(Hurdal 29/9-2014) Det har nå - i 2014 - gått 84 år siden Helge Ingstad satte seg inn i en Bellanca CH-300 Pacemaker, lettet fra Great Slave Lake og forlot det eventyret som skulle bli skjellsettende for hele resten av hans liv.

I dag vil et barn født i 1930 være 84 år gammelt. Et ungdom som var 16 da, vil være 100 idag. Det sier seg selv: det må med nødvendighet begynne å bli relativt tynt i rekkene av folk som har minner fra det året? Antakeligvis er de så få at der er ingen igjen, uten de som kan hende er så skralle på minnet at de kan hende har glemt det hele? Vi sitter på en bunke bilder fra den gangen - fra Nordlandet - deres land - med smilende fjes, arbeidende hender og spann som farer over viddene i arbeidstrav. Vi snakker om bildearkivet til Helge Ingstad fra tiden mellom 1926 og 1930. Det begynner å haste med å få satt navn på ansiktene, stedene og situasjonene. Blir det ikke gjort nå, vil Riksarkivet kan hende bli sittende med en stor haug unike og spennende bilder som ingen kan si så veldig meget om?

På våre ekspedisjoner Ingstad Creek Expedition 2010 og Sandy Lake Expedition 2013 var vi så heldige at vi fant det myteomspunne vinterkvarteret til Helge Ingstad der langt inne på tundraen. Det var naturligvis gjevt å finne stedet, men mer verdifullt var det kanskje - i ettertid - at søket hadde bragt oss gjennom store områder rundt og ved Sandy Lake og begge Snowdrift Rivers armer, langt ut på tundraen og dypt ned i dalene. Søket hadde gjort oss kjent med landet. Derfor er vi kanskje de første som kan bla gjennom bildene til Helge Ingstad fra disse egne og si: dette bildet er fra Sandy Lake mens det der, ja, det er fra Gus D'Aousts hytte mens det der borte, det er fra Whitefish Lake. Med kunnskap og erindring om stedene der ute på tundraen, har vi allerede tagget en stor mengde bilder med tid, sted og med hvem. Denne informasjonen vil bli Riksarkivet til del når tiden er inne.

Likefullt: en kolossal jobb gjenstår. Den største jobben er å få identifisert alle indianerleirene, de enkle stedene, teltplassene og ikke minst menneskene på bildene; å gi disse navn, tilhørighet og slektskap - å gi dem en mer-identitet enn å bare være et smilende fjes. Hvordan kan dette gjøres?

Slik tagging blir ren gjetning uten mer, bredere og dypere kunnskap enn det noen fattige gangturer rundt på vidda i North West Territories kan gi produsere.

Med disse tankene i hodet gikk jeg til Eirik Ingstad og spurte om det ikke kunne være en ide at vi tok med oss arkivet til Lutsel K'e og viste "de eldre" eller andre historiekyndige de delene av arkivet vi er usikre på? Han tente og mente det kunne være en god ide!

Slik begynte denne ballen så smått å rulle - og nå har den rullet liketil svaret fra administrativt hold i Lutsel K'e: de vil veldig gjerne at vi viser dette frem i deres Community Hall på storskjerm så alle kan få se, kommentere og mene noe om disse bildene. Det er fra deres historie - fra en tid hvor disse menneskene beveget seg mellom en opprinnelig livsstil i pakt med naturen og en livsstil påtvunget dem fra en ugjendrivelig sivilisasjon. Det eksisterer ikke voldsomme mengder bilder av disse folkene fra den gangen. Så, dette er historie for dem.

Så, da er det loddet kastet og det er så godt som fullt ut og helt bestemt at vi i Wolverine Lake Expedition 2017 tar oss en tur til Lutsel K'e for fremvisning av Pelsjeger-bildearkivet. Dette skjer, slik årstallet antyder, i 2017. Målet er å få jobbet inn mest mulig informasjon og dypest mulig kunnskap om de enkelte bilder i denne unike samlingen. Med slik kunnskap, vil Pelsjegerarkivet bli uendelig mye verdt - både for oss, menneskene der borte, forskere og de kommende slekter. Det understrekes at bildeutvalget som ønskes vist, vil bli forelagt Eirik Ingstad for godkjenning slik at familien har full kontroll med hva som vises.

Vi gleder oss stort!

... fra Lutsel K'e vil flyturen gå straka vegen liketil tundraen, villmarka og indianernes "Hvite Fjell" !