Jeg mistenker at de fleste tror de må over stokk og staur og flere steinrøyser, passere fjellknauser, fem dalfører og en mengde vassdrag før de er i nærheten av den typen natur som huser skogens egne, ville dyr med en tilhørende vel arrondert, urørt natur: villmarka! I noen grad har jeg hatt den samme holdningen selv - og det til tross for at jeg spanderte hele min barn- og ungdom på skauen. Vi vil alltid reise bort - langt avgårde - til eksotisk jungel, høye fjell og dype sibirske skoger. Klart det er vilt der. Men jeg vil påstå at det er litt vilt i nabolaget vårt også.

Diskusjoner i venners lag tar av og til turen innom temaet "hva er villmark" ? Enkelte definerer det som et totalt uberørt område - som en urskog, urmyr eller urfjell - hvor menneskets siste eventuelle inngripen ble gjennomført for så mange år siden at stedet er hundre prosent restituert og ethvert spor visket ut. Området er i nær 100% balanse hva naturgitt biologisk fangfold angår; her er de plantene som bør vokse og gro, her er insektene og fuglene som bør kravle og fly rundt, her er planteeterne som bør rusle omkring og her er det settet av rovdyr som bør ligge på lur i disse teiger. Det ligger i sakens natur at en slik totalt ubesudlet natur neppe er å finne bak garasjen din; du må ut i naturen - akkurat så langt ut at du må være bra foretakssom og målrettet for å ta deg dit ut.

Det finnes ikke mange slike plasser i Norge. Store Norske Leksikon opererer med et slags forslag til definisjon hvor det heter at området "ikke er vesentlig forstyrret av menneskelig aktivitet" og at dersom man defininerer villmark som områder "mer enn 5 km fra nærmeste tekniske inngrep", så vil kun 12% av norges areal være å betrakte som villmark. Er det mye eller lite? Jeg vil påstå at dersom den strenge definisjonen over skal gjelde, vil 12% være et gledelig tall hvis det er sant. Jeg vil derimot hevde at nei, det er nok dessverre ikke det. Det finnes knapt et sted i Norge hvor vi ikke finner spor av mennesker - selv hvis vi legger godviljen til - og det er kun på svært få plasser vi kan si at det biologiske mangfoldet er ubesudlet av mennesker. Svært ofte har området en unaturlig - oftest helt fraværende - populasjon av både store og små rovdyr samt at flere steder lider under unaturlige høye bestander av planteetere, som f.eks elg. Når i tillegg store områder i norsk utmark er beitemark for sau, ku og geit, vil disse områdene umiddelbart måtte degraderes fra "villmark" til "beiteland" eller "kulturlandskap" rett og slett fordi beitedyra representerer menneskelig påvirkning og inngripen - de produserer kunstige spor. De store industriskogene ut over landet og innover dalene trenger vi ikke en gang snakke om: de er 100% kunstige og er alt annet enn villmark.

Vi sitter da igjen med ei lita røys oppi en fjern dalside i et totalt ufremkommelig terreng hvor det er naturlig at opplevelsen høyst sannsynlig hverken omfatter fiske, jakt, beite, skau, sopp- og bærmarker, utsikt eller den ringeste turmulighet. Det er en plass hvor kun målløse galninger ville kunne finne på å ta seg til - dog uten at noen har vært riktig så gal ennå; derfor er dette plassen som står igjen som kandidat til den gjeve betegnelsen "villmark". Alt annet er i så fall utmark eller innmark, men ikke villmark. Dette var veldig smått. Vi snakker kanskje om noe under en tusendels promille av fedrelandets areal?

