det bli.

Henning

Henning er en gammel venn av meg og i og for seg en gammel kjenning av Vidar. Med "kjenning" menes her kjenning slik man kjenner en gutt man ikke leker med i naboklassen på barneskolen eller mingler med på røykehjørnet eller spiller kort med på ungdomsskolen. Jeg gikk i klasse med Henning. Han var gal. Jeg var gal. Vi var pionerer innen programmering - såkalt "EDB" ifølge datidens terminologi - idet både han og jeg var godt i gang med maskinkode og BASIC av ymse valører allerede i 1979 og satt rundt 1982 og utviklet vårt eget, nu totalt ukjente og ubrukelige programmeringsspråk. Øvrige historier fra skolen hører en annen beretning til. Det eneste vi her bør få med var at Henning og jeg var glade, rabiate kamerater mens Vidar ikke var helt happy for Henning. Han hadde nemlig skutt kråka til Vidars bestefar uten lov. Slikt glemmes ikke, skal vites, så da jeg plutselig kom rekende med Henning som mulig kandidat til den særs spesielle og høythengende tredjeplassen på laget, gikk ikke stemningen umiddelbart rett i taket.

"Han skjøt kråka til bestefar", repliserte Vidar. Traumer henger i. Det er åpenbart. Likefullt, som det alltid positive og fremoverlente intellekt Vidar er, så holdt han døren åpen: Henning skulle få en sjanse til å bevise at kråkehistorien ikke representerte et gjennomgående karaktertrekk ved denne herremannen. Ballen skulle spilles, men - jamfør vår avtale - han, altså Vidar, skulle være i sin fulle rett til når som helst å kunne sparke ballen over sidelinjen og si at matchen var ferdigspilt. Det er en ærlig og redelig sak. Både Vidar og jeg vet at vi funker i uvær, storm, solskinn, harde tak, fuktige tilstander, glede og særdeles kjedelige stunder. Dette er erfart gjennom et dusin år som soldater, troppsjef og nk, kamerater på guttetur og i seriøse dialoger og helt private ting og affærer. Vi kunne ikke ha med en fyr som ikke fungerte i dette brorskapet. Kravet måtte være rett inn som hånd i hanske. I motsatt fall: ingenting. Brutalt. Enkelt. Men sånn må det være. Det ble derfor besluttet at vi måtte ha en sosial gathering; en arena hvor ballen skulle spilles, tenner skulle føles og tas på og stemning og traumer måles og parkeres for godt.

Det ble slik at vi kjørte til Hemsedal i to biler, hvorav Vidar - smart nok - fikk trikset det slik til at han skulle plukke opp Henning for transport opp i fjellene. Jeg ble kjørende alene til lyden av ærverdige Saxon, Metallica, AC/DC og annet som krever såvidt særs høy avspilling at det er fare for alvorlige hørselsskader. Ensomt, ja, men Vidars grep skjønte jeg med en gang: de to gutta måtte få tid alene til å tråkke hverandre omstendelig og skikkelig på tærne og ikke minst gjøre opp - eller klarne opp i - den åpenbart evig gnagende kråkehistorien. Slik ble vi kjørende og møtendes først på Flå i Hallingdal, hvorpå vi deretter rant oppetter dalen i moderat hastighet liketil den alltid trofaste, åpne Kiwi på Ulsåk for handel og deretter hytta; Steensvollen øverst i Hemsedal - i Mørekvamdalen; porten til høyfjellet mot Filefjell og Jotunheimen - i hjertet av Skarveheimen. Herlig. Det var duket for Gathering. Hennings handmade Vodka fra Texas kom kjapt på bordet.

Den viktige festen ...

Å berette fra det sosiale arrangementet på fredagskvelden på hytta, blir å gjenta ting de fleste har opplevd med gutta eller jentene på tur hvor snippen er løs, stemningen høy og ens begrensninger både på den ene og den andre måten er udefinerte eller for anledningen fortrengte skranker i et ellers normalt, A4-liv.

