Så endelig gikk første vinterturen til fiskehytta Bior i Finndalen! Vinteren har vært skrall - snøen har uteblitt - regnet har høljet ned og fønvinden ult rundt hjørnene i tider hvor bitende kuldegrader skulle satt dagsordenen. Av den grunn, til tross for flere - endog tidvis svært foretaksomme - forsøk, har hytta blitt stående nesten alene der inne på heia i det fæle vinterværet. Så er dog ikke tilfellet lenger. For snøen kom til slutt - også til Bior!

Denne gangen dro min hulde Kjæring - Therese, vår datter Ingrid samt hennes venn Gabriel innover heia sammen med våre gode venner, Mari og Per Emil Granmorken fra Hamar. Begge de sistnevnte er ihuga uteaktivister som definitivt ikke går av veien for å ta i et tak, bakse rundt i dyp snø eller - for den sakens skyld - henge bak en skuter i høy hastighet. Det passer bra. Å dra til Bior for en helg midtvinters er alltid en tur for uteidealister.

Å dra innover med en enkel skuter, en Skii-Doo Renegade Rotax 600 HO E-TEC, er en grei sak så lenge kusken er forberedt på å gjøre en hel serie turer frem og tilbake. Skuteren var nykjøpt og uprøvd, så eieren - altså meg - var så absolutt ikke vond å be i sakens anledning. Likefullt kan jeg trygt undertegne på at da kjøringen nærmet seg den sjette timen - rundt de tider da humper og dumper tvinger enhver til å erkjenne at nyrebelte antakeligvis er en smart oppfinnelse - og jeg har rundet et aldri så lite dusin tur- og returer over vann, opp stupbratte Hævasskleiver og nedover isdekte spor mot Brottveit der nede i dalbunnen, nei, da var det ikke fritt for at det fristet med ild på peisen, en kald øl i neven og hyggelig prat mellom tømmerveggene!

Hytta ligger høyt der oppe og langt der inne i heiene og smiler til deg mellom bjerkeleggene når du kommer over fjellet fra Valle og Setesdal. Jeg svinger rundt og ned i hjertet av de såkalte Aust-Heiene - Optetjønn - Søndre Finndalen - her dunker vinterens hjerte - et paradis hva enten snøen dekker lyng og stein eller ei - hva enten man kan svinge fiskestang eller man er nødt til å trekke nærmere peisen mens det spraker og knaker av både varme og kulde, innendørs som utendørs. Da er man på Bior. Familiens gamle koie på heia. Her hvisker dauinger i krokene. Her rusler selveste Pesta rundt på vollen i høstmørket.

Det lakk mot ganske sein kveld da jeg endte siste turen fra Brottveit til Opte i Finndalen. Døra gapte opp og ut kom Per Emil med klar beskjed om at nå fikk jeg komme meg inn, spise og strekke på beina foran peisen. - Jeg pakker opp sleden og fikser dette, sa han nesten bryskt og skyflet meg gjennom døra og inn i hytta.

Å komme inn i hytta igjen etter måneders fravær er - faktisk - alltid - ganske sterkt. Alle minner herfra sitter godt. Min far trakk på ungeflokken over vann, gjennom tjerr og tversover surklevåte myrer - opp hit - for å oppleve det han selv opplevde som barn. Fiske. Skau. Endeløse heier. Dørgende stillhet. Stille satt vi rundt på gulvet, på stoler, ved peisen eller i hemstrappa når han godt fortalte de mange historiene om Odd "Mamba" - Afrikafareren! - han som var tøff og sterk og som bryskt hevdet at nei, å overnatte i selveste svartedausbua nede på Bøle, det kunne da umulig være noen sak! Spenningen steg da min far la på kilovis med sideflesk og mere dertil historien om hvorledes Odd "Mamba" skal vites opplevde natten der nede i den bua alle vi barna - absolutt alle som en - gikk i store buer rundt når vi krysset Bølevollen. Det gikk som det måtte gå; Herr Mamba kom løpende opp fra bua med sovepose og spritflasken i hver sin neve, hvit som et laken og uten evne til å tale. - Aldri fortalte han min far, deres farfar - FaFa - hva han så og opplevde den natten i Svartedausbua. Kan hende det var Pesta selv som kom innom? Ungene kiket bekymret på hverandre. Neste gang ble buen rundt den bua enda større. Neste gang vi kiket på farfars tegninger i hytteboka under overskriften "Odd Mamba forteller fra Afrika", økte bare frykten: hvis en sånn mann - en som kunne sloss med løver og ri på elefanter og klatre opp halsen på giraffer ble SÅ redd i den bua, da MÅTTE det være noe ekstra skummelt der!