Jeg melder meg ut av villmarksdiskusjonen i vennelaget - og velger også å se bort fra definisjonen i Store Norske Leksikon. Jeg tenker: er dette noe vi sånn uten videre kan eller bør klassifisere i mål, lengder, vekt, antall og alder? Biologen må det. Jeg må ikke. For meg handler dette egentlig mer om hva jeg tenker og føler selv når jeg går langsetter stille dyretråkk, over myggtrukne myrer og oppetter bratte kleiver; får jeg følelsen av å være i urørt natur - ser jeg storfuglen i furua eller svartspetten på tørrgrana - så siger følelsen inn over meg: villmark! Ser jeg rundt meg og opplever en stille mo uten umiddelbare tydelige og ferske inngrep fra menneskers hånd - kanskje en gran har falt og henger der på tredje året - kanskje stiene kun er overtråkket av elg, hjort og andre dyr - så siger følelsen inn over meg: villmark! Det spiller egentlig ingen rolle hvor langt dette er fra nærmeste tekniske innretning. Det spiller ingen rolle om akkurat denne teigen er i 100% biologisk balanse mtp hvilke dyr som kunne - eller burde - ha vært her. Det er inni hodet mitt villmarka skapes - en subjektiv opplevelse av nytelse og tilstand: stille, urørt, ubehersket - kan hende ukjent - gjerne overraskende - natur.
 

Skogene i Hurdal er eid og drevet av en stor grunneier. Det er hans levebrød hvor han utøver industriell hogst, leier ut jakt, fiske og hytter. Siden industriskogen er som en biologisk ørken hvor det tilsynelatende kun tilbys biotoper til en begrenset mengde særs ukresne organismer, skulle vi tro at denne dalen  er en relativt uinterressant tumleplass for naturelskere? Javisst, den er totalt uinteressant og dørgende kjedelig over store strekk, men så har det seg slik at grunneieren har sans for den frie natur og det sunne biologiske mangforldet. Med det i sekken har han bestemt at en gitt mengde skogsareal skal stå urørt som naturvernområder. I de teigene skal det ikke hogges eller drives skogsindustriell virksomhet.

De plassene i Hurdal bør naturelskeren besøke!

Jeg tar meg frem oppetter bratte kleiver, gjennom tykk skog og over bløte myrer mot et av disse naturvernområdene. Vi er ikke 5 kilometer fra nærmeste tekniske installasjon. Tit kommer det dinglende store rutefly i høyden. I det fjerne kan man av og til høre en eller annen lokal ungdom som kraftig ruser sin potteløse bil- eller motorsykkel. Likevel er dette villmark nok for meg. I det jeg setter utfor skrenten som leder til den stille og urørte dalen, setter korpen i gang å krakse fra berghammeren på den andre siden. Det er umulig å ta seg inn her uten at de begynner å sladre! Den krakser, varsler og dermed setter den andre korpen i gang også. Et par må de være. Han og hun, og utpå sommeren opptil flere - kan hende døtre og sønner - et helt familielag? Straks etter setter svartspetten i gang med sine skringrende varselsignaler. De kan ikke unngås å høres der han farer i lav høyde langsmed bergnabber, innimellom granlegger og straks over myrene. For et leven! For en fart! Freden er definitivt brutt! Inn kom mennesket! Jeg opplever dette kun som saliggjørende balsam for sjela: her var det stille - så hørte de jeg kom - og med ett begynte naturens mange vaksiner å rulle ut - varsel! Promotering av "Fare Sett!" - naturen lever! For meg er det som fra svart til hvitt - fra ørken til Edens Hage - fra behersket industri til ubehersket, norsk  villmark med alt man kan finne der, i vår lille, stille lokale teig her i Hurdal. Deilig.