Det understrekes dog at vi fremdeles lever og at alle var ved sine fulle fem, fulle fysikk og fulle skarphet relativt tidlig på lørdagen. Diskusjonene hadde fartet fra flat-jord-teori til Einstein og ku-drift i Idaho via relativt sårbare konspirasjonsutgreiinger før vi sånn smått landet i tåkelandskapet hvor det visstnok befinner seg mer mellom himmel og jord enn begripelig - og hvor det attpåtil endog eksisterer betydelig mye mer av dette fullstendig ubegripelige, skal vi tro de som tror. Logikk og resonnement utelates. Slike ting egner seg ikke i sammenhengen. Det viktige her var noteringen av en velfungerende symbiose bestående av tre fyrer med tre liv på to kontinenter. Slik symbiose registreres greit med løs snipp og to liter hjemmelagd, texansk vodka som knapt greier å holde stand selv om den kjemper innbitt i kameratslig lag med sine allierte - de grønne boksene i kjøleskapet. Sammen forsvant de i urovekkende tempo liketil vi fant sengene. Noen måtte dog lete litt lenger enn andre. Ingen navn nevnt. Vi falt til ro sånn omtrent idet solskiven tok til å rødmale østhimmelen.

Temperaturen hadde falt et stykke under magiske null.
Vinduene stod på vidt gap.
Frosten krøp innover dyna.
Det var nesten som å sove under åpen himmel.

Deilig!
 

Planmøtet

Tid for kartbrief og orientering. Henning visste vi skulle "nordpå", men eksakt hvor, det forble en hemmelighet liketil planmøtet. Fra venstre: Christian Engelschiøn, Vidar Bruun og Henning Wallgren. (Foto: Christian Engelschiøn)

Foventningsavstemming

En ting er å sjekke ut symbiosen av tre fyrer i et uhøytidelig lag. En annen ting er å finne ut om denne symbiosen er på plass også med tanke på hva de vil med denne turen? De proffe kaller det så flott å "avstemme forventninger". Gjør man det og man er enige om at meningen med livet er å finne i den og den retningen, så er det "checked" og man har vært veldig flinke gutter. Saken er at det er viktig å avstemme forventningene.

Vi i vårt lag hadde vel utøvd forventningsavstemming ganske lenge over både messenger, sms, telefon og endog epost. Vidar og jeg hadde dette på plass for lenge siden. Oppdraget nu bestod i å få harmonien på plass versus Henning på dette området. Det gikk greit. Det skulle vise seg at ærlige og enkle kompiser uten nykker i ungdomsårene fremdeles er ærlige og enkle kompiser uten nykker i årene rett forut for at de planter sine første bein i grava.

Henning ville ikke bare krabbe litt under torven for å se moskus, ulv og bjønn; han var klar for å grave seg dypt ned, ligge fryktelig stille imponerende lenge samtidig som han sugde til seg all den stillhet, lette nervøsitet og spenning som med nødvendighet alltid følger close encounters med villmarkens mange dyr. De planlagde oppdragene med viltkameraer og dags og ukesturer innover de endeløse markene, falt i veldig god jord. Vår drøm om det absolutt enkle liv ble applaudert. Saken var biff. Fyren, denne utvandrede nordmannen - tidligere profesjonell pistolskytter - nå våpensnekker i Colorado - var av rett støpning med rett innstilling og rett forventning. Sånne folk vil laget ha!

At Henning på tampen endog la til oppdrag og visjoner som uten tvil ville forsterke opplevelsen, falt i særdeles fruktbar jord hos Vidar og undertegnende. Vi skal ikke komme inn på hva det var her, men det er sterkt og kan bli en fabelaktig greie som endog du - ja, du som har hatt ork til å lese helt hit, kan komme til å få ta del i. Vi garanterer at det blir fascinerende og litt av en opplevelse. Vi må bare få det landet og på plass først!

Matriallisten - hva har du? Hva har vi? Hva trenger vi?

Vi er heldige som sitter på de komplette utstyrslistene fra både Ingstad Creek og Sandy Lake ekspedisjonene. Heldige på den måten at joda, har vi med det vi hadde da, så har vi hvertfall ikke glemt noenting! Der finner vi da dog utfordringen for Wolverine Lake 2017: mens ekspedisjonene i tidligere år har kunnet ta seg til rette i store og romslige fly med mange, røslige karer og dertil hørende stor arbeidskraft og mange, store sekker, så er vi nå kun tre mann med langt færre store sekker i et betydelig mindre fly. Vi kan ikke ta med oss alle de flotte tingene som gjør livet litt mer komfortabelt der ute på tundraen. Vi må skrelle ned. Skjære bort. Tenke lett. Tenke gjenbruk. Tenke kun "indeed, we MUST have that!" Sånn sett blir dette annerledes enn tidligere. Til gjengjeld blir det mer utfordrende. Vi er enda mer alene med enda mindre å spille på enn før. Sånt liker vi!