Mat! Det vanker i pølser og øl når kusken setter seg på brisken og strekker beina. Det er en kjærkommen, herlig stund. Freden senker seg. Pølser tygges og skylles ned. Det er klart en ferdakar med nesten fem turer til Valle hvorav en tur tar i overkant av halvtimen - likeså returen - er sulten! Men da er det slik det skal være. På peisen ligger kubbene. Ved beina ligger bikkja. Etter kun kort tid kommer Per Emil inn med det siste lasset fra skutersleden. Freden senker seg og øynene glir over vegger og tak. Her er historie! På kortveggen henger bildene av min farfar med sine to kjempeørreter; sånn type størrelse man sjeldent får lenger. Ved siden av henger andre bilder. De glir inn i en kjempemasse av utskårne trefisk - nesten en og en halv vegg med trefisk! Her er bittesmå "Schnitlere" *) og massive kjemper som "Gryingjekempo"; selveste kongen av fjellørreter! Tatt av farfar en gang for lenge siden. Aldri har noen tatt en større fisk her omkring. Rundt om henger personlige rekorder, sjørekorder og andre kuriositeter som av ymse årsaker er bevilget rett til å henge på veggen. Der er selveste "Vonde Åsmund" - den eneste fisken som noen sinne er tatt i Ormhølet! En nesten stygg og heslig greie. Ser nesten vansiret ut og kunne godt konkurrere med en hvilken som helst mikkjelskåte. Forbudt er garnfisk. Forbudt er alskens feige redskaper. Påbudt er sluk, flue eller mark. Ferdig snakka det, men - der er en greie under skapet - en lang og sort skapning, hva er det? Joda, skal vites: det er norges absolutt lengste sorte hoggorm! Aldri registrert, så ikke kjent ute, men lengre enn den som - altså uberettiget - smykker seg med tittelen i diverse bøker om emnet. Her er den: norges lengste sorte hoggorm. En stein ble ormens bane oppved Ormhølet, skal vi tro versediktningen i hyttebøkene. En kronjuvel på veggen, den slangen. En hemmelig rekord.

Og så, over peisen - på det jeg kaller kaminen - ligger skallene. En hel serie hodeskaller. Legfolk hevder dette er skaller av sauer og ymse andre krabater. Vi vet bedre. Dette er skallene til selveste Achton Aall! Hvorledes det har seg at Herr Aall har FLERE skaller kan nok forundre de fleste. Vi vet bedre. Liksom slanger bytter skinn, så bytter Herr Aall skalle innimellom. Achton Aall er en nesten guddommelig skikkelse i Finndalen. Han er dalens egen "fanden sjæl" som steller i stand all ugreie tenkes kan, alt uvær av verste sortering og alle de andre tingene som ikke bare kan - men skal - gå galt. Atter er dette en navnebror til nok en ynkelig figur fra krigsårene - atter en overlevering fra farfar: Achton Aalls mennesklige navn var Herman Harris Aall. Han var en av de mest eiendommelige skikkelser i NS-regimets brokete persongalleri. Både Achton og Herman stelte i stand  skjebnesvangre ugreier på hver sin kant. Achton tok seg av Finndalen. Herman tok seg av NS. Achton overlevde. Herman er død.

Historien til hytta fenger nesten alle som kommer dit. Fiskeveggen fjetrer de fleste. At tømmeret ble trukket inn vinterstid av hester på truger, det er vanskelig å få folk til å tro. Men så skjedde. Århunderet var 36 år gammelt da hytta stod ferdig. Den gang i rent råtømmer. Med årene - og ikke minst ettersom ønsket om vinterbruk med yngre barn kom til - gjorde vi vårt til at den gamle tømmerkoia også ble levelig i kalde vinternetter. Panel har kommet til på utsiden. Gulvet er nytt. Taket ble byttet ut. Ut over det er alt som det var. Lekterne er der fremdeles. Tømmeret smiler fremdeles mot deg hvor enn du snur deg. Men en posjon moderniteter som gasskomfyr, parafinovn og endog noe så vovet som et gasskjøleskap, ja, det har faktisk funnet veien hit inn. Tidene med snøfonn under sofaen og kveldsstunder iført topplue, kjeledress og vanter når vi spilte kort i januarnatten, nei, de får vi ikke tilbake.

Av de mange ting som forteller om en annen tid på denne hytta, er enkelte fisk på veggen og et enkelt maleri på døren. Fiskene er ikke så i øyefallende selv om de er svært vakkert malte - og døren står som regel slik at det ikke synes. Men når den åpnes, da viser maleriet seg i all sin enkelhet. Hvem har nå malt det, mon tro? Hvem sin hånd første den penselen? Maleriet er fra et av hyttas tre første år - 1936/37, 38 eller 39. Yngre er det ikke. Hvorfor? I dag er det nesten kun historikere og spesielt interesserte som kjenner hans navn. Merkelig hvordan navn kan glemmes mens "verkene" huskes evig. Kunstneren, javisst - en dyktig penselfører - var i førkrigsårene en kjent og dyktig reklametegner, men kommer nok kun til å huskes for sine "verker" for NS under krigen, og kanskje best for plakaten "Stalingrad er tatt" Kunstneren var Harald Damsleth. Han satte aldri sine bein innenfor hytteveggene etter 9. april 1940.

Skal vites jeg beundrer historien - fascineres av hvordan verden var; min farfar og hans kamerater. Venner og forlikte før krigen der de kveiket sine piper, fylte sine drammer og lot fluestanga fly over vannene for å gjete glupske ørreter - for dernest å gå fullstendig i klinsj; den ene ble en av nazismens store propagandategnere, forgudet av Goebbels selv, mens de andre trakk til Valdres, Bagn og andre igjen led tunge tider på Grini eller endog forsvant i tysklands natt og tåke. Likefullt, skal vites: min farfars omgang med disse menneskene forut for krigen ga ham åpenbart unike kontakter og en unik tillit hos fienden. De fleste trodde "ingenting" om ham. Uten disse hadde han ikke kunnet virke som den ukjente lederen for MilOrg D-13 etteretningstjenesten de siste årene av krigen. - To måneder til, og vi ville blitt tatt, sa han. Ordene står risset i minnet mitt. Tenke seg til, den myteomspunne og helt ukjente sjefen for e-tjenesten i Oslo - mannen som fisket ut informasjonen og advarte jødene om deportasjonen i 1942 fra Fehmers sekretærer - han varslet også MilOrg Oslos undergang hvis krigen varte til midtsommers. Som soldat og troppsjef i den samme styrken han sloss i - Hjemmefronten - Heimevernet - er jeg stolt. Det er en slektssak som føres videre. En greie jeg er forpliktet til. For Konge og Fedreland er svulstige ord i dag. En gang, da det gjaldt, var det alt de hadde å tro på.

Slik kan man sitte i en historisk hytte. Her finnes knapt noe nytt å melde fra hverken vegger, bislag eller bokhyller. "Lady Chatterley" gliser fremdeles fra hylla. Umulig å fjerne. Er en del av den hylla. For alltid. Tomusene, våre hyttebøker, står på meterslang rekke med bind etter bind og vitner om liv, lek, alvor, glede og den rene galskap i heia. Her er Odd Mambas liv i Afrika, her er sirlige opptegnelser av fiskefangst gjennom alle år likefra 1936 til opptegnelser over hvem som vant Mattis-hætta sommeren 1983. Gjester som kommer blir fjetret og sjokkerte; bøkene er vitnesbyrd, skrevne ord - hele verker - som en dyptsøkende avis som dekker livet på heia gjennom - faktisk - like oppunder 100 år.

Det er da jeg strekker på beina og bare nyter. Tenker litt på broderen som jeg vet elsker denne plassen. Mine søsken. Ungene som løp over vollen. Brodern som var gal nok til å la Helene skylle håret sitt for shampoo, hvilket medførte at han fikk 10 liter isvann i planeten. Tider bortetter stille vann. Pipen som kom opp der vi satt på steinen - den gang vi røkte - og en liten klunk whisky ga varme i kroppen i pausen mellom kastene. De ville tingene som har pågått her.

Så våkner jeg opp i nåtiden. Peisen brenner. Jentene prater nesten lavmælt der borte. Mon tro det er duket for konspirasjoner? Per Emil nyter en medbragt boks mens han sluker en bok om den store krigen et sted i verden den gang da. Det er da jeg oppdager at tiden, ja, på sin måte står den stille på sånne plasser - her på hytta. Her er unger på hemsen som ler og skvaldrer. Her er hunden som nyter varmen fra peisen der den koser seg på teppet. Her er fiskene og artifaktene, tømmerveggene - og bakom, slik min far sa; der suser historien om og om igjen. Liksom Pesta fremdeles rusler rundt - og liksom Achton bare skifter skalle - og Schnitler fremdeles er den veikeste og feigeste - og slik venner i veikryss må evig skifte lag - slik skal sånne stunder som dette med mett mage og en liten klunk forhåpentligvis gi velvære i historien om og om igjen til alle oss og alle de som kommer etter oss. Her. På Biorhytta.

Og ute?

Der daler snøen ned - tett i tett!
- Det er vinter, dette her, sier Per Emil. - Endelig fant vi vinteren!

*) "Schnitler" er navnet på alle de små og veike fiskene som fanges. Navnet stammer fra krigen og ble gitt av min farfar og hans kamerater fra motstandsbevegelsen. Den "egentlige" Schnitler var Professor Gudmund Schnitler. Fenomenet med at han ble ydmyket i et utall avstemminger i fakultetsrådet og at studentene ved universitetet boikottet forelesningene hans, ga grobunn til begrepet "Schnitler": liten, veik og feig ... (Les mer om bla Schnitler her).

(Fotos under: Mari Thørud Granmorken og Christian Engelschiøn)