Det slår meg at jeg er ganske forelsket i denne delen av hurdalsskogene. Det ligger høyt. Det ligger utilgjengelig. Jeg kjenner nesten hver stein og tue etter mange år på tur i den heia. Det som slår meg - og det som gjør teigen så uforlignelig verdifull, er det faktum at her oppe, nei, her er jeg alene ikke bare nå, men hele uka, hver måned, hele året. Mon kan du vite det, spør du? Jo, det kan jeg vite - for når det sommer som høst som vinter og vår bare er mine spor på myra, det er bare mine spor på stien mens alle andre spor er umiskjennelige spor av elg, rådyr eller hjort, hvor går de andre da? Såpass krunglete og uveisomt er det at en førstegangsreisende oppi her enten velger det åpne lendet, eller så lar han være å gå her. Nærmeste soppplukker ble observert for tre år siden. Avstanden fra dette lille paradiset og vedkommende var langtfra urovekkende. Så, her kan jeg sitte. Alene. Og granene rundt meg, vel, de bærer alle preg av å vokse i grenselandet til fjellskogen der de står med korte, robuste grener og strekker seg mot himmelen. De likner fettergrana man finner langsmed Snowdrift River i Canada: en buske preget av kaldere vær, harde kår og en tøffere hverdag enn normalt er for industriskogen lenger nede.

Det er i disse egne man finner dyrene i hurdalsskogen. Sporene er mange, lydene flere og fuglekvitteret går i ett jeg holdt på å si, nær hele året. Det er en overdrivelse naturligvis, men følelsen av at det er liv i teigen ligger en på sinnet hele tiden. Det var der oppe på den nabben jeg en gang for noen år tilbake slepte meg oppetter kleiva. Svetten drev av meg. Solen stekte. Bikkja, Zeb, bør jeg alltid holde et halvt øye med. Ikke fordi han stikker av på jakt eller noe slikt, nei; det er fordi han nesten alltid signaliserer når noe spennende er sett eller luktet. Det gjorde han denne dagen også, men dum som jeg var, så fulgte jeg ikke godt nok med i timen - eller fulgte ikke godt nok med i tide, for å være korrekt. Med ett oppdaget jeg at Zeb stanset og kikket opp. Som vanlig prøver jeg å følge synslinjen hans for kan hende å oppdage det han ser. Og visst! Der oppe! I det samme jeg oppdaget hva det var, så tok det av: en stor og flott ørn tok av fra toppen av en furu kun 10 meter unna oss. Desperat fiklet jeg etter kameraet. Men ørnen var allerede i flukt. Lyden av dens pipende sang forsvant langsomt i det fjerne. Det var forbannet. Men det var en flott opplevelse.

Bedre gikk det derimot en annen kveldsstund jeg ruslet oppetter liene. Målet var å se om jeg kunne finne igjen sporene etter hjorten jeg visste vandret rundt i egnene. Det hadde seg slik at da jeg kom ut på den ene myra, så var sporene der - og de var ferske! Nå var gode råd dyre, for hjorten - i skogen - vel, det er et uhyre vart dyr man ikke lett kommer innpå. Vinden stod på fra sørvest. Sporene gikk dithen. Hvor skulle den? Mulighetene var mange, men valget ble tatt. Slik gikk det til at jeg la i vei mot nordvest for på den måten å jobbe meg innpå stedet hvor jeg tidligere hadde sett sporene etter en hjort som åpenbart beitet. Mon skulle den dit? I så fall ville jeg kunne langsomt krype opp berghammeren med vinden i front, heve mitt periskop og kan hende få et fint glimt av - eller enda bedre: et bilde av hjorten? Det gikk motsatt vei av dit høna sparker. Hjorten stod der ute. Var som få. Hodet gikk opp og ned hele tiden. Ørene flagret. Spiste litt. Lyttet. Luktet. Men jeg var i dets le. Det ble en flott opplevelse og jeg fikk en aldri så liten bildeserie.

Så, nå: alle bildene på denne siden er tatt i en og samme teig - geografisk sett på omtrentlig akkurat samme sted. Det vitner om betydningen av grunneiers fredning av denne skogteigen - og ikke minst: betydningen av at få folk ferdes der - at det biologiske mangfoldet får spille ut sine kort uhindret av støyende mennesker og menneskers mange påfunn. Normalt ligger jeg kun et par hundre meter unna disse stedene - stille! stille! For man kan høre dem. Liksom dyrene kan høre og se oss, slik kan vi også høre og se dem - om vi bare er varsomme nok!