På planmøtet gikk vi gjennom materiallisten for enkeltmann og fellesskapet. Allerede her ble "nice-to-haves" skåret bort over en lav sko selv om det skar i hjertet. Zip-longs er et særdeles enkelt eksempel; det er et flott og festlig plagg til hverdags- og tundrafest, men definitivt ikke et nødvendig plagg. Bort med det! Stoler til å hvile en sliten kropp på i base-camp? Det vil oppta kritisk plass på flyet. Bort med det! Vi tar heller med litt ekstra tau og spiker, så lager vi eventuelle sitteanretninger der ute av det finner! Slik gikk det for seg, og slik ble listen litt kortere. Fremdeles gjenstår en røff og hjerteskjærende jobb. Den er alvorlig. Den kan være farlig. Utilgjengelig er det kritiske vi glemte når vi først står der ute. Det må ikke skje.

Fra planmøtet. Vidar (t.v) i dialog med Henning (t.h). Christian lytter - for en gangs skyld(!) - helt til høyre i godstolen. Vi var her i ferd med å gå gjennom råplanene for de rutene vi skal velge på våre dags- og flerdagersturer ut over tundraen (Foto: Christian Engelschiøn)

Matlisten

Jeg tror at mengden mennesker som greier å overleve over tid ute på blanke tundraen uten annet enn en fiskekrok, en hagle og en kniv som redskaper i matauken begrenser seg til landets egne barn; indianerne - eller First Nation - slik vi helst vil benevne dem. Øvrige som hevder de greier det, mistenker jeg snakker over evne eller av pur uvitenhet. Når man forlater Snowdrift River, Sandy Lake og begir seg nordover, da blir vegetasjonen fattigere, vannene grunnere og elver blir til sildrende bekker. Hordene og svermene av rype, hare og ender uteblir. Tundraen er ikke et koldtbord man bare forsyner seg grådig av. Der, som her, flakser rypa avgårde når den ser deg. Der som her dykker anda til bunns der du sniker deg ned til bredden av vannet. Etter et ukjent antall kast med ymse sluker og fluer erkjenner du litt bittert at nei, dette vannet er tomt. Det er mange av dem, de tomme vannene. Tælan sitter åtte tommer under bakken. Du kjenner det på teltpluggende: 35 grader pluss på overflaten. Rim og kulde i enden. Slik er det også her: bunnfryser vannet, da stryker fisken med. Det er svinkaldt der ute om vinteren. Snøen laver ikke ned i metershøyder og isolerer vann og mark som hjemme. Bitter kulde tygger seg derimot nådeløst nedover og bunnfryser alt du ser. Det er tundra.

Likefullt, det er fisk der ute. Under Sandy Lake 2013 overrasket ekspertkompetansen på gjedde, en herremann ved navn Åge, oss alle med gjeddefangst selv i de tilsynelatende mest utdødde fiskevann! Men, som man kan forstå fra teksten over; det er ikke tilfellet over alt. Uansett så synes det variabelt. Vil vi være så heldige at vannene nordover - lengre nord enn vi noen sinne har vært - holder fisk? Og: vil vi være i stand til å gjøre matauke av den? Kan vi satse på det? Kan vi tro på det?

Som en slags ekspedisjonsleder sier jeg nei. Vi kan ikke satse på at hovednæringen stammer fra naturlig matauke. Til det er vi altfor langt fra nærmeste matbutikk. Vi er nødt til å ha med en stamme av mat som i funksjon gjør at jo, vi vil miste mange kilo vekt, men vi vil ikke stryke med dersom dette blir den eneste maten vi har. I motsatt fall, dersom vi får solid matauke, er jeg til gjengjeld den første som bytter ut alt fra real-turmatvarianter, suppe og risposer med det vi måtte greie å høste der ute i villmarka. Det vil være en fryd å kunne meske seg med harr, ørret, gjedde, tyttebær og andre lekkerbiskener fra naturens spiskammers!

