Og så bar det oppetter kleivene og innover jomfruelige snemarker. Ikke en kjeft hadde satt sine spor der før oss. Ikke et menneske var å se. Vinden tok ikke tak. Hverken snø eller regn dalte ned. Over oss glitret solen fra en skyfri himmel. Rundt oss lå sneteppet - om ikke tjukt som i vanlige år - så likevel heldekkene. Skauen hadde omsider fått vegg-til-vegg teppe. Hvitt pudder i alle redninger. Herlig.

Her var kun oss; Ingrid, min datter, vår vesle hund - Zeb - og meg selv. Menneskene på truger. Zeb på egne labber. Så, mens de tobeinte lett tok seg innover og rundt granleggene og oppetter liene, så var dessverre ikke livet like lett for vår alltid tur-entusiastiske firbeinte venn, Zebulon Alfons De Vessel. En tung kar som han på drøye 70 kg pluss litt til synker naturligvis noe gjennom selv om han sirlig forsøker å følge i stortrugetramperens spor, altså mine spor. Standhaftig holder han skansen og tar seg fremover i sporet mens pusten øker og jafsene etter snø tar seg dramatisk opp.

Solen tok tak i kleivene i dag.
Det merket vi.
Det ligger vår i luften allerede tidlig i mars.

Ut over å nyte skogen i flomsol og den herlige følelsen av å forsvinne inn dit ingen andre tar seg bryet med å gå, så var en av tankene bak turen å høste inn fem viltkameraer som stod utplassert dypt inne i teigen. Av en eller annen litt ukjent grunn valgte vi å ikke gå en av de vanlige rutene derinn, men derimot velge en rute ingen av oss noen gang hadde tatt i denne retningen.

Det ble en noe strabasiøs tur, for han far hadde ikke tatt seg bryet å ta med seg hverken kompass, kart eller for den sakens skyld GPS. Likefullt, storteigen er kjent, så å gå vill er en relativt utopisk opsjon. Utfordringene ligger derimot i det faktum at veien frem i dette lendet byr på mange fremspring, klipper, tykk og lite gjennomsiktig skog, dype kløfter og annet rask som en navigatør gjerne - helst - unngår ved bruk av for eksempel et enkelt, lokalt kart.

Et stykke uti visste han far at joda, jeg vet hvor vi er - sånn omtrent - men hadde enkelte utfordringer med å peke ut eksakt retning til eksakt entringspunkt hvor vi skulle begynne stigningene opp i bergene hvor viltkameraene står. Zeb, den tunge hunden, peste med. Ingrid mente hun hadde kledd på seg for mye. Selv kastet jeg jakken oppi sekken. Slik bar det videre innover og stadig oppover til vi kom inn i kjente egne. Den furua der var kjent. Den åpne myra der er kjent. Det vannet der bøyer akkurat av rundt den skogen der. Dit går vi. Og slik kom vi frem til det godt skjulte entringspunktet i berget hvor vi kunne forsiktig klatre oppetter for deretter å komme opp og inn på høstens beste multemarker. 

Viltkameraene hang der de skulle, alle som en. Men ett av de stod på vidåpent gap. Det er jo ikke noe skrekkscenario selv om den godt kunne tenkes å ha blitt ødelagt og prisen ikke ligger i laveske sjikt, men likevel: kameraet var allerede 3 år gammelt og hadde levert noen av de beste og mest spennende bildene i disse årene. Mye jobb var gjort. En kjapp test viste at det var dødt. Jeg ble naturligvis bekymret, men tenket at jeg måtte ta en nærmere titt på dette når vi skulle pause etter innhøstingen av siste kamera. Det kunne være batteriet, men det ville forundre meg siden dette var det kameraet med de nyeste batteriene.

Kvikklunsj, cola, griseøre og en boksøl kom frem i solsteiken. Vi satt på trugene og nøt det vi følte som deilig vårsol. Det mulig ødelagte kameraet fikk nye batterier og viste seg å fungere. Greia var den at den i løpet av sin alenetid i åpen tilstand her inne på moen hadde tatt over 1700 bilder. Hjelpe og trøste. Det måtte være 1700 bilder av et gresstrå eller grein som beveget seg. Og det var det også, skulle kontrollen på datamaskinen hjemme senere vise.

Å sitte der inne i jomfruelig sneland med hare- og revespor på kryss og tvers og granlegger som kneiser inn i himmelen, er en velsignelse for sjel og sinn. Kvikklunsjen går ned med andakt. Zeb strekker seg i snøen, tydelig sliten etter mange kilometers workout i trugesporet. Praten går, som f.eks Ingrids spørsmål: hva er egentlig "intuisjon"? Slik sitter vi og småprater på trugene liketil vi oppdager at til tross for vårsol og varme, så er det ikke mer watt i den at man begynner å bli kjølig. Blikket saumfarer teigen foran oss og vi erkjenner at joda, det er fremdeles vinter. For teigen er fattig på elgspor. De er nede i lavlandet. Viltkameraene viser det; de kommer tilbake ut over våren og sprader foran linsene i hundretalls til langt utpå høsten. Så blir det stille og hovedaktøren blir reven, haren og enkelte storfugl som finner det for godt å sole seg i rampelyset.

Ingrid, Zeb og jeg trekker nedover liene, ut over markene og inn gjennom skogene liketil vi er vel fremme vel bilen igjen.

Det var en fin forsmak på påske- og vårsolen, denne søndagen i tidlig mars innover Hurdalsskogene.

Og viltkameraene? De er nå høstet inn for puss og vedlikehold. Det er mulig de skal ut igjen, men tanken nå er å forberede dem til oppdraget i sommer: The Wolverine Lake Expedition 2017!