(Hurdal 29/6-15) Om to år er det knapt en uke igjen til vi bør ha pakket sekkene helt riktig - ha funnet frem alle billettene – ha finpusset og oljet hagla – talt over pengene - lappet sammen hverdagen fremover slik at den kommer til å fungere over enhver forventning for de som blir igjen hjemme. Foran oss vil det ligge et seks ukers herlig, tettknyttet teppe av opplevelser, villmark, stunder, stillhet – en tilsynelatende evighet i et evig land; den enorme canadiske villmarka – Helge Ingstads Nordlandet.

Vidar og jeg satt rundt bålet oppi skogen sist helg og snakket om sånne ting. Han har aldri vært der før – er spent – stiller spørsmål – undres. Bålet brenner lavt i sommernatten. Røyken holder myggen unna. En svak vind kjærtegner trekronene.  Den særdeles velsmakende, spanske vinen hans kone smuglet med i sekken hans, ja, det er egentlig det eneste som skiller denne plassen her på hurdals tak fra en hvilken som helst skogteig i Canada en slik sommernatt.

Bjønnen er alltid et tema man kommer tilbake til når man sitter slik og stirrer inn i bålet. Jeg husker det svært godt selv. Den gang jeg ikke hadde vært der før. Hvordan ville det bli? Ville bjønnen tyte opp av hver eneste tue, frem fra hver eneste stein – opp av alle tjønn og tjerr – kaste seg mot meg – i umåtelige antall – med en trippel lofotvegg av struttende tanngarder – glisende og sultent glefsende etter alle mine kjøttfylte lemmer? Første gang jeg dro dit følte jeg det litt slik. Det stod preget «matpakke» i pannen min. Jeg var forsvarsløs mat. Hagla var liksom bare en moralsk støtte. Jeg ville neppe få bruk for den når kjempesultnegizzlyen halte meg ut av teltet en mørk og regntung natt et sted ute i det tomme, ukartlagte intet?

Jeg vil ikke si «hvor feil man kan ta» Respekt for bamsen skal man ha. Men, i sannhetens navn: min elleville, barnlige fantasi spilte meg ut på ville åkre og jorder. Bjønnen tyter ikke frem bak hver stein. De veltet ikke mot meg med serviett om halsen og klirrende nypussede kniver og gafler. Det oppstod ingen slagsmål om mitt legeme. Jeg ble heller ikke dratt ut av teltet om natten. Med tiden, sånn etter en ukes tid, begynte jeg å erkjenne dette. Det var ikke bjønn over alt. Jeg var ikke en lenge etterlengtet rett på menyen. Isteden opplevde vi vel snarere at bjønnen rett nok snuste mot vår leir, men at han deretter rettet blikket en annen vei. Det skjedde i 2013 helt øst i Sandy Lake. Grizzlyen var innom, vi så de målrettede sporene, men så skar han av, for videre ut og forsvant i sporløst landskap.

Når Vidar og jeg drar til Canada sommeren 2017 er vi bare to mann. Det er kjent at bjønnen gjerne skygger banen når det er mange mennesker i lag. To mann derimot, der er ikke mange. Jeg blir ikke redd av det. Jeg noterer meg det – og vi må ta våre forholdsregler i forhold til det. Hva det innebærer? Egentlig ikke mer enn at vi kanskje må være litt strengere på avstand mellom telt og matplass. Kan hende bjønnen ikke nødvendigvis skjærer ut i sporløst landskap en sen nattetime? Kan hende han finner det for godt å undersøke litt nærmere? At vi skal ha basecamp på samme sted i seks lange uker, er ikke spesielt gunstig i denne sammenhengen. Det er klart det lukter deilig av tannkrem, nøtter, noget vodka og andre herligheter – lenge – flere uker – en herlig dunst av noe godt å spise? Om vi ikke får bjønnen på besøk, vil jeg egentlig bli overrasket – og kan hende litt skuffet. Respekt. Det kan skje. Føre var. Forberedelse. Forsiktighet. Vi må ha vår plan på plass så vel mentalt som fysisk. Følger vi indianeren og trapperen George Marlowes råd for villmarken: «Never lower your guard», så er vi antakeligvis nesten der.

Det er en forskjell på folk som har vært i Nordlandet før og de som ikke har vært der. De som har vært der, de vet hva de går til – og de vet at de skal få en ny overdose narkotisk villmark. Den er umiddelbart avhengighetsskapende. Den vedvarer. Blir aldri kvitt den. De som ikke har vært der før derimot, de hører og prøver å forstå og leve seg inn i historiene som fortelles, de landskap som beskrives og den følelsen man får – den som trenger inn gjennom alle kroppens porer og permanent overtar alle ens fantasier, drømmer, drifter, håp og tro. Til tross for fortellerens innlevelse, gestikulering og intense vilje til å formidle, blir likevel enhver beretning fremdeles kun et skralt, diffust og dødt avkok av den virkelighet som finnes der ute; den egentlige villmarka og den sannhetens visshet som velter over deg når du ser deg rundt og erkjenner at ja, jeg er fullstendig alene. For første gang står naturen mot deg og sier: du må leve med meg på mine premisser, tåle mine innfall og takle mine nykker – og du har ingen andre midler enn deg selv til å håndtere det, helt alene – bare du! Du kan ikke si den imot. Du er redusert til en liten, nesten hjelpeløs sak.

Og det er det man elsker mest av alt der ute.
Å få møte naturen som bare et enkelt menneske.

Solen har snart gått hele runden rundt kloden. I øst lyser det rødt. I nord er det lyst som dagen. Der oppe har de midnattssol. Det er lysfest i Nord-Norge. De bader i sol. Døgnet rundt. Kan forstå de gleder seg! De får igjen med renter etter den lange mørketiden. Vel unt. De fortjener det. Men, så slår det meg at de til gjengjeld ikke har slike stunder som Vidar og jeg har her i skogen nå? Midtsommernetter hvor solen lyser opp i nord og farger himmelen blodrød i øst. Timene hvor vi liksom nesten skal gå inn i mørke natten. Bålet er i ferd med å slukne. Fuglene tier. Myggen har sluttet å surre. Like fullt, lyset slipper ikke helt taket! Det blir ingen mørk natt. Det glir bare et stille  skumringsslør over landet. Vi får noen fattige, få timer hvor skogene sover for så – kort etter! – å våkne til grytidlig, varmende morgensol over myrene, kleivene, klippene og alle skogens far. De er helt spesielle disse midtsommernettene. Vi elsker dem. Det er derfor vi bor her.

Det er i de siste timene av natten, like før solen igjen står opp, at Vidar og jeg kryper ned i hver vår jervenduk,  snører igjen og hengir oss til andre drømmer og fantasier.

Bålet er dødt.
Natten er stille.

... sagbrukene fyrer opp.