Vidar trener på matauke i Hemsedal: tyttebær er enkelt og godt. Foto: Christian Engelschiøn

Å lage matliste for tre karer i seks uker er naturligvis en aldri så liten utfordring. Både i 2010 og 2013, de gangene jeg har vært der før, har det alltid vært med en eller to andre deltakere som tok seg av matlistene med sylskarp kompetanse. I 2010 var det Bjørn og Harald minnes jeg. I 2013 var det Thomas. I 2017 er ingen av de med. Så hvem skal gjøre det nå? Børen er lastet i sekken til trauste Vidar Bruun. Han har fremst kompetanse på mat og matlaging. I arbeidet bistår jeg som best jeg kan - tross alt: jeg har vært der ute før og har en viss erindring om hva jeg spiste ut over naturlig matauke. I bunn og grunn, slik jeg ser det, funker alt så lenge det er nok av det og så lenge det er næringsrikt nok til at vi ikke stryker med. Begrepet "alt går i grisen" får umiddelbar, reell betydning: vi skal bare overleve. Hva vi skal overleve på, spiller ingen rolle. Grunnleggende krav er mao mengde, næringsinnhold, holdbarhetstid og evne til å være holdbar uten kjøleskap - men  i dertil ofte skremmende varme - i seks uker.

Å sende Henning på bærtur er bingo. Tyttebær er røde. Krekling er sorte. Forskjellen er grei for oss med normalt fargesyn. For en med et annet fargesyn - eller for den sakes skyld fraværende fargesyn - er det ikke like greit. Henning ser ingen røde tyttebær. Han ser bare mange kreklingbær. Da plukkes det. Naturligvis. Vidar var ikke imponert. Foto: Christian Engelschiøn

Syvsteinsovn og brød for eventyrere

Vidar er klar på at for ham er mat og matlaging på usivilisert vis en viktig del av opplevelsen. Han ønsker minst mulig "ferdigpakka" men derimot mest mulig sånn at vi kan oppleve noe - eller lære noe - når vi skal fore oss selv der ute. Bærplukking og hamstring i naturens spiskammers vil stå høyt i kurs, hvilket alle er samstemte om - og Vidar en kvass pådriver for. I tillegg ønsker han å bygge en syvsteinsovn. - Det er som en vanlig ovn. Vi kan bake brød, boller, rundstykker og til og med pizza, berettet han overbevisende. Den er en relativt enkel og primitiv affære bestående av steinheller, småstein og mose og leire. Vi får to rom: ett nederst som brennkammers og ett øverst som bakekammers. Den krever som et minimum syv steiner, men som regel noen flere. Så, har vi med mel og øvrige nødvendige bakeeffekter, vel, da er det råd med ferskt brød og rundstykker til frokost! Henning og jeg applauderte!

Mel og ymse til bakingen vil vi mene tilfredstiller kravene om holdbarhetstid og evne til å tåle manglende avkjøling over tid bare det holdes lukket for sultne småkrabater - les insekter, larver og andre småkryp. Men hva med gjær? Selv om vi er ganske sikre på at tørrgjær vil funke, kom Vidar med løsningen vi alle synes er storartet: la oss gå for det samme brødet som eventyrerne i Canada spiste på 1800-tallet og som endog First-Nations baker den dag i dag? Vi snakker "bannockbread" - brødet for eventyreren! Denne baksten krever kun siktet hvetemel, bakepulver, havregryn, salt, tørrmelk eller melkepulver, sukker og vann. Som tilbehør kan man blande inn rosiner, nøtter og bær, alt etter hva som behager. I eldre tider blandet visstnok kokken også inn mygg og fluer for å heve smaken. Vi kommer neppe til å gjøre det samme forsøket med klart overlegg, men sjansen er stor for at nettopp denne ekte viltsmaken kommer til å snike seg inn hva enten vi vil eller ei.

At bannock blir bra, det er hevet over tvil.
Med eller uten fluer og mygg.
Stor applaus.
Ferdig snakka.

Tørre ting og nøtter

Ut over syvsteinsovn og bakevarer dreier mye av listen seg om basiselementer som havregryn, sitronpepper, nøtter, rosiner, tørket kjøtt og frukt og en hel del annet. Vi ble sittende relativt lenge med dette ut over ettermiddagen på lørdag. Det ble diskutert mye nøtter, hvilket ble mildest talt behørlig googlet. Vi vet at nøtter er fabelaktige nærings- og energikilder som passer ekspedisjonsmannen mer enn ypperlig. Vidar var naturligvis først i studiekøen og ramset hurtig opp de nøttene vi måtte ha, hvilke vitaminer og energier og jern og stål og kritiske forbindelser som piplet ut av disse. Omega-3 og 4.5 og sikkert flere mellom 5 og 11 var det i flere en av dem, skal vites! Han noterte heftig og kompletterte nøtte- og tørrfruktlisten imponerende raskt og uten at Henning og jeg egentlig greide å følge ham. Det eneste jeg vet er at ute på tur langt der ute, så funker tre never vel sammensatt nøtte- og tørrfruktmølje noe inni granskauen hvis det blandes med sjokoladebiter og rosiner. Man går fra NAVer til ADHDer på få minutter. Sjokkis og rosiner gir instant energi. Nøtter gir deg kraft i takene med tiden. Det har jeg testet selv langt der ute. Herlig lunsj, Ikke noe mere å si om det. Utfordringen ligger derimot i å begrense etingen, for dette er innmari godt!

Vi kryper motvillig til korset

Listen vi satte opp inviterte ikke til euforiske forventninger for ganen - ut over nøtteblandingen, men den ville funke - og den ville helt sikkert bli god, i det minste der ute i ingenmannsteigen. Å snakke om en allsidig meny, er dog å ta noe hardt i. Ville det kunne hende bli ensformig? Ville det kunne hende vi vil ønske supplementer av andre ting? Dystert og høyst motvillig måtte vi innrømme at ferdigmatposer av typen Real-turmat har noe for seg rent næringsmessig. Som soldater er vi dog helt og totalt og endelig ferdige med den typen kosthold for votter og gevær av år siden - og da særlig siden ingen av de tilsvarende produktene ute i butikk engang når opp til ankelen på forsvarets arktiske versjon. Å si vi er lei av selv den eksklusive varianten, er å skrape i overflaten av en kontainer fylt med årelang akkumulasjon av hat og misnøye. Likefullt, etter meget motvillighet og mange forsøk på å unngå det som syntes uungåelig, ble det bestemt at vi ville måtte gå ned i kjelleren etter absolutt siste sortering næringsverdi: fettern til Real måtte handles inn i Canada - om enn i svært, svært og veldig svært begrensede mengder. En pose ville uansett være altfor meget. En sponplatemiddag i uka er i realiteten akkurat og nøyaktig en for mye i uka. Men nu er det bestemt. Det legges opp til sponplater til middag hver uke. Du kan banne på at vi hopper over den i bytte for en hvilken som helst fisk, halvråtne kadaver eller for den sakens skyld et hvilket som helst annet næringsalternativ.

Matlisten og revidert materiell-liste vil du kunne finne på siden for Wolverine 2017 ekspedisjonen når tiden nærmer seg!

Konklusjoner

Social gathering med Henning, Vidar og Christian - nu benevnt (i rekkefølge) "Hermetix", "Miraculix" og "Idefix" - samt påfølgende mer seriøse gjennomgang av forventninger, materielliste og matliste gikk rett i boks. Gutta er på nett. Vi jobber samme vei. Vi tenker likt - da dog sett bort fra våre tanker om diverse flat-earth teorier og ymse kvasi-vitenskapelige aspekter. Ut over det er alt på stell. Turen går til kanada i juli 2017. Fly fra Oslo-Yellowknife er bestilt og betalt. Bushfly tur/retur Yellowknife til bushen er bestilt, avtalt og avklart. Leiebil i Yellowknife er på plass. Mat- og materiellistene er snart finspikret med militær presisjon. Benelli-hagla i skapet er pusset på nytt. Spenningen er til å ta og føle på. Dette er noe annet. Det er ikke Hardanger- eller Finnmarksvidda; dette er totally on your own - dette er villmarka! Du hellige Jul, vi gleder